Save the AIDS Orphans og Jinja

Det finnes to typer busser i Uganda. Du har ekspressbusser som går på et bestemt klokkeslett, der man må kjøpe plassbillett dagen i forveien, men de går som regel bare på lange strekninger, mellom de store byene. Vi skulle ikke lenger enn til Jinja, som ligger halvannen time fra Kampala, og da må man ta en slik buss som går når den blir full. Da møter man opp i bussparken, finner en buss som går dit du skal, betaler billetten og setter deg og venter. Hvis du er riktig heldig, finner du en buss som er nesten full, ellers kan det fort bli et par timer å vente fra du setter deg på bussen til den faktisk går. Men man vet aldri.

Denne gangen var vi uheldige og måtte vente lenge, noe som passet oss veldig dårlig, siden vi hadde avtalt å møte noen i Jinja tidlig på ettermiddagen. Utenfor Jinja, i en landsby kalt Mafubira, holder Save the AIDS Orphans Uganda (STAO) til. Some navnet antyder, er det en organisasjon som arbeider med foreldreløse etter AIDS-epidemien. De driver en liten skole for barna og en mobil klinikk, og jobber aktivt med å finne fosterfamilier til foreldreløse barn. I tillegg hjelper de enker i landsbyen - gjerne med en symaskin eller noen kyllinger, slik at de kan tjene til eget livsopphold. Kristine og Stefan, søster og svoger til Ingunn, kom i kontakt med STAO mens de var utvekslingsstudenter i Uganda, og da de kom hjem, startet de STAO Norge, sammen med en gruppe andre tidligere utvekslingsstudenter i Bergen. STAO Norge driver innsamlingsarbeid av forskjellig slag, blant annet veldedighetskonserter og julegaveprosjekt. Ca. en gang i året reiser en eller to studenter til Uganda for egen regning, for å overlevere de innsamlede midlene. Alt arbeidet gjøres frivillig, og STAO Norge er en av ytterst få bistandsorganisasjoner som kan skryte av å ha kr. 0 i administrasjonskostnader. Du kan lese mer om STAO Uganda på www.stao-uganda.org og om STAO Norge på www.stao.no.

Bussturen fra Kampala til Jinja går gjennom sukkerplantasjer og teplantasjer - og gjennom Mabira-skogen. Jeg har alltid likt Mabira-skogen. Særlig om kvelden, når lyset skinner skrått gjennom løvtunge trær. Hvis jeg skulle velge et sted fra Uganda å ta med meg hjem, ville jeg kanskje valgt Mabira-skogen, slik at jeg kunne kjøre buss gjennom den hver eneste kveld. Når vi nå kjører gjennom Mabira-skogen, er det ettermiddag. Men det begynner å bli lovlig seint på ettermiddagen, og vi er allerede for seint ute til avtalen vår. Mannen vi skal møte, er Pastor Nelson Lufafa, som er sjef for STAO. Vi skulle møte ham klokka to - når vi endelig er framme i Jinja og har fått ordna oss med hotell, er klokka nærmere fire.

Vi ringer Nelson og avtaler at han skal plukke oss opp et sted i byen. Vi finner plassen, og stiller oss opp og venter. Etter en stund stanser en bil ved siden av oss, og en ung mann hopper ut fra passasjersiden og gir oss alle en klem, mens han snakker i mobilen sin. Han gestikulerer at vi skal sette oss i bilen, og at han skal komme etter. Ingen av oss har møtt Nelson før, men vi må jo bare gå ut fra at det er riktig mann. Det viser seg å stemme. Vi møter Nelson igjen ute i landsbyen, og han viser oss rundt på området.

En ny skolebygning er under oppførelse. I mellomtiden har man klasserom der det måtte være plass.

Denne bygningen skal blant annet bli klinikk og soveplasser for noen av barna. (Foto: Ingunn Røse)

Vi fikk også besøke en av enkene som får hjelp av STAO. (Foto: Ingunn Røse)

(Foto: Ingunn Røse)
STAO Norge har hatt julegaveprosjekt de siste par åra. I likhet med f.eks. Kirkens Nødhjelp, kan man kjøpe «julegaver» - f.eks. en gris. Så får man et kort som man kan legge under juletreet, mens pengene går til Uganda. Men til forskjell fra andre organisasjoner, reiser det folk fra STAO Norge ned og faktisk kjøper en gris (eller et par sko, eller en kasse med kyllinger) for pengene du gir. Her har vi en kyllingfarm som drives av noen av enkene.

Og her bor det en ku som er sponset fra Norge, men den er visst ute og gresser ellerno.

Overalt hvor vi gikk, hadde vi en hale av barn etter oss.

Is it an animal? Is it a bird? No - it's a fruit - Jackfruit. Kanskje den særeste frukten i hele verden.

På badet på hotellet var det et funky rørsystem:



Dagen etterpå hadde vi tenkt oss til Bujagali falls, men truende skyer i horisonten satte en effektiv stopper for planene. Det er ikke nødvendigvis like spennende å se på frådende vannmasser når en tilsvarende vannmengte bøtter ned over hodet på deg. Så da tok vi en tur rundt i nærområdet i stedet.

Lonely Planet-turister på tur... (Foto: Ingunn Røse)

Vi gikk oss litt vill på et tidspunkt. Heldigvis fant vi et skilt som kunne vise oss veien hvor vi var...

Verdens ekleste fugl - på hustak