5. juni 2007

Men Ugandabloggen var ikke død...

Da jeg avslutta denne bloggen, så det ut til at det kunne bli lenge til neste gang jeg satte foten i Uganda. Så var muligheten der, og jeg grep den med begge hender. Plutselig hadde man en perverst lang sommerferie og masse penger mellom hendene på en gang. Så dermed satte vi kursen mot Afrika. Reiseruta vår så slik ut:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt hver dag, men det tar tid å skrive dagbok. Den som skriver, må reise sakte. Vi skulle dekke tre land og mer enn 150 mil på tre uker. Så det ble ikke til mer enn ett (halvferdig) dagboknotat. Men det lyder (mer eller mindre) som følger:
 
Soloppgang - på vei mot Gardermoen

4. juni 2007
Vi reiser grytidlig om morgenen. Soloppgangen over Gardermoen. Trøtt, trøtt, trøtt. Et lite hopp, og så er vi plutselig i Amsterdam. Derfra skal vi videre med fly til Nairobi - til Afrika. Gaten fylles opp med folk. De fleste er europeere, men det er også noen afrikanere - noen i sommerklær (de skal nok hjem på besøk), og andre i vinterklær (de er nok på vei hjem fra ferie eller forretningsreise). Turen fra Amsterdam er lang, men jeg sover mye. Og så touchdown. Ut av flyet, og så er vi plutselig i Afrika.

Jomo Kenyatta Airport, Nairobi. Vi går av flyet, og Afrika slår mot oss som en vegg. Nei, det stemmer ikke. Det er ingen vegg å gå inn i. Man går av flyet, og ingenting skjer. Likevel merker man at noe er annerledes. Som om selve tiden slår om i en annen takt, eller som om himmelen plutselig er blitt større. Å komme til Afrika er som å gå gjennom et klesskap. Ikke så mye er forandret, bortsett fra at du plutselig befinner deg i en annen verden. Eller kanskje er det bare du selv som er forandret.

Det er mørkt ute. En shuttle-buss står og venter på oss utenfor flyet. Halvparten av passasjerene går ombord - vi andre følger etter en mann som står og vinker på oss (mye av forflytningen på denne turen foregikk ved å følge etter vinkende menn) - tvers over rullebanen. Entebbe er ikke en veldig traffikert flyplass, men synet av en BOEING 373 som takser mot deg på rullebanen er imponerende nok. Passkontrollen foregår i et skur for tiden. Som mesteparten av Kampala by, er flyplassen under renovering. I november skal nemlig et viktig toppmøte i det britiske samveldet finne sted, og da kommer selveste dronningen av England på besøk. Da er det viktig at alt ser tipp-topp ut («I hope she comes every year,» sier vår venn Gloria).

Utenfor terminalen blir vi møtt av et kjent ansikt, og en stemme som sier "Velkommen til Uganda", med en sjarmerende afrikansk aksent. Gloria gikk på Hald sammen med Ingunn og meg, og det blir et særs hyggelig gjensyn. Hun har med seg en kamerat med bil. Vi klatrer ombord, og kjører gjennom mørke gater, hjem til Gloria der vi skal bo de nærmeste dagene.

Følg med, følg med. Flere oppdateringer følger.


5. desember 2005

Changing lives and hairstyles

Siste nytt: Etter massivt press fra venner, familie og tilfeldig forbipasserende, har Per og Jon endelig gjort noe med sveisen.

Og i dag har vi vært i dyrehagen og sett en med samme sveis som Mari:
 Dyr har følelser, de også...

Pumbaa!

Vi fant også en fugl som ikke ligner grisen.


Up close. Fuglen heter Shoebill Stork, skonebbstork, etter det kledelige nebbet.

Hyenene var litt dølle. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at de er nattdyr og vi besøkte dem om dagen. Lurer på om dyrehagen er åpen om natta...

 
Men apekattene var søte.

Og etterpå var vi en svipptur over ekvator til en øy ute i Victoriasjøen, der en gruppe ildsjeler driver et hjem for sjimpanser:
 
 
En av sjimpansene hadde det kledelige navnet Mawa, som betyr blomst på swahili. Vi fikk beskjed om å passe oss for ham, for han var ganske flink til å kaste stein. Ikke så snill som han høres ut, med andre ord.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.


12. oktober 2005

Og så var vi i Uganda...

Nå er det vel på tide med en oppsummering av de siste dagers hendelser. Vi ankom Entebbe flyplass fredag morgen rett før soloppgang. Vi er helt på tampen av regntiden nå, så det er ikke altfor varmt, men det kommer til å ta tid før vi venner oss til varmen. Og de sier det er mye varmere i tørketida. Vi ble møtt på flyplassen av en delegasjon bestående av folk fra Strømmes regionskontor i Kampala og representanter for de forskjellige praksisstedene våre. Vår mann i Mbale er Moses Bwayo, en bra fyr. Han er vår kontaktperson og veileder både på CRO og i CHRISC.

Fra flyplassen bar det avgårde til hotellet i Matatu (en Toyota Hiace med fjorten seter). Trafikken her er en risikofylt affære. Vi har så langt klart å identifisere tre trafikkregler: 1. Kjør på venstre side av veien, i hvert fall mesteparten av tiden. 2. I den gra det finnes fartsgrenser, prøv å ikke ligge mer enn førti kilometer over. 3. Jo større bil du har, jo mer forkjørsrett har du. Men vi har hatt gode sjåfører, og ingen episoder så langt.

Veilederne for de respektive teamene underholder med sang på hotellet.

Helgen har gått med til å bli kjent med staben på Strømme-kontoret, prøve ut den lokale maten, møte med den norske ambassadøren og generell avslapping og sosialt samvær med Øst-Afrika-teamet og våre nye afrikanske venner. En myk start, med andre ord. Søndag var vi på gudstjeneste i kirken til Priscilla, regionssjefen for Strømme i Øst-Afrika (Folk er på fornavn med hverandre på Strømme-kontoret. På det området har de adoptert litt norsk kultur.) Det var en bra opplevelse. Bra lovsang og mye liv i benkeradene. Er litt uvant med både bibeltime og preken i løpet av samme gudstjeneste, men jeg kan venne meg til dette her. Han som holdt preken var litt vanskelig å følge, dessverre (rimelig tykk afrikansk aksent), men det jeg fikk med meg, var bra.

Besøk på den norske ambassaden.

Tirsdag morgen ble vi sendt hvert til vårt. Per og Jon som skulle til Tanzania reiste avgårde klokka fire om morgenen. Vi var litt bekymret for dem, i og med at de var de desidert verste syvsoverne på Hald, men så vidt jeg har skjønt, løste de det med ikke å sove i det hele tatt den natta. Håper de fikk sovet litt på flyet. Helga og Vigdis dro avgårde med bil vestover mot Bushenyi, mens Silje og Kathrine ble igjen i Kampala. Selv dro vi østover mot Mbale.
Fotball med naboer utenfor hotellet

Og slik ser sola i Afrika ut