Uganda har to store dagsaviser - statseide New Vision og privateide og opposisjonsvennlige Daily Monitor. Daily Monitor melder i dag at
myndighetene har blokkert avisas hjemmeside, i tillegg til signalene fra radiostasjonen KFM som eies av samme selskap. Begge kanaler har fortløpende publisert resultater fra stemmetellingen, uavhengig av valgkommisjonen. I følge dagens papiravis skulle nettsidene være oppe igjen, i dag, men jeg har ennå ikke klart å få den opp... Ironisk nok ligger også valgkommisjonens egen hjemmeside, der de offisielle stemmetallene skulle bli publisert fortløpende, nede.
26. februar 2006
25. februar 2006
And the winner is...

Tilhengere av president Museveni feirer seieren i Mbales gater
I dag, kl. 1655 lokal tid, ble General Yoweri Museveni offisielt erklært valgets vinner. Etter at 98% av stemmene er talt opp, har Museveni 59,8% mot Besigyes 37,36%. Her i byen er det jubel og dans i gatene. For noens vedkommende. Det er også mange skuffede ansikter å se. Mange hadde virkelig håpt på et skifte nå. Men valget har i det minste vist at landet er i stand til å mobilisere en levedyktig opposisjon. Det har tross alt ikke vært tillatt å drive partivirksomhet i Uganda lenger enn siden juli i fjor.
Opposisjonen har vært tidlig ute med beskyldninger om fusk. Blant annet har flere velgere møtt opp med stemmekortene sine, bare for å finne ut at de ikke står i mantallet. Enkelte av disse gikk til valgkontoret for å forhøre seg om hva som hadde skjedd, og fikk vite at de var slettet fra listene fordi de var døde... På valgkommisjonens hjemmesider er de eksakte stemmetallene fra bare et fåtall distrikter offentliggjort så langt.
Men som nevnt tidligere, observatørene har stort sett vært fornøyd med gjennomføringen av valget, så man bør kunne påstå at dette valget i hvert fall til en viss grad har vært fritt og rettferdig. Vi følger situasjonen i dagene som kommer...
Om valgresultatets innvirkning på trafikksituasjonen
24. februar 2006
Dagen derpå...
23. februar 2006
Uganda decides

Jeg og min venn Derick trosset usikre værutsikter og gikk for å utøve Dericks borgerplikt.

Man skulle ikke tro været skulle være noen hindring for å benytte seg av stemmeretten, men i Uganda foregår stemmingen utendørs, muligens for å vanskeliggjøre valgfusk...
22. februar 2006
19. februar 2006
Forlovelsesfest
Det er Ronald i regnskapsavdelingen på CRO som skal forloves. Hans tilkommende kommer fra en landsby oppe i fjellene, og hele brudgommens ankom i kolonne - to timer for sent, vi er ikke i Afrika for ingenting...
Under selve seremonien satt bruden og brudgommens klan på hver sin side, med ansiktene vendt mot hverandre. Hele den første delen av seremonien foregikk gjennom mellommenn - en som representerte brudens far, og en som snakket for brudgommen. Alle formalitetene med medgift og slikt var ordnet på forhånd, men de gjorde likevel et stort nummer av å forhandle om "prisen" - blant annet forventet brudgommens far erstatning for at vi kom så sent som vi gjorde.
Endelig blir de to partene enige, og en gruppe av klanens unge damer føres fram.

Disse kan da umulig være i gifteklar alder...

Hmmm... Disse var visst bare med for å synge. Tror ikke det var meningen at noen av dem skulle loves bort i dag.

Ikke mye hell her heller.

Men her var det visst en mulighet for at det fantes noen aktuelle kandidater...

En av brudens venninner kalles ut på teppet for å identifisere bruden.

Og så må vi finne brudgommen.

Han har gjemt seg helt bakerst.
Endelig begynner selve forlovelsesseremonien. Den har modell av et halvveis gjennomført bryllup. Vi har prest til stede. Det er taler. Paret utveksler ringer, men får ikke stå for nærme hverandre. Vi har to kaker, og brudeparet får hver sin kakespade. De får servere hverandre, men ikke mate hverandre.
Også, i beste afrikansk stil, blir maten servert - helt til slutt. For så fort gjestene har spist opp, er festen over, og alle drar hjem. Heldigvis ble det ikke regn denne kvelden. Det er farlig å kjøre i fjellet når det regner - det går stadig jordskred - så da hadde vi måttet bli natta over.
18. februar 2006
16. februar 2006
Street walk

Disse jentene sorterer bønner i nærheten av markedet.

Disse barna plukker kullrester fra en søppeldynge utenfor taxi-parken.
14. februar 2006
12. februar 2006
Namatala
Namatala er ikke den verste slummen i verden. Det er lite som minner om de klassiske bildene man ser på TV, med skakke blikkskur og trange gater fulle av søppel. I Namatala er det tradisjonelle, runde jordhytter som dominerer, og den minner i grunnen mest om den afrikanske landsbygda. Man kan leie en jordhytte her for 5000 shilling i måneden (ca. 20 kr.), men selv det er i stiveste laget for mange av dem som bor her.
Det er mye som ikke stemmer. En som har sagt han bor hos svigerinna si, bor i virkeligheten hos moren. Noen tar oss med til feil hus. Noen viser seg å ha yngre søsken som de ikke har fortalt om (hvis det er flere barn i en familie, tar CRO i de fleste tilfeller bare inn den yngste). Det er langt å gå. Slummen er stor. Det er lenge siden sist jeg ble så solbrent.
Idet vi går forbi en av hyttene, oppdager Carol en liten gutt som sitter i veikanten. Han har ikke noe annet på seg enn en skitten t-skjorte, og han har et dratt uttrykk i ansiktet. Han er en av våre – fra fjorårets rehabiliteringsklasse – en av dem som akkurat har begynt på skolen. Han heter Leese. Det er ikke mer enn en ukes tid siden sist vi så ham på senteret, og da var han sunn og frisk. Nå ser han ut som et skjelett. Carol spør bestemora som sitter ved siden av hvorfor hun ikke har tatt ham med til klinikken på CRO. Hun trekker litt på skuldrene og fortsetter med det hun holder på med.
Det blir raskt tatt affære. Leese og bestemora blir plassert på hver sin boda boda og sendt av gårde til klinikken i hui og hast. Det viser seg heldigvis å ikke være annet enn malaria, og med riktige medisiner, og rikelig med sunn og næringsrik mat, burde han snart være på beina. Men han har ikke blitt stelt godt med hjemme.
11. februar 2006
Besøk i Mbale
9. februar 2006
Night survey
I går var det night survey. Vi møtte opp på politistasjonen i ellevetida. Det er ikke trygt å bevege seg ute i byen så seint, så vi får med oss to politifolk – med store geværer – som beskyttelse. Utstyrt med hver vår lommelykt tråler vi smug og portrom og grøftekanter rundt om i byen. Hvert barn som sover ute blir nøye registrert. Vi finner ikke så mange denne gangen. Diskoteket er åpent ennå, så mange er oppe ennå.
Julius lyser med lykta si i en grøftekant rett utafor lokalene til CRO. Fire søvnige hoder stikker opp. «Teacher, how are you?» Disse er en del av CRO allerede, men har ennå ikke fått noe sted å bo. En av dem kommer løpende bort til meg. Han heter Samuel og er en av de blideste ungene i verden. «Sheta, Sheta!» Sosialarbeiderne snakker med dem en stund. Alle blir behørig registrert før vi sier god natt og går videre. I natt skal jeg sove i en seng. Disse små vennene mine trekker armene innunder t-skjorta og legger seg til å sove i en grøft, under et bilvrak. Men det er mildt i natt – de kommer ikke til å fryse så mye.
7. februar 2006
Nytt skoleår...

Looking very smart...

Og den nye rehabiliteringsklassen begynner å fylles opp...

En av de nye guttene. Han er kanskje den skjønneste ungen i hele verden.
6. februar 2006
Bryllup


Brudeparet ankommer festen.

Looking very smart... (Og jada, Lise. Slipset er kjøpt i Kampala, så det er et ekte Uganda-slips)

Dette er det første bryllupet jeg har vært i hvor vi har måttet spise med hendene. På den annen side er det vel kanskje bare like greit å slippe å legge ut for bestikk til tusen gjester.
3. februar 2006
1. februar 2006
"Sir, you want a lollex?"
Hvis du får dette spørsmålet på gata i Beijing, bør du si nei takk. Du er heldig hvis den går mer enn ei uke, og selv om det står "Rolex" på
urskiva, er innholdet så made in china som det får blitt. Hvis noen spør om det samme på gata i Mbale, derimot, er det en annen historie. Rollex, eller "Roll-eggs" består av ett stykk chapati (en mel-og-vann-lefse stekt i frityrolje) rullet sammen med ett stykk omelett av egg, løk og grønn paprika. Det kan absolutt anbefales. Så
hvis du er sulten i denne byen noen gang, vet jeg om et bra kullovn-gatekjøkken i en bakgate til Bishop Wasike Road.
Flaskepost
Flaskepantsystemet i Uganda er en historie i seg selv. Etter nitidige
undersøkelser og oppgitte diskusjoner med diverse kioskeiere, klarte
vi til slutt å gjennomskue systemet. Utgangspunktet er som følger:
En flaske brus koster 5-600 shilling. Selve flaska koster i tillegg
200 shilling. So far, so good. Men så begynner det å bli komplisert.
De fleste kioskeierne er nemlig ikke i utgangspunktet interessert i at
du betaler for panten. De vil heller beholde flaska. Og hvis du
insisterer på å betale for flaska, forventer de at du kommer tilbake
med den til samme kiosken for å få pengene tilbake. Det tok så lang
tid før vi skjønte detta her, at hos dama i nabohuset får vi ikke
betale pant i det hele tatt, lenger.
Vi har studert lokalbefolkningen og kommet fram til to vanlige
løsninger på problemet: For det første kan man sette seg ned og drikke
brusen på stedet (det er dårlig bordskikk å stå og drikke...) og så
sette igjen flaska. Personlig foretrekker jeg denne løsningen, siden
det innebærer kun et minimum av planlegging. Alternativt kan man ta
med seg riktig antall tomflasker hjemmefra og levere i kiosken når man
handler, så får man ta med seg de nye flaskene hjem.

På vei til jobb. Jeg roter opp små skyer av støv for hvert skritt jeg tar. Små, nakne barneføtter har satt sine spor her før meg. Gresset i veikanten er gult og vissent, men trærne langs veien er overstrødd med rosa blomster. Lukta av støv og brent gress ligger over byen. Det er ulidelig varmt. Hvis vi ikke får regn snart, kommer jeg til å krepere.