Save the AIDS Orphans og Jinja

Det finnes to typer busser i Uganda. Du har ekspressbusser som går på et bestemt klokkeslett, der man må kjøpe plassbillett dagen i forveien, men de går som regel bare på lange strekninger, mellom de store byene. Vi skulle ikke lenger enn til Jinja, som ligger halvannen time fra Kampala, og da må man ta en slik buss som går når den blir full. Da møter man opp i bussparken, finner en buss som går dit du skal, betaler billetten og setter deg og venter. Hvis du er riktig heldig, finner du en buss som er nesten full, ellers kan det fort bli et par timer å vente fra du setter deg på bussen til den faktisk går. Men man vet aldri.

Denne gangen var vi uheldige og måtte vente lenge, noe som passet oss veldig dårlig, siden vi hadde avtalt å møte noen i Jinja tidlig på ettermiddagen. Utenfor Jinja, i en landsby kalt Mafubira, holder Save the AIDS Orphans Uganda (STAO) til. Some navnet antyder, er det en organisasjon som arbeider med foreldreløse etter AIDS-epidemien. De driver en liten skole for barna og en mobil klinikk, og jobber aktivt med å finne fosterfamilier til foreldreløse barn. I tillegg hjelper de enker i landsbyen - gjerne med en symaskin eller noen kyllinger, slik at de kan tjene til eget livsopphold. Kristine og Stefan, søster og svoger til Ingunn, kom i kontakt med STAO mens de var utvekslingsstudenter i Uganda, og da de kom hjem, startet de STAO Norge, sammen med en gruppe andre tidligere utvekslingsstudenter i Bergen. STAO Norge driver innsamlingsarbeid av forskjellig slag, blant annet veldedighetskonserter og julegaveprosjekt. Ca. en gang i året reiser en eller to studenter til Uganda for egen regning, for å overlevere de innsamlede midlene. Alt arbeidet gjøres frivillig, og STAO Norge er en av ytterst få bistandsorganisasjoner som kan skryte av å ha kr. 0 i administrasjonskostnader. Du kan lese mer om STAO Uganda på www.stao-uganda.org og om STAO Norge på www.stao.no.

Bussturen fra Kampala til Jinja går gjennom sukkerplantasjer og teplantasjer - og gjennom Mabira-skogen. Jeg har alltid likt Mabira-skogen. Særlig om kvelden, når lyset skinner skrått gjennom løvtunge trær. Hvis jeg skulle velge et sted fra Uganda å ta med meg hjem, ville jeg kanskje valgt Mabira-skogen, slik at jeg kunne kjøre buss gjennom den hver eneste kveld. Når vi nå kjører gjennom Mabira-skogen, er det ettermiddag. Men det begynner å bli lovlig seint på ettermiddagen, og vi er allerede for seint ute til avtalen vår. Mannen vi skal møte, er Pastor Nelson Lufafa, som er sjef for STAO. Vi skulle møte ham klokka to - når vi endelig er framme i Jinja og har fått ordna oss med hotell, er klokka nærmere fire.

Vi ringer Nelson og avtaler at han skal plukke oss opp et sted i byen. Vi finner plassen, og stiller oss opp og venter. Etter en stund stanser en bil ved siden av oss, og en ung mann hopper ut fra passasjersiden og gir oss alle en klem, mens han snakker i mobilen sin. Han gestikulerer at vi skal sette oss i bilen, og at han skal komme etter. Ingen av oss har møtt Nelson før, men vi må jo bare gå ut fra at det er riktig mann. Det viser seg å stemme. Vi møter Nelson igjen ute i landsbyen, og han viser oss rundt på området.

En ny skolebygning er under oppførelse. I mellomtiden har man klasserom der det måtte være plass.

Denne bygningen skal blant annet bli klinikk og soveplasser for noen av barna. (Foto: Ingunn Røse)

Vi fikk også besøke en av enkene som får hjelp av STAO. (Foto: Ingunn Røse)

(Foto: Ingunn Røse)
STAO Norge har hatt julegaveprosjekt de siste par åra. I likhet med f.eks. Kirkens Nødhjelp, kan man kjøpe «julegaver» - f.eks. en gris. Så får man et kort som man kan legge under juletreet, mens pengene går til Uganda. Men til forskjell fra andre organisasjoner, reiser det folk fra STAO Norge ned og faktisk kjøper en gris (eller et par sko, eller en kasse med kyllinger) for pengene du gir. Her har vi en kyllingfarm som drives av noen av enkene.

Og her bor det en ku som er sponset fra Norge, men den er visst ute og gresser ellerno.

Overalt hvor vi gikk, hadde vi en hale av barn etter oss.

Is it an animal? Is it a bird? No - it's a fruit - Jackfruit. Kanskje den særeste frukten i hele verden.

På badet på hotellet var det et funky rørsystem:



Dagen etterpå hadde vi tenkt oss til Bujagali falls, men truende skyer i horisonten satte en effektiv stopper for planene. Det er ikke nødvendigvis like spennende å se på frådende vannmasser når en tilsvarende vannmengte bøtter ned over hodet på deg. Så da tok vi en tur rundt i nærområdet i stedet.

Lonely Planet-turister på tur... (Foto: Ingunn Røse)

Vi gikk oss litt vill på et tidspunkt. Heldigvis fant vi et skilt som kunne vise oss veien hvor vi var...

Verdens ekleste fugl - på hustak

Bilder fra Kampala

 
De første dagene bodde hos Gloria i Kisaasi, et stykke utafor Kampala sentrum. Her er ett av nabohusene som er under oppbygging. Det er et lite hus, så det de har nøyd seg med ca. 25 arbeidere og én sementblander...

 

Boda boda - motorsykkeltaxi - er framkomstmiddel nummer én i Kampala. Så lenge man holder seg utenfor sentrum, er det ganske trygt.

Hva gjør man med gatebelysning i et land hvor strømforsyningen til tider er ganske sporadisk? Hva med gatelykt med egen strømforsyning? Her har man både solcellepanel og vindmølle på hver mast.

 

Framkomstmiddel nummer to i Kampala er taxi. En taxi i Uganda er ikke en drosje, men en minibuss i rute. Skal du ha drosje, må du spørre etter en «special» eller «special hire». I en slik minibuss - gjerne en Toyota HiAce eller tilsvarende - er det 14 passasjerseter, men de tar gjerne opp mot 20 passasjerer. Bildet over viser en av de to taxi-parkene i Kampala sentrum, som fungerer som bussterminaler. Det ser kaotisk ut, men det eksisterer en eller annen slags mystisk orden som gjør at systemet likevel fungerer. Passasjerer finner fram til riktig kjøretøy, og kommer seg dit de skal. Også vi turister finner veien lett. Det finnes alltid en mann som kan vise oss hvor vi skal gå, så lenge vi klarer å uttale navnet på stedet vi skal til.

 

Jeg prøvde å kopiere ansiktsuttrykket til denne utstillingsdokka, men måtte gi tapt. Noen antydet at det var fordi jeg har liten munn. Jeg skjønner ikke hva de snakker om ...

Trafikken i Kampala sentrum, i nærheten av Owino Market. Å ta boda boda her er en halsbrekkende opplevelse ...

Kampala sentrum.

På vår vandring rundt i Kampalas gater kom vi plutselig over en diger vanndam. Det viste seg å være et vannrør som det hadde gått et alvorlig hull på, så vannspruten sto nesten til himmels.

(Foto: Åsne Sløttet)

I fjor var det valg i Uganda, og et godt budskap kan ikke gjentas for ofte: Power belongs to the people!

Og så noen bilder av den ekleste fuglen i hele verden: Marabou-storken. Dersom du vet lite om dette motbydelige dyret, kan du lese mer på min andre blogg.




Regn ...

Vi hadde med oss makrell i tomat og grøtris til Gloria på bestilling. Her lager vi risengrynsgrøt siste kvelden.

Stay tuned for more! Neste oppdatering fra Jinja.

Men Ugandabloggen var ikke død...

Da jeg avslutta denne bloggen, så det ut til at det kunne bli lenge til neste gang jeg satte foten i Uganda. Så var muligheten der, og jeg grep den med begge hender. Plutselig hadde man en perverst lang sommerferie og masse penger mellom hendene på en gang. Så dermed satte vi kursen mot Afrika. Reiseruta vår så slik ut:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt hver dag, men det tar tid å skrive dagbok. Den som skriver, må reise sakte. Vi skulle dekke tre land og mer enn 150 mil på tre uker. Så det ble ikke til mer enn ett (halvferdig) dagboknotat. Men det lyder (mer eller mindre) som følger:

 

Soloppgang - på vei mot Gardermoen

4. juni 2007
Vi reiser grytidlig om morgenen. Soloppgangen over Gardermoen. Trøtt, trøtt, trøtt. Et lite hopp, og så er vi plutselig i Amsterdam. Derfra skal vi videre med fly til Nairobi - til Afrika. Gaten fylles opp med folk. De fleste er europeere, men det er også noen afrikanere - noen i sommerklær (de skal nok hjem på besøk), og andre i vinterklær (de er nok på vei hjem fra ferie eller forretningsreise). Turen fra Amsterdam er lang, men jeg sover mye. Og så touchdown. Ut av flyet, og så er vi plutselig i Afrika.

Jomo Kenyatta Airport, Nairobi. Vi går av flyet, og Afrika slår mot oss som en vegg. Nei, det stemmer ikke. Det er ingen vegg å gå inn i. Man går av flyet, og ingenting skjer. Likevel merker man at noe er annerledes. Som om selve tiden slår om i en annen takt, eller som om himmelen plutselig er blitt større. Å komme til Afrika er som å gå gjennom et klesskap. Ikke så mye er forandret, bortsett fra at du plutselig befinner deg i en annen verden. Eller kanskje er det bare du selv som er forandret.

Det er mørkt ute. En shuttle-buss står og venter på oss utenfor flyet. Halvparten av passasjerene går ombord - vi andre følger etter en mann som står og vinker på oss (mye av forflytningen på denne turen foregikk ved å følge etter vinkende menn) - tvers over rullebanen. Entebbe er ikke en veldig traffikert flyplass, men synet av en BOEING 373 som takser mot deg på rullebanen er imponerende nok. Passkontrollen foregår i et skur for tiden. Som mesteparten av Kampala by, er flyplassen under renovering. I november skal nemlig et viktig toppmøte i det britiske samveldet finne sted, og da kommer selveste dronningen av England på besøk. Da er det viktig at alt ser tipp-topp ut («I hope she comes every year,» sier vår venn Gloria).

Utenfor terminalen blir vi møtt av et kjent ansikt, og en stemme som sier "Velkommen til Uganda", med en sjarmerende afrikansk aksent. Gloria gikk på Hald sammen med Ingunn og meg, og det blir et særs hyggelig gjensyn. Hun har med seg en kamerat med bil. Vi klatrer ombord, og kjører gjennom mørke gater, hjem til Gloria der vi skal bo de nærmeste dagene.

Følg med, følg med. Flere oppdateringer følger.

Not out of Kampala yet. I'm looking for guitar strings. There is one music shop in Mbale that sells used guitars - the one i bought is ancient, but it desperately needs new strings. And there is no shop in Mbale that carries guitar strings.

I ask one of the taxi drivers at the shopping arcade close to the taxi park. He doesn't know where I can find what I'm looking for, but another guy that listens in on our conversation offers to take me to the right shop. «Ooooh, take care my friend.» says the taxi driver in a low voice. I don't like the look of the man either, so i decline politely and ask him for directions instead. Then I walk off.

After walking for about three minutes, I hear someone calling me. The man has followed me! «You will not be able to find it on your own,» he insists. «Let me take you there.» I allow him to pass me, then I quickly double back and duck into the nearest shop. I pretend to look at mobile phones for a few minutes, then I set off in the opposite direction.

Breakfast at Nando's

Litt lei av engelsk frokost på Blue Mango, så vi dro ned til byen for å spise på Nando's i Kampala Road. Litt trøtt.

(Oppdatert 27/05/09)

Skrekk og gru

Per og Jon har fått seg Joseph Kony-sveis. Matchende sådan. Er det vakkert? Døm selv.

Tilbake på Blue Mango

Og så var vi i Kampala. Hele gjengen. Vi bor på Blue Mango hotell igjen. Begynner å bli veteraner her nå. Bjarte blir gjenkjent i resepsjonen. Men så gjør han jo litt mer av seg enn meg, da. I kveld har vi vært ute å spist etiopisk. Det er godt bare du får vendt deg til de merkelige yoghurtlefsene de serverer til all maten.

Her prøver vi å finne en taxi med plass til alle sammen. Det er lettere enn man skulle tro. Når man reiser fjorten stykker sammen, nøler de ikke med å kaste ut dem som sitter i bilen fra før, for at vi skal få plass.

Toglinja. Uganda hadde i kolonitida et godt utviklet jernbanenett, men nå brukes togene stort sett til godstrafikk i svært bedagelig tempo. Jeg har til og med sett gamle passasjervogner i trafikk, men der setene er tatt ut for å gi plass til annen last.

Litt dårlig belysning på denne restauranten ...

(Oppdatert 15.03.2009)

Offentlig transport i Uganda

Skal du reise med offentlig transport i Uganda, har du mange valgmuligheter, avhengig av hvor langt du skal, hvor mye du er villig til å betale og hvor sikkerhetsbevisst du er. Her er en oversikt:

Lokaltransport
1. Til fots: Den aller vanligste transportmetoden for kortere og lengre avstander. Pris: Gratis. Komfortnivå: Avhengig av vær og distanse. Fart: Lav til meget lav, avhengig av hvor mange kjente du treffer på veien (har du dårlig tid, har du valgt feil transportmiddel). Sikkerhetsnivå: Middels til høyt, avhengig av andre trafikanter.

2. Boda boda (sykkel): Oppsto som grensetransport ved grensepasseringen mellom Kenya og Uganda ved Busia, der de to nasjonene er adskilt av et 3 kilometer langt ingenmannsland. Fordi det ikke var tillatt med motortransport i dette området (alle busspassasjerer må gå over grensen og gjennom passkontrollen til fots), ble sykkeltaxi løsningen for person- og godstransport mellom grensepostene. Selve ordet boda boda er Afrika-engelsk for "border - border", dvs. grense-til-grense-transport. En boda boda består av en sykkel med en pute på bagasjebrettet der passasjeren sitter. Definitivt the way to move around i Mbale sentrum og de nærmeste slumområdene - hvis man har råd. Pris: fra 200 eller 300 shilling. Komfortnivå: Overraskende høyt, men noe væravhengig. Fart: Middels til lav. Sikkerhetsnivå: Middels, avhengig av andre trafikanter.

3. Boda boda (motorsykkel): Også kjent som pikipiki (swahili for motorsykkel) eller bare piki. En videreutvikling av sykkeltaxikonseptet. Dette er anbefalt transportmiddel hvis du skal ut til en av de omkringliggende landsbyene rundt Mbale. Det er ikke anbefalt som transportmiddel i rushtrafikken i Kampala sentrum. Boda boda-sjåfører tar ikke hensyn til egen eller passasjerens sikkerhet, trafikkregler, de kjører på midtrabatten, på få feil side av veien, i veikanten, kort sagt: der det er plass. Det var få av dem i Mbale da vi kom i oktober 2005, men mange flere da vi dro i Mai 2006. Da jeg var tilbake i juni 2007, var de i ferd med å ta over byen. Pris: fra 1000 shilling. Komfortnivå: Middels, avhengig av nerver. Fart: Fra moderat til altfor høy. Sikkerhetsnivå: Fra lavt til svært lavt, avhengig av fart og andre trafikanter.

Den gamle taxi-parken i Uganda

4. Taxi: En taxi er ikke det samme som en taxi i Norge. Det er en minibuss, gjerne av typen Toyata Hiace, men med 14 seter og plass til ca 25 passasjerer. I Kenya kalles disse matatu, i Tanzania daladala. Brukes både i lokaltransport og på lengre strekninger. De har faste ruter, og mange steder faste holdeplasser, men det er mulig å hoppe på mellom holdeplassene også. De går som regel ikke før de er fulle og vel så det. De fleste byer har én eller flere taxiparker som fungerer som terminaler. Pris: fra 500 shilling. Komfortnivå: Middels til lavt, avhengig av hvor mange flere enn 14 passasjerer som tas på. Sikkerhetsnivå: Middels (de er overfylte og har ikke sikkerhetsbelter, men med den trafikken man har i Kampala, går de sjelden særlig fort uansett). Fart: Moderat.


5. Special: En special eller special hire er det vi vil kalle taxi i Norge. De har ikke taksameter, så prisen forhandles på forhånd. Pris: fra 5000 shilling. Komfortnivå: Høyt. Sikkerhetsnivå: Høyt.

Langdistansetransport
1. Taxi: (Se over) Pris: litt billigere enn buss. Komfortnivå: Lavt. Fart: Så fort veien tillater, og litt til. Sikkerhetsnivå: Ren galskap. Når en 14-seter med 20 passasjerer kjører av veien i 120 kilometer i timen, er utfallet vanligvis minst 10 døde. På strekningen Kampala–Jinja skjer det nesten ukentlig.

2. Buss: Jo større, jo bedre. Komfortnivå: Middels til lavt avhengig av veiforhold. Sikkerhetsnivå: Middels (Jo større buss, jo større er sjansene for å overleve en kollisjon med annet kjøretøy). Fart: Høy.

(Skrevet 25.08.2012)

It's politics!

Vi er i Kampala igjen. Denne gangen i mer offisielt ærend. Fredskorpset har et såkalt «nettverksmøte», så vi er her for å møte andre fredskorpsere i Uganda. Vi møter opp på hotellet halv ti om morgenen, som avtalt. I tillegg til et par damer som sitter og registrerer oppmøte, er det bare nordmenn til stede. Det går en times tid før afrikanerne begynner å dukke opp.

Ting tar tid i Afrika. Klokka nærmer seg fire, og vi er bare litt over halvveis i sakslista. Med det samme begynner det å hviskes oppe ved podiet. Så blir det annonsert: Vi er nødt til å avslutte så fort som mulig. Det har oppstått en situasjon i byen. De som skal hjem gjennom sentrum trenger å finne ut hvor det er trygt å bevege seg, og aller helst komme seg hjem før det blir mørkt.

Ryktene svirrer. Noen sier de har arrestert Besigye, den mest populære opposisjonskandidaten til presidentvalget. Han kom tilbake til landet for noen uker siden, etter å ha vært i eksil siden forrige presidentvalg. Noen sier baganda-folket har hatt en eller annen slags demonstrasjon, som endte med å bli voldelig. Noen sier det er studentene på Makerere-universitetet som streiker igjen. Det var sammenstøt med politiet der på fredag, som indirekte førte til et dødsfall. Nøyaktig hva som har skjedd, er vanskelig å finne ut, uten å skulle ta turen til sentrum. Det er det ingen av oss som er spesielt lystne på.

Fairway Hotel ligger i god avstand fra sentrum. Det er liten sjanse for at noe skal skje her oppe. Vi blir sittende en gruppe i restauranten og prate. Noen bestemmer seg for å gå på en restaurant oppi gata og spise kvelds der. De kommer heseblesende tilbake. Etter bare så vidt å ha fått bestilt mat, har de blitt jagd ut igjen. Det er innført portforbud fra klokka ni.

Så blir vi sittende på hotellet alle sammen utover kvelden. Jeg og Helga går ut for å trekke frisk luft og blir stående og snakke med vakta. Som mange andre menn i Afrika, bor og jobber han i byen, mens familien bor et annet sted. Det er vanskelig å få jobb på landet, men det er enda vanskeligere å forsørge en hel familie i byen.

Familien hans bor ett eller annet sted i Soroti. En av døtrene hans er bortført av LRA-geriljaen. Av og til klarer noen å rømme, og han får nyheter om henne. Han vet at hun fortsatt er i live. Det er ikke mye håp i øynene hans. «Jeg hadde seks barn,» sier han. «Nå har jeg fem.»

Vi sover trygt. Det blir morgen. For sikkerhets skyld tar vi special hire taxi ned til sentrum. Stoler ikke helt på kollektivtrafikken i dag. Vi finner bussen til Mbale og setter oss inn. Den er ikke mer enn halvfull, så vi må nok belage oss på å vente en stund. Men vi er i hvert fall trygt inne på bussen. Lufta er tørr og varm og full av eksos. Det begynner å klø i halsen og svi i øynene. Snart sitter halve bussen og hoster halvkvalt. Tåregass! Folk begynner å lukke vinduene. Damen som sitter foran meg tvinger vinduet opp igjen. «It will make it worse!» sier hun med en bister mine. «We will choke!»

Sjåføren bestemmer seg i det samme for at dette ikke er noe blivende sted. Han starter motoren og setter av gårde – med halvtom buss, med andre ord stikk i strid med alle regler for busstrafikk i Afrika. Du kjører aldri med tomme seter. Oppe ved Makerere Hill kjører vi gjennom mer tåregass, og vi ser folk som løper langt borte, i den andre enden av gata. Sjåføren stopper og slipper av de selgerne som ikke rakk å hoppe av i bussparken. De virker takknemlige for å ha fått skyss ut av byen.

Ikke før vi kommer hjem og får tak i aviser, får vi det fulle og hele bildet. Ryktene viser seg å stemme. Det var streik på Makerere (streik i dette landet er visst ensbetydende med voldelig aksjon). Det var en baganda-demonstrasjon. Og de har arrestert Besigye. Tre store demonstrasjoner på en gang. Det måtte jo ende i opptøyer. Politikk i Uganda er hakket mer spennende enn hjemme. Det er godt å komme hjem til rolige Mbale.

Nytt fottøy

Nå har jeg gjort skikkelig afrikaner av meg også. Har nemlig gått til anskaffelse av tåsandaler. De er røde, så syns det ikke så godt når de blir fulle av rød gjørme, og det blir de. Også er de av plastikk så de er lette å vaske. Er de ikke pene, kanskje? (Skoene, altså, ikke tærne. De vet jeg er stygge...)

Vi har spist gaudaost i dag. Grovt brød med gaudaost og sennep. Vi er i himmelen. Silje og Kathrine, dere aner ikke hvor heldige dere er.

Vel hjemme igjen

Og så var vi hjemme igjen. Og strømmen er tilbake, så her er det bare fryd og gammen. Vi har hatt en fantastisk helg i Kampala. Kjempestas å treffe Silje og Kathrine igjen. Bare synd ikke Vigdis og Helga kom også. Vi savna dere der. :-( Men det kommer flere muligheter. Vi har i hvertfall kost oss nesten glugg i hjel på Blue Mango hotell. Dere som ikke har vært der ennå, og skal til Kampala på infield-kurs, kan bare glede dere. Rommene er kanskje litt i enkleste laget, men restaurantområdet og hagen er skikkelig koselig. Og de tenner bål på fredagskveldene… Men det aller beste for oss to enkle gutter fra landet var nok å få dusje i varmt vann. Så varmt vann du bare vil. Og på supermarkedene ble vi bare stående og måpe. Så mange ting de faktisk har! Og restaurantene har mørt kjøtt! Nei, dette var skikkelig stas. Vi har med oss en gaudaost hjem. Håper ikke den er blitt ødelagt på bussturen. Bussturen var overraskende behagelig. Bussen så ut som et vrak, men var ganske behagelig å sitte i. Og veien mellom her og Kampala er av ypperlig kvalitet til Afrika å være. Og så var det å farte videre på CHRISC-møte rett etter at vi kom av bussen. Det var artig, det. Endelig noen litt konkrete arbeidsoppgaver. Og endelig noen som driver med sport på ettermiddagen. Ungene på senteret insisterer på å spille fotball mellom elleve og ett om formiddagen. Det er litt varmt for et stakkars norsk hode. Men de sier vi venner oss til det også etter hvert.

Frokost på Blue Mango

Fra Speke Hotel: Hva med en pizza formet som en elefant? Eller et annet dyr, kanskje? Menyen forsikrer om at man kan bestille det om man er voksen også.

Og så var vi i Uganda...

Nå er det vel på tide med en oppsummering av de siste dagers hendelser. Vi ankom Entebbe flyplass fredag morgen rett før soloppgang. Vi er helt på tampen av regntiden nå, så det er ikke altfor varmt, men det kommer til å ta tid før vi venner oss til varmen. Og de sier det er mye varmere i tørketida. Vi ble møtt på flyplassen av en delegasjon bestående av folk fra Strømmes regionskontor i Kampala og representanter for de forskjellige praksisstedene våre. Vår mann i Mbale er Moses Bwayo, en bra fyr. Han er vår kontaktperson og veileder både på CRO og i CHRISC.

Fra flyplassen bar det avgårde til hotellet i Matatu (en Toyota Hiace med fjorten seter). Trafikken her er en risikofylt affære. Vi har så langt klart å identifisere tre trafikkregler: 1. Kjør på venstre side av veien, i hvert fall mesteparten av tiden. 2. I den gra det finnes fartsgrenser, prøv å ikke ligge mer enn førti kilometer over. 3. Jo større bil du har, jo mer forkjørsrett har du. Men vi har hatt gode sjåfører, og ingen episoder så langt.

Veilederne for de respektive teamene underholder med sang på hotellet.

Helgen har gått med til å bli kjent med staben på Strømme-kontoret, prøve ut den lokale maten, møte med den norske ambassadøren og generell avslapping og sosialt samvær med Øst-Afrika-teamet og våre nye afrikanske venner. En myk start, med andre ord. Søndag var vi på gudstjeneste i kirken til Priscilla, regionssjefen for Strømme i Øst-Afrika (Folk er på fornavn med hverandre på Strømme-kontoret. På det området har de adoptert litt norsk kultur.) Det var en bra opplevelse. Bra lovsang og mye liv i benkeradene. Er litt uvant med både bibeltime og preken i løpet av samme gudstjeneste, men jeg kan venne meg til dette her. Han som holdt preken var litt vanskelig å følge, dessverre (rimelig tykk afrikansk aksent), men det jeg fikk med meg, var bra.

Besøk på den norske ambassaden.

Tirsdag morgen ble vi sendt hvert til vårt. Per og Jon som skulle til Tanzania reiste avgårde klokka fire om morgenen. Vi var litt bekymret for dem, i og med at de var de desidert verste syvsoverne på Hald, men så vidt jeg har skjønt, løste de det med ikke å sove i det hele tatt den natta. Håper de fikk sovet litt på flyet. Helga og Vigdis dro avgårde med bil vestover mot Bushenyi, mens Silje og Kathrine ble igjen i Kampala. Selv dro vi østover mot Mbale.
Fotball med naboer utenfor hotellet

Og slik ser sola i Afrika ut

Vel framme i Kampala. Alle åtte. Hotellet har helt grei standard. Ennå en liten stund skal vi få være turister. Det blir ikke alvor før på mandag, når alle drar hvert til sitt. Fortsatt kan man synes det er eksotisk at en av Egypts magre kuer står og beiter på den andre siden av muren. Det er varmt. Det er bare én stikkontakt på rommet, så jeg bytter på å bruke vifta og lade batterier.