11. juni: CRO Mbale

De neste tre dagene tilbrakte vi på dagsenteret til Child Restoration Outreach, min gamle arbeidsplass. Som kjentmann på stedet fikk jeg lov til å vise de andre rundt. Ellers var vi med staben på programmet der det passet, eller var ute og lekte med barna. Det ble mange lykkelige gjensyn, og jeg fikk også mange nye venner, som har kommet til i året som har gått siden jeg forlot Uganda. De som har fulgt Ugandabloggen tidligere, vet en hel del om arbeidet til CRO. Hvis du trenger repetisjon, kan du lese mer her.


På vei til senteret. Det er ikke lett å slippe forbi disse barna uten å måtte knipse et bilde eller to.

Ethvert kontor med respekt for seg selv har motiverende plakater på oppslagstavla. Så også på CRO. Her er et par av de jeg liker best:

Altfor mange av barna på CRO har fått erfare dette på kroppen. Jeg kan vanskelig forestille meg smerten ved å bli avvist av sin egen familie, men det er virkeligheten for mange av barna på senteret.
If you give up, you die...
Her får årets rehabiliteringsklasse undervisning i klasserommet på senteret.
Misjonærpar på tur?
Kjøkkenet er (for å ty til en klisjé) senterets hjerte. Her er kokken OB i gang med forberedelsene til lunsj. På menyen står posho og gule erter som vanlig. Det er ikke veldig spennende, og ikke spesielt godt heller (har smakt det selv flere ganger), men det metter og nærer, og det er jo hovedsaken. Posho er en tykk maisgrøt, så tykk at du kan kna den i hendene og dyppe den i maten som brød, og det krever krefter å røre i den gryta. Men alle som kommer på besøk får prøve, og det er nesten obligatorisk å la seg avbilde med den padleårestore røresleiva i nevene.


Unge Høybråten ser ut som om han har gjort dette hele livet. Det er selvfølgelig bare tull. Sannheten er at jeg nok aldri har klart å lage ferdig en gryte posho, men OB tar mer enn gjerne over.



Gårdsplassen skal vaskes og feies hver dag. Det er viktig at det ser rent og pent ut der man oppholder seg.

Etter lunsj ble det en slags halvoffisiell velkomstseremoni for oss. På CRO vil det si at man samler koret (eller de kormedlemmene som var innom for å spise lunsj) og synger noen sanger for gjestene.
Den obligatoriske velkomstsangen: «Wel-a-come, wel-a-come, our visitors...»
Den like obligatoriske Why me-sangen: «Why, why me, why he, why she, why you, why me? We're wondering why this came to us, oh Lord, why me ...»

Er det én ting de kan på CRO, så er det å få gjester til å føle seg velkommen.

Mbale, ettermiddag

Og så var vi hjemme igjen. Vi får ikke mye tid i Mbale denne måneden, men nå blir vi hjemme i halvannen uke før vi skal av gårde på juleferie. Siste dag på leir ble avsluttet med opptredener fra alle barna i musikk, dans og drama. Og siden dette er Afrika, må man selvsagt ha med en jury og kåre en vinner. Så både beste opptreden, beste presentasjon og best organiserte gruppe ble kåret.

Det gikk hardt for seg i dette dramastykket

Et annet dramastykke - en komedie om en begravelsesgjest som bare kommer for å få gratis mat og te og nekter å gå igjen.

Familien sørger

«I am an international mourner from Kampala!»

Lunsj under treet

Turen tilbake var om mulig enda trangere enn turen bort. Men det var godt å endelig komme hjem. De har kobla opp komfyren vår for øvrig. Tror dette landet har de raskeste elektrikerne i verden.

Tororo, morgen

Vi kom oss av gårde til slutt. Det var godt over hundre barn pluss bagasje som skulle med, så vi måtte ta to turer med lastebilen. Det var godt og trangt. Vi ankom Tororo seint i går kveld, etter en luftig tur under stjernene, gjennom den varme, afrikanske natta. Vi sover som vi er vant til på leir - i klasserom, og langt fra godt nok. Vi sover på rom med femti av de mest bråkete barna i verden. Og de våkner i god tid før sola står opp også. Nå sitter vi og venter på frokost. Noen hadde glemt alt brødet i Mbale, så OB er ute med lastebilen og henter.

Soverommet vårt. Køyesenger til oss lærerne, papyrusmatter til barna.

Morgenandakt med teacher Janet

Tororo-klippen. Byens store landemerke.

Gjennom et vindu

Det går rykter om at det er muzunguer i huset…

Maten er servert

(Sist oppdatert 01.10.2009)

Tilbake i Mbale

Og så var vi hjemme igjen. Vi hopper av bussen ved stadion, før selve byen. Det er mørkt. Mørkt og varmt. Det har ikke regnet siden vi dro. Lufta er full av støv. Men det er frisk luft. Fjelluft. Etter ei uke i Kampala er det deilig å kunne trekke pusten uten å føle seg skitten på innsida. Vi går nedover bakken mot Paradise. Jeg kjøper en chapati i bua nederst i bakken. "You were lost," sier damen i bua. "Where have you been?" Så går vi gjennom enga med ildfluene og svinger inn mot porten. Jeppjepp. Jeg er hjemme.

Og så kommer vi inn på kjøkkenet. De har kjøpt komfyr til oss! Her har vi gått i to måneder og ventet på en kokeplate, og så står det plutselig en komfyr på kjøkkenet. Bjarte ble stående en lang stund med stjerner i øynene og bare se på den. Så nå venter vi bare på at noen skal komme og koble den til strømnettet. Vi har allerede begynt å planlegge hva vi skal lage. Bjarte snakker om saltbakt kylling. Varm eplekake med is står høyt oppe på ønskelista hos undertegnede.


OK. Nå har denne bloggen vært useriøs en stund. Men vi har vært litt turister den siste uka, så dere får ha meg unnskyldt. Forvent mer seriøse innlegg i uka som kommer.

Kylling på pinne er populær veikromat i Uganda. Bildet er tatt skikkelig, skikkelig nærme, for lenger unna var det ikke mulig å komme med kameraet på denna bussen. Mbale, here we come!

Breakfast at Nando's

Litt lei av engelsk frokost på Blue Mango, så vi dro ned til byen for å spise på Nando's i Kampala Road. Litt trøtt.

(Oppdatert 27/05/09)

Vi har spist gaudaost i dag. Grovt brød med gaudaost og sennep. Vi er i himmelen. Silje og Kathrine, dere aner ikke hvor heldige dere er.

Joda, de har gris her

I dag fant jeg restauranten som har svinekjøtt. Den heter Best Bite Gardens og ligger ca. 10 minutter fra Namatala Half-London, der vi bor. (Half-London-biten er viktig å få med. Namatala er navnet på slummen som ligger rett ved siden av oss) De serverer faktisk bare svinekjøtt. Du kan velge mellom liten tallerken, stor tallerken, king size, family size og en kilosporsjon. Men det ser ut som et hyggelig sted. Forholdsvis rent er det også (man lærer å sette pris på sånne små detaljer...). OB sier det er et populært sted for middag med en kald øl til hvis man ikke er frelst og middag med en kald brus hvis man er frelst. Maten er helt grei, hvis du er glad i gris, men kanskje en tanke ensformig.

Muzungu, muzungu!

Muzungu var det første ordet vi lærte her nede. Betydningene er mange. Det betyr "menneske med hvit hud". Det betyr "en som kan gi meg penger". Det betyr "en som har råd til å betale fem ganger så mye som det faktisk koster". Det betyr "en som jeg absolutt må sende barna mine bort for å hilse på". Det betyr "menneske som gjør rare ting". Særlig det siste. Vi er rare uansett hva vi gjør. Særlig hvis vi gjør ting som er helt vanlige, som for eksempel å kjøpe chapatti på sjappa på hjørnet. Chapatti er det lokale til-maten-brødet, en mellomting mellom nan-brød og pannekaker. Og slikt spiser jo ikke muzunguer. Muzunguer spiser hamburgere og pizza og drikker cola. I den forbindelse kan det nevnes at Wimpy's bar & restaurant i Mbale sannsynligvis har de seigeste hamburgerne i verden. Døh, hamburgere kan ikke være seige, vel, sier du kanskje. Men jeg forsikrer deg om at det kan de!

De vanligste frasene som ropes etter oss er: "Muzungu! How are you?" "Yess! Muzungu! Want som carrots/passion fruit/cucumbers?" "Yess! Muzungu! Where are you going? Kampala city? Mount Elgon? Sipi Falls?" (Det tar en stund å få folk til å forstå at vi faktisk bor her og ikke skal lenger enn til Namatala, og jada, det er fullt mulig å gå dit, vi trenger ikke ta sykkeldrosje når vi ikke har dårlig tid.) "Muzungu! Where you from?" "Muzungu! Give me two hundred!" Det siste er det verste. Vi vet jo at veldig mange av dem som ikke har to hundre shilling (mindre enn en krone) til lunsj den dagen. Men vi har ikke nok til alle. Og vi vet at hvis vi gir til noen, kommer resten etter. Og vi skal være her lenge. Så vi er plent nødt til å finne andre måter å hjelpe på.

Bjarte møter fansen...

Fotball, pokaler, korrupsjon og geitekjøtt

Sportsaktiviteter er en viktig del av arbeidet til CRO. De har både organiserte og uorganiserte sportsaktiviteter. Den organiserte idretten drives gjennom KRIK, som har et stort arbeid i Øst-Afrika i samarbeid med Strømmestifelsen. Her nede heter det CHRISC (Christian Sports Contact), og arbeidet har vært ekstremt vellykket CHRISC har flere medlemmer i Øst-Afrika enn i Norge. Bare i Uganda er det over 4000 medlemmer, fordelt på 102 lag. Moses er, i tillegg til å være daglig leder på CRO, distriktssjef for CHRISC Mbale og regionssjef for CHRISC Øst-Afrika.

CRO har et profesjonelt fotballag av nasjonal kaliber. I fjor ville de ha kvalifisert seg til eliteserien (!), men de tapte en avgjørende kamp helt på tampen. Det vil si: kampen hadde de vunnet hvis ikke dommeren var kjøpt og betalt av det andre laget. Det er sånt man kan slenge beskyldninger om hjemme, men her nede skjer det faktisk. Og folk slipper unna med det. Et annet lokalt lag, Mbale Heroes, gjør det bra i eliteserien nå. Sist gang de spilte mot CRO, tapte de så det sang…

Men CRO deltok også i flere klasser i Øst-Afrika-cupen i sommer, og der klarte U20-laget å hale inn en tredjeplass. Slikt blir det pokal av, og det kan jo ikke gå upåaktet hen. Så dag var det fest. Det begynte med en mini-cup på Mbale Municipal Stadium med blanda lag av både gutter og jenter, stabsmedlemmer og noen av de største barna på senteret. Jeg og Bjarte spilte på hvert vårt lag. Begge ble slått ut i første omgang. Det er litt utfordrende å spille spiss når strategien først blir forklart for hele laget på swahili, før jeg får mine instrukser på engelsk… Hadde lissom vært greit å vite hva resten av laget holdt på med også. Også merker jeg at det er veldig lenge siden jeg har spilt fotball på skikkelig bane med skikkelig regler.

Etter at vi ble slått ut, var vi plutselig blitt en slags æresgjester og fikk egen benk på tribunen sammen med et styremedlem (som var den egentlige æresgjesten). Alle kampene ble avgjort på straffe. Og for første gang ble laget til Moses slått ut i finalen. Fotball er alvorlige saker her. Selv et uformelt arrangement som dette her blir det skikkelig konkurranse av.

Så bar det tilbake til CRO. Her var strømmen gått, og ting hadde vart litt lenger enn man hadde regnet med (African time…), så det var blitt mørkt. Så da ble vi sittende uten under et flakkende lysrør som gikk på høyst variabel generatorstrøm. Men det ble høytidsstemning likevel. Laget ble presentert og gjort stas på med taler fra både Moses og fra æresgjesten. Vi var fortsatt æresgjester og satt på eget bord foran resten av forsamlingen og skulle vel strengt tatt ha holdt tale vi også, men vi slapp denne gangen. Har holdt mange på-sparket-taler etter at vi kom til Uganda. Det hadde vært greit om vi fikk litt tid til å forberede oss, men det virker som om de regner med vi har en fire-fem forskjellige hei-det-er-hyggelig-å-være-her-taler på lager til enhver tid. Men, men. Det går stort sett bra. Og om det høres rart ut, så er vi jo muzunguer. Og muzunguer er jo rare uansett hva de gjør…

Vakta på CRO, Mordechai, er en ivrig supporter av CRO FC. Som en ekstra gulrot hadde han lovet å kjøpe noen geiter til laget hvis de kom hjem fra cupen med pokal. Og han holdt det han lovet. Så i kveld var det fest med geitegryte til alle. Og det var skikkelig fest også. Det er slett ikke hver dag man spiser kjøtt. Og geit er det dyreste kjøttet her nede. Dvs. jeg lurer på om gris er hakket dyrerere, men det er nesten klin umulig å få tak i. Det er en stor andel muslimer i byen, så ingen av slakterne som har det, men vi har hørt vage rykter om at det finnes en restaurant et eller annet sted i nærheten av der vi bor som serverer gris, men vi har ikke klart å finne den ennå.

Uansett, laget ble gjort stas på, og det var stor stemning. Kjente at jeg blei litt stolt av å få være en del av CRO. Dette er gutter (og jente) som bokstavelig talt har jobba seg opp fra gatenivå. De er levede bevis på at det arbeidet som drives her faktisk nytter.

Dette blei visst et langt og kronglete innlegg med mange avstikkere. Sånn kan det gå. Følg med, følg med for mer.

Shedding

Matlaging i mørket

Klokka sju i går kveld gikk strømmen. George kom inn og holdt oss med selskap. George er den eldste av guttene som bor ved siden av oss. Han går siste året på high school, og leser som en hest til eksamen. Tror ikke han sover mer enn et par timer hver natt for tida. Strømmen går et par ganger i uka, fra ca. sju om kvelden til ca. ti. De kaller det "shedding". Ifølge George gjør de det litt for å kjøle ned utstyret og litt for å selge strømmen andre steder. Men vi har parafinlampe og stearinlys, og colaflasker fungerer utmerket som lysestaker. Og kjøttsuppa på primusen tok sin tid å bli ferdig, så det var bare hyggelig å sitte og spille kort i mørket en stund. Tror vi kokte kjøttet i nærmere tre timer. Det var fortsatt seigt. Men godt var det lell.

(Oppdatert 03.03.2009)

Kjøkkentjeneste

Dette bildet er obligatorisk å ta for alle som kommer på besøk til CRO. Bildet er fra kjøkkenet til CRO, der OB og Mama Edith regjerer. I gryta er det posho til et par hundre sultne gatebarn.

Posho er en slags mais-grøt som lages av maismel og vann og kokes til den blir så tjukk at du kan kna den i hånda til en liten ball. Denne ballen dyppes i suppe eller stuing eller annen mat og spises tradisjonelt med hendene.

På CRO ble det servert Posho til lunsj og middag hver dag, sammen med en tynn stuing av gule erter. Det ser ikke spesielt delikat ut, og jeg var ganske skeptisk første gang jeg fikk tilbud om å dele lunsj med en av guttene på senteret, men det å dele mat har en viktig sosial funksjon i Uganda – uansett hvor lite man har, så deler man gjerne tallerkenen sin –, og det er uhøflig å avslå. Ikke smaker det noe særlig heller, men man blir da mett, og det gir næring. Og det er jo tross alt det viktigste.

(Oppdatert 03.03.2009)