Strekningen mellom Jinja og Iganga, som vi må forsere for å komme oss til Mbale, er blant de farligste i Uganda. Den vanligste måten å komme seg fra Jinja til Mbale på er med taxi (altså minibuss). Det blir trangt når tjue mennesker skal klemme seg inn på fjorten seter. Fartsgrenser er det ingen som bryr seg om - det er kvaliteten på veien og motoren på bilen som bestemmer topphastigheten - og i tillegg er sikkerhetsbelter mangelvare. Når en slik en kræsjer, er dødstallet som regel tosifret. Vi var med andre ord lite lystne på det alternativet, og dessuten virket det ikke særlig forlokkende å skulle balansere en svær ryggsekk på fanget. Det går store busser også, men det er ekspressbusser fra Kampala, så de går ikke fra bussterminalen i Jinja. Altså måtte vi begi oss ut til hovedveien, der vi håpet å få stoppet en buss som skulle til Mbale.
Her sitter vi og venter spent...Der satt det også en del andre mennesker som ventet på sine respektive busser. En mann som så ut til å være sjef for bussholdeplassen, spurte oss hvor vi skulle. Vi forklarte at vi skulle til Mbale, men at vi ville ha en stor buss (en STOOOOOR buss), og ikke en taxi. Han oppfattet hvor vi skulle, men prøvde gjentatte ganger å stoppe minibusser som fløy forbi. Heldigvis fikk han ikke napp hos noen av dem. Til slutt vinker mannen på oss. Han har stoppet en privatbil. «You go with him. Mbale direct! Ten thousand, ten thousand». Det er en stasjonsvogn, så de har plass til sekkene våre, men det er bare tre plasser i baksetet. Men bilen ser ut som den er i god stand, og det ser ut som om vi risikerer å sitte her resten av dagen om vi ikke kommer oss av gårde, så vi lar det stå til likevel og presser oss inn i baksetet. To og en halv time med én for mange i bilen er trangt, men det går hvis du stabler i høyden.
Eierne var et hyggelig, smilende par, som tydeligvis ikke snakker så mye engelsk, men mannen snudde seg stadig og smilte til oss, og så ut til å stortrives i sin nye rolle som bussjåfør. Det gikk bra helt til, ca. en time før Mbale, hvor sjåføren var uoppmerksom et lite øyeblikk. Veien mellom Kampala og Mbale er en av de dårligste veiene jeg har vært borti. Den har vært asfaltert en gang, men store deler av den er fryktelig dårlig vedlikeholdt (selv om den er under opprustning i forbindelse med dronningens besøk, selvfølgelig). Mange steder er det mer hull enn asfalt, slik at det ikke er hullene i asfalten man må se opp for, men asfalten rundt hullene. Den strekningen vi kjører på nå, er ganske hel og uten svinger, så sjåføren kan slappe litt mer av.
Jeg ser hullet komme mot oss. Det er ikke veldig stort, men faretruende nok når du kjører i hundre og ti. Jeg ser at sjåføren ikke har sett det - han har snudd seg mot kona si i passasjersetet for å si ett eller annet. BANG! sier det i det ene forhjulet, før noen av oss rekker å reagere, og jeg er sikker på at vi har punktert. Vi stanser og hopper ut. Dekket er - mirakuløst nok - like helt. Mannen kryper under bilen for å se om noe annet er skadet. Så vidt jeg kan se, er det en bit av felgen som har sprukket opp og blitt bendt innover. Men vår smilende venn lar seg ikke stoppe av slike bagateller. Han går i bagasjerommet, finner fram noe som ligner en hammer og banker felgen på plass igjen - noe reservehjul finnes tydeligvis ikke - og så setter vi oss inn og kjører videre. Sjåføren tar opp telefonen og sier noe på swahili. Jeg oppfatter ninakuja pole pole - «jeg kommer sakte», så han gir tydeligvis beskjed om at han blir litt forsinket på grunn av uhellet. «sakte» viser seg å bety at han senker farten fra 110 til 85.
Wanale-fjellet - nesten hjemme (arkiv-foto)Men felgen holder, og resten av turen går uten problemer. Vi svinger inn mot Mbale, og foran oss kan man såvidt skimte Wanale-fjellet. Nå er vi nesten hjemme. Jeg forklarer mannen hvor han skal slippe oss av. Vi kjører nesten forbi Half-London der vi skal bo, så det er ikke noen vits å kjøre helt inn til byen. Vi hopper ut rett ved Mbale Municipal stadium, ved fotballbanen til Mbale Secondary School. Derfra går turen over banen, såvidt innom de øvre delene av Namatala-slummen, før vi svinger inn på hovedveien i Half-London. På Mbale SS-banen er det fotballkamp, så vi må gå rundt. I enden av banen står det parkert en lastebil som ser merkelig kjent ut. Jeg går litt nærmere for å se om jeg kan tyde skriften på lasteplanet og—blir overfalt bakfra av en enorm mann. Det er OB Sam, kokken på CRO. Lastebilen som så merkelig kjent ut, er selvfølgelig lastebilen til CRO, og det er CRO som spiller. Det viser seg å være finalekampen i distrikts-cupen, og CRO leder. Vi blir trukket fram på første rad. En benk blir tryllet fram fra ingen steder (i Afrika er det aldri mangel på benker eller stoler når man plutselig får gjester), og så er vi omgitt av en skokk med CRO-barn som heier og synger og spiller trommer.
k.JPG)
Foto: Åsne Sløttet
Kampen vant vi selvfølgelig, og nok en pokal fikk plass på trofehylla.
