19. august 2012

En dag til i solen

New Vision, Ugandas største dagsavis, har en serie om slumbeboere og organisasjoner som jobber for å bedre forholdene i landets slummer. I den forbindelse har de besøkt Child Restoration Outreach i Mbale. De som har fulgt denne bloggen fra starten, vet at det er stedet der jeg jobbet som frivillig i 2005 og 2006 og årsaken til at denne bloggen ble opprettet.

Journalist Joseph Wanzusi skriver:
The budget was simple; a quarter kilogram of salt sh300; half a litre of paraffin sh1,300; a tablet of soap sh300 and pain killers (paracetamol tablets) for grandmother at sh100. 

So, on this sunny morning, 15-year-old Irene Nandudu, who lives in Busamaga slum in Mbale, needed to fetch and sell at least 20 jerrycans of water to meet the family’s budget. She sells each 20-litre jerrycan at sh100. It was a good day for Nandudu. By midday she had raised sh700.
...
So in the blistering midday heat, Nandudu walks fast, balancing a 20-litre jerrycan of water in each hand. She stops to rest momentarily. Using the back of her hand, she wipes sweat from her face and lifts the jerrycans to move again.

However, someone beckons her, interrupting her journey. It is an official from Child Restoration Outreach (CRO), a local non-government organisation that supports destitute children in Mbale district. The official inquires why she is not at school.

Les hele artikkelen: Child Restoration Outreach, another sunny day for children in Mbale slums
Child Restoration Outreach jobber blant gatebarn i fire byer i Uganda, Mbale, Jinja, Masaka og Lira. De hjelper barn og ungdom vekk fra gatene og gir dem mulighet for skolegang. Der det er mulig, hjelper de også barna å flytte hjem til familie eller slektninger. Dette arbeidet forandrer liv, og det nytter. Hvis du ønsker å støtte CRO, kan det gjøres gjennom Strømmestiftelsen.


29. mai 2009

CRO FC tilbake i eliteserien

Arkivfoto: CRO FC spiller på Mbale Municipal Stadium (2006)

Vi avbryter denne urimelig lange bloggepausen med et sportsinnslag. Den ugandiske dagsavisa New Vision melder nemlig i dag at mitt ugandiske yndlingsfotballag har rykket opp igjen i eliteserien etter ett år i første divisjon. CRO kvalifiserte seg for første gang til eliteserien, Super League (som strengt tatt er en en cup og ikke en liga), for to år siden, men klarte ikke å holde seg unna nedrykksplass. Men nå er de klare for et nytt forsøk.

For nye lesere: CRO FC er fotballaget til gatebarnsprosjektet Child Restoration Outreach i Mbale hvor jeg tilbrakte 7 måneder som frivillig i 2005/2006. CRO har også inngått partnerskap med IK Start i Norge gjennom Strømmestiftelsen.

New Vision melder:
CRO back in super league
New Vision, Thursday, 28th May, 2009
By James Bakama, Swalley Kenyi & Godfrey Kakungulu

MBALE side Children Restoration Outreach CRO is back in top flight football.

CRO beat Jinja Municipal Council’s Hippos to bounce back into the Uganda Super league after a season in the first division.

At Nakivubo, Maroons, who like CRO, were also relegated in the 2007-8 season, were not in similar comeback form. They were beaten to the Kampala’s super league slot by Fire Masters.

Sam Mugabi fired in Fire Masters’ all important goal from a 40 metre free kick 30 minutes into the Nakivubo game.

Attempts by the Luzira team to claw its way back were futile as their opponents held on to eventually earn a maiden place in the top league.

In Kamuli, Smith Wokorach and George Hassey were CRO’s goal heroes. Wokorach found the mark via a 30 metre free kick shortly before Hassey stretched the first half lead.

Fred Makokha shortly after restart netted the Jinja side’s consolation from a rebound.

----------------------------

Super mini-league finals
CRO 2 JMC Hippos 1
Fire Masters 1 Maroons 0

Already qualified:
Arua Central, Masaka LC
and Hoima
Jeppjepp. Første innlegg på Ugandabloggen på halvannet år. Har ikke gitt den opp, altså. Jeg er i gang med en masteroppgave med Uganda som case, så det kan jo hende det drypper litt på denne bloggen også. Men ingen lovnader, for det er ikke sikkert jeg får tid. Till then.


18. oktober 2007

CRO på YouTube

Jeg fant denne videoen på YouTube. Sjekk ut dette intervjuet med tidligere Act Now-er Johnson Oriokot fra CRO Mbale:

Uganda propaganda

For et par uker siden var jeg på min første veiledning på bacheloroppgaven min. Veggene på Institutt for sammenlignende politikk er prydet med diverse valgplakater fra forskjellige steder i verden, og på min vandring gjennom gangene kom jeg over denne:

Oberst Dr. Kizza Besigye er det nærmeste man i Uganda i dag kommer en leder for opposisjonen. Denne plakaten er fra presidentvalget i 2001, da Besigye stilte som kandidat for første gang. Han stilte også som kandidat i 2006, under den enkle parolen «Vote for change», eller med andre ord, «Stem på meg, jeg er han andre!»:

Arkivfoto. Jeg syns for øvrig han var noe heldigere med det første bildet enn det andre. Her ser han ut som en skikkelig skurk.

Kizza Besigye er en tidligere krigskamerat av den sittende presidenten, Yoweri Museveni. Under borgerkrigen som endte med at Museveni tok makten i et kupp i 1986, var Besigye den kommende presidentens livlege. Det oppsto etterhvert fiendskap mellom de to, blant annet på grunn av at Besigye nå er gift med Winnie Byanyima, som var Musevenis kjæreste under krigen, så da Besigye tapte valget i 2001, fant han det tryggest å forlate landet.

Besigye kom tilbake til Uganda i 2005 for å stille til valg på nytt, men han hadde ikke vært i landet mer enn et par uker før han ble arrestert, anklaget for voldtekt, ulovlig besittelse av våpen og høyforræderi. Selv om han ikke ble dømt på noen av tiltalepunktene, førte det til at han måtte tilbringe store deler av valgkampen enten i fengsel eller inn og ut av sivile og militære domstoler.

Legg merke til at navnet til Besigye er skrevet forskjellig på de to plakatene. Denne inkonsekvensen i stavemåte var bakgrunnen for et siste fortvilt forsøk på å få ugyldiggjort hans kandidatur til presidentvervet. For å stille som kandidat til et politisk verv i Uganda må man nemlig ha fullført videregående. Besigye ble rett før valget beskyldt for å ha forfalsket vitnemålet sitt fra barneskolen (!). Saken er at hans opprinnelige navn er Smith Warren Besigye, men på ett eller annet tidspunkt har han byttet navn til Kizza Besigye W.S. Ifølge klagemålet gjorde han dette da han søkte om opptak til ungdomsskolen, etter sigende for å kunne bruke eksamensresultatene til en klassekamerat - Warren Kiiza. Det viste seg ganske enkelt å spore opp denne mannen, siden avisene hadde skrevet hvor han bodde og vist bilde av ham, og det viste seg at han slett ikke het Warren, men Stanley, og at ikke engang hadde fullført barneskolen. Besigyes parti, Forum for Democratic Change, brukte ham deretter i sin egen valgkamp.

Museveni vant valget, selvfølgelig, men ikke like overlegent som i 2001. Selv om det kom heftige beskyldinger om valgfusk, ble resultatet stående, og observatørene meldte om at valget hadde vært «relativt fritt og rettferdig». Uansett, det ser ut til at Afrika er i ferd med å få nok en livstidspresident. Før valget hadde Museveni fått gjennomført en grunnlovsendring, under svært tvilsomme omstendigheter, som gjorde at han kunne stille til valg for en tredje periode (opprinnelig hadde han en maksgrense på to), og nå er det akkurat blitt annonsert at presidenten kommer til å stille en fjerde gang i 2010. Som han selv sa i forbindelse med valgkampen: «You don’t just tell the freedom fighter to go like you are chasing a chicken thief from the house.»


16. oktober 2007


Arkivfoto

I disse dager er det litt over to år siden jeg først satte føttene i Mbale. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden, for mange av minnene er lette å kalle fram i hukommelsen. Ett bilde som stadig dukker opp igjen i hodet er fra lasteplanet på lastebilen til CRO. Vi kjører på en støvete, rød jordvei, på veien fra Mbale til Palissa, sola steiker fra himmelen, og jeg kjenner lukten av støv, røyk og metall. Bilen farer framover i stor fart, og jeg ser landeveien forsvinne bak meg og tenker at dette livet kan jeg fort bli vant til.

Det var to år siden. Min livsreise har forlatt Uganda og CRO for denne gang, og det er andre som fører stafettpinnen videre. Årets to Act Now-ere i Mbale heter Lisbeth og Maria. For den som ønsker å følge med på livet på CRO, er det bare å sjekke ut bloggene deres.

Ellers ser det ut til at Ugandabloggen skal få fortsette å leve litt framover. Kommer til å skrible litt her framover, små og store tanker om Uganda, Mbale og CRO, sett fra en stol ved et vindu i en by på Norges vestkyst. Vil du være med på reisen, er det bare å kikke innom her fra tid til annen.

CRO FC i Superleague

Jeg er ingen stor fotball-fan, men det er ett lag som står mitt hjerte nærmere enn alle andre i verden. Nei, det er på ingen måte Fotballklubben brann, om de aldri så mye er i ferd med å vinne serien for andre gang på under femti år. Mitt lag er CRO FC fra Mbale i Uganda. Uganda har bare én divisjon - Super league - som tilsvarer vår eliteserie. For å kvalifisere for Super league må man gjennom en rekke cuper; først på lokalnivå, så på distriktsnivå, og til slutt på regionsnivå, før man kvalifiserer seg for å spille seriekamper. CRO har nådd nesten opp flere ganger de siste åra, men har ikke klart å nå helt til topps før nå nylig. Den ugandiske dagsavisen New Vision skriver følgende:
Otti to coach Mbale’s CRO FC
Tuesday, 18th September, 2007
By Joseph Wanzusi

NEWLY promoted Super Division soccer league side CRO FC (Child Restoration Outreach) has recruited veteran David Otti as head coach ahead of the Super League kick-off. Otti coached relegated City Lads FC last season.

The chairman of the Mbale-based CRO Moses Bwayo confirmed to The New Vision at the team’s training ground over the weekend that they have already finalised the contract terms with Otti, who was expected in CRO’s camp early this week.

Meanwhile, the club has laid off 17 players who featured for the team in the first division league campaign but retained 15, Bwayo disclosed.

To bolster the squad, the club intends to recruit defender Musa Malunda and Kenyan striker Geoffrey Tie Tie from relegated Mbale Heroes, goalkeeper Monte Olupot (Iganga FC), and winger Ayub Didiya from Tororo’s Division I club Rock Star FC.

Bwayo said midfielders Yasin Mwanika and John Wasike who were last season loaned to Mbale Heroes are back to CRO’s camp.

CRO earned promotion to the Super League after beating Jinja Municipal Council 3-1 in the final of the eastern region super mini-league.

New Vision


13. juni 2007

Over grenser

På vei ut av byen

Og så satt vi på bussen. Jeg tør påstå at den bussen som går mellom Mbale og Nairobi, er en av de aller verste i hele Øst-Afrika, i hvert fall når det gjelder komfort. På den annen side, så har alle tre turene jeg har tatt med den gått for seg uten motorhavari, noe som ikke kan sies om Scandinavian Express, som var det mest nærliggende alternativet. Akamba er dessuten betraktelig billigere.

Foto: Åsne Sløttet

Komfortmessig har jeg to ting å utsette på denne bussen. «Luksusbuss» i Afrika betyr som regel at det er mulig å legge seteryggen bakover. Det er det på denne bussen. Problemet var at den ene seteryggen vel kunne legges bakover, men det var ingen mulighet til å få den til å bli liggende. Det var heller ingen mulighet til å få den til å bli stående oppreist. Resultatet ble en slags jo-jo-effekt, som kombinert med den begredelige kvaliteten på veien gjennom store deler av det vestre Kenya, er en særdeles interessant opplevelse for nyrene. Punkt nummer to: Det ene vinduet var løst, og da mener jeg ikke bare glasset, men hele aluminiumsramma som holder vindusglasset på plass, var i ferd med å falle ut. Vi ga beskjed til konduktøren, som smilende forsikret om at det kom til å bli ordnet på neste stopp.

Etter en times kjøring, kommer vi til grensebyen Malaba. Her må alle passasjerer ut og gjennom passkontrollen. Grenseoverganger er fascinerende. Her opererer et eget lite samfunn av boda boda-syklister, pengevekslere (stol aldri på en pengeveksler ...) og gateselgere, som tilbyr alt fra frukt, brus og kjeks, til billige klokker og pass-etuier. Kort sagt alt mellom himmel og jord. Det finnes til og med et lite hotell midt mellom grensepostene. Hvem de betaler skatt til, eller hvem som ser seg nødt til å overnatte her, vites ikke.

En gutt kommer bort til oss med en kurv kjeks på hodet. Når jeg høflig men bestemt avslår ham, ser han på meg med et forulempet blikk og spør «Don't you want to promote African business, sir?». En annen liten gutt selger bananer. "Bananas for potassium!" roper han til dem som går forbi. Guttene på grenseovergangen ved Malaba er noen av de kløktigste forretningsfolka jeg har møtt.

Vi kommer oss fint gjennom passkontrollen. Til tross for alle historier man hører om korrupte tjenestemenn og vanskelige tollere i Afrika, har jeg aldri hatt problemer på noen afrikansk grenseovergang. Vi setter oss på bussen igjen og begynner å snegle oss gjennom ingenmannslandet mellom Uganda og Kenya. Det er blitt mørkt. Tre gategutter forsøker å fange oppmerksomheten min gjennom bussvinduet. De vil ha penger. Jeg slenger ut tre femhundre-shillings-mynter. Jeg trenger dem jo ikke lenger like vel.

«Hei, hva med meg?» roper en av dem. «Skal ikke jeg også få?» En av de andre stemmer i. «You forgot to give this one!»

«Ikke hør på ham,» sier den tredje. «Han er gal.»

«Ikke hør på ham,» sier den første, han som påstår han ikke har fått penger. «Han er dum!»

«This one is madman!» gjentar gutt nummer tre.

«This one is foolman!» prøver nummer en seg. Nummer to hvisker noe i øret hans. «He is foolish!» retter nummer en.

«You give him also!» sier nummer tre. «Yes, you listen to him!» sier nummer en.

«Men hvordan vet jeg hvem av dere jeg skal stole på?» spør jeg. «Hvis en av dere er dum og den andre gal, kan jeg vel ikke stole på noen av dere!»

Bussen beveger seg sakte men sikkert over grensa. Det siste jeg hører fra Uganda, er lyden av de tre guttene i heftig diskusjon om hvem som er gal og hvem som er dum og hvem som egentlig har fått penger i det hele tatt. Selv om det er kveld, er det fortsatt liv i gatene. Ikke mye er annerledes på denne siden. Kanskje er det litt flere TV-antenner på takene, og husveggene er malt i grønt for Safaricom, i stedet for gult for MTN (for mobilselskapene reklamerer over hele hus i Øst-Afrika), men stempelet i passet sier klart og tydelig at vi har passert en grense.

«Se!» sier konduktøren med et fornøyd glis. «Jeg har reparert vinduet!» Og ganske riktig, vinduet er surret fast til vinduet bak med en bit hampetau. Det finnes knapt den ting som ikke kan fikses med hampetau, en ledningsstump eller oppstrimla bildekkslanger. I hvert fall enn så lenge, til man finner noen som har en del som passer.

Om å finne en taxi når det regner.

Så var tiden kommet. Vi har tatt farvel med CRO, og skal bare hjem og pakke, før bussen går videre til Nairobi. Man skulle tro at tur-retur med Akamba til Nairobi i fjor vinter hadde gjort meg klok av skade, men neida. Akamba blir det. Det er jo praktisk med nattbuss direkte fra Mbale. Men først er det en kamerat, Kevin, som jeg har prøvd å få truffet hele tida mens vi har vært her. Vi klarte til slutt å finne et tidspunkt da vi begge var i byen (African Time kan være litt vanskelig å kombinere med et hektisk reiseopplegg), rett før vi skulle reise. Så, mens de andre drar tilbake til huset, tar jeg en svipptur opp i Naboa Road for å finne den nye internettkaféen til Kevin.

Arkivfoto

Mørke skyer samler seg over Mount Wanale. Før jeg er halvveis opp i gata, begynner det å dryppe. Idet jeg dukker inn gjennom døråpningen på internettkaféen, åpner himmelens sluser seg. Bokstavelig talt. Utafor døra er det bare en vegg av vann. Vi går inn på bakrommet og prater en stund. «Du må bli her en stund,» si er Kevin. «I hvert fall til det slutter å regne.» Men bussens avgangstid nærmer seg faretruende, det er en halvtime å gå tilbake til Half-London, og jeg har ikke pakka ferdig ennå. Jeg blir sittende en liten stund i håp om at det skal løye, men til slutt må jeg bare gå.

Jeg satser på å få tak i en taxi nede ved enden av Republic Street. Men først må man komme seg dit. De fleste butikkene har tak som man kan gjemme seg under, men så kommer jeg til en del av gata der det ikke finnes ly. Gata er forvandlet til en elv, minst ti centimeter dyp, som strekker seg fra fortau til fortau. Å unngå å bli våt på beina er umulig. Men jeg vet av erfaring at på nattbussen til Nairobi blir det kaldt, og jeg har bare ett par sko, så jeg kan ikke risikere at de blir våte.


Så våt ble jeg. T-skjorta til Marte har
i utgangspunktet samme farge.
Foto: Ingunn Røse
Jeg smyger meg inn i en butikk, mellom alle som har søkt ly under taket utenfor, og ber om å få kjøpe en kaveera, en av de tynne, svarte plastikkposene som selges overalt i Uganda. Så putter jeg sokker, sko og mobiltelefon i posen, bretter opp buksebeina, biter tennene sammen og vasser barbeint ut i gata.

En hvit mann som går barbeint, er et pussig syn, og tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Et menneske, uansett hvor han kommer fra, som beveger seg ute i slikt vær, er en sensasjon. Når jeg da i tillegg er iført min nye CRO-t-skjorte, av samme slag som flertallet av gatebarna i byen bruker, så er det ikke rart det blir oppstandelse. Men fram må jeg. «Muzungu, where are your shoes?» roper folk. Jeg smiler og peker på kaveeraen jeg har i hånda. «I am travelling tonight. I need them dry.»

Å få tak i en taxi når det regner i Mbale er ikke spesielt enkelt (det er jo ingen med vettet i behold, hverken taxisjåfører eller passasjerer som beveger seg ute i slikt vær). I dag viste det seg helt umulig. Jeg kommer helt til Riverside Secondary School (et noe merkelig navn, siden nærmeste elv er flere kilometer unna), før en velvillig boda boda-syklist plukker meg opp, til stor jubel fra kameratene på boda-holdeplassen. Når vi endelig når fram til Half-London, har regnet gitt seg, men nå finnes det ikke et tørt plagg på kroppen min. Jeg takker boda boda-mannen ekstra pent, og gir ham 1000 shilling, omtrent fem ganger det han egentlig skal ha. Det har han ærlig fortjent.

Siste dag i Mbale

Så ble det morgen, den siste dagen på CRO. Det er onsdag, som er fastedag på CRO, men siden vi er på besøk, har de bestemt seg for å laget en festmiddag til oss.

Til enhver skikkelig ugandisk middag hører chapatti. Chapati er tynne, runde lefse-pannekake-aktige ting som man spiser ved siden av varm mat, rullet sammen med en omelett til en rollex, eller alene, som snacks. De lages av en deig som består av mel og vann og masse olje, blant annet. På kveldene er de til salgs på hvert gatehjørne, der det står minst to mennesker med hver sin kullgrill og gjør i stand.

Her er Mama Edith i gang med stekingen. Chapati skal selvfølgelig stekes i panne over kullvarme.
Kjøkkenet på CRO er et bra sted å være.

Men barna skal også ha mat. OB står trofast ved posho-gryta.

Matutdeling.

Det er mye lyd i matsalen rundt lunsjtider...

Barn leker med xylofon.


Det er gøy å leke i karusell.

Miriam Illukol. Miriam var i rehabiliteringsklassen da jeg kom til CRO, og var blant de barna som begynte på skolen i februar 2006. Det er fint å få komme tilbake å se at det fortsatt går bra med dem jeg ble glad i den gangen.

Derick er med i årets rehabiliteringsklasse. Det er fint å få nye venner også.

Og så var tiden kommet for å forlate CRO for denne gang. Det er lettere nå enn sist. Forrige gang visste jeg ikke sikkert om og når jeg skulle tilbake. På en måte føltes det som om jeg sviktet alle de jeg hadde blitt glad i, og som hadde blitt glade i meg. Det er vondt å se inn i sinte, tårevåte barneøyne som spør: «Hvorfor drar du fra oss?», og ikke være i stand til å gi noe tilfredsstillende svar på når man kom tilbake.

Det er annerledes denne gangen. Nå har jeg fått bevise at jeg ikke har glemt dem, at jeg husker på dem, og gjerne vil tilbake. Og jeg har fått se at heller ikke jeg er glemt. Da er ikke fraværet like smertefullt. Avstand er lettere å bære når man føler seg husket enn når man føler seg glemt.


12. juni 2007

En helt vanlig dag på CRO

Enten man er ansatt eller barn på CRO, så begynner dagen med en times morgensamling med andakt, bønn og sang. På mandagen hadde vi vært med på de ansattes andakt, så i dag ville vi være sammen med barna. Vi benket oss på bakerste rad. Mannen med notisblokken til venstre på bildet var han som hadde ansvar for andakten, men det viste seg at det var kokken OB, som for øyeblikket fungerer som tolk, som var den virkelige andaktsholderen. Mannen med notisblokken står og leser opp bibelvers etter bibelvers, etterfulgt av en kort kommentar, mens OB oversetter det hele til swahili, og til en form som barna faktisk kan forstå. Han oversetter alt til fakter og ansiktsuttrykk og eksempler med en iver som gjør det umulig hverken for barna eller for oss mindre swahilikyndige å bli begeistret. Det er tydelig hvorfor han har oppnådd status som alle gatebarnas uoffisielle adoptivbestefar.

Etter andakten er det frokost for rehabiliteringsklassen. På menyen står grøt fra World Food Programme. Nam, nam.

Kamerater. Han til høyre hadde en sinnsykt stor CRO-t-skjorte på seg.


På ettermiddagen tok sosialarbeider Carol oss med i slummen for å se på voksenopplæringsprogrammet. Her underviser hun noen av kvinnene som har bedrifter støttet gjennom Trickle up-programmet, som CRO er en del av. Det er et slags mikrofinansprogram, der brukerne får en liten startkapital til å starte en liten bedrift, sammen med opplæring og oppfølging, og så får man et tilsvarende beløp etter et halvt år dersom bedriften fremdeles lever. Trickle up-programmet har gitt mange familier i slummen et nytt liv, og det fungerer også som et forebyggende tiltak, i og med at man gir familien en fast inntekt, slik at man slipper å sende barna sine på gata for å tjene penger i stedet for å gå på skole. Her undervises noen av kvinnene i regnskapsføring.

På kvelden hadde Moses invitert oss på besøk. Her er han sammen med sin lille datter. Hun har mange forskjellige navn (husker ikke alle), men ett av dem er Anfield. Ingen tvil om hvilket fotballag pappa heier på...


Ett av mange artige skilt, som det er litt flaut å ta bilde av på dagtid når butikkene er åpne. Litt lettere seint på kvelden. Folk i Uganda liker å annonsere hva de tror på.


Foto: Ingunn Røse

Ingen tur til Mbale uten et besøk på Oasis of Life. Sist jeg var her, ble restauranten drevet av en britisk kokk, som brukte restauranten til å lære opp lokale folk til å drive en profesjonell «vestlig» restaurant. Målet hadde alltid vært på lang sikt å overlate driften til de lokale, og denne gangen ble vi møtt av et skilt som stolt annonserte: «You are welcome, under new management». Jeg var et øyeblikk nervøs for at det betydde at noen andre hadde tatt over, med ny meny, og at de nå bare serverte indisk curry eller geitegryte med matooke. Men i døra ble jeg møtt av hovmester Patrick, som smilende hilser meg med «Welcome back from your leave, sir».

Vi fikk restauranten for oss selv. Egentlig hadde de vært i ferd med å stenge, siden vi var litt forsinka i forhold til det jeg hadde sagt da jeg var innom tidligere på dagen. Da vi hadde spist og skulle gå, tilbød Patrick seg å slå følge inn til byen, så vi kunne ta en taxi derfra. Så vi ventet til han og servitøren som var på jobb, var klare til å gå, og så gikk vi sammen gjennom mørket mot Mbale sentrum. På veien traff vi en bil. Han som kjørte var tydeligvis en venn av Patrick, for det endte med at han kjørte oss hjem. Da vi tilbød oss å betale for turen (vi var ikke helt sikre på om det var en taxi eller bare en vanlig bil - taxier har ikke nødvendigvis noen spesielle kjennetegn i Mbale), ville han ikke ta imot. «We always drive visitors home from the restaurant.»