En dag til i solen

New Vision, Ugandas største dagsavis, har en serie om slumbeboere og organisasjoner som jobber for å bedre forholdene i landets slummer. I den forbindelse har de besøkt Child Restoration Outreach i Mbale. De som har fulgt denne bloggen fra starten, vet at det er stedet der jeg jobbet som frivillig i 2005 og 2006 og årsaken til at denne bloggen ble opprettet.

Journalist Joseph Wanzusi skriver:

The budget was simple; a quarter kilogram of salt sh300; half a litre of paraffin sh1,300; a tablet of soap sh300 and pain killers (paracetamol tablets) for grandmother at sh100. 

So, on this sunny morning, 15-year-old Irene Nandudu, who lives in Busamaga slum in Mbale, needed to fetch and sell at least 20 jerrycans of water to meet the family’s budget. She sells each 20-litre jerrycan at sh100. It was a good day for Nandudu. By midday she had raised sh700.

...

So in the blistering midday heat, Nandudu walks fast, balancing a 20-litre jerrycan of water in each hand. She stops to rest momentarily. Using the back of her hand, she wipes sweat from her face and lifts the jerrycans to move again.

However, someone beckons her, interrupting her journey. It is an official from Child Restoration Outreach (CRO), a local non-government organisation that supports destitute children in Mbale district. The official inquires why she is not at school.

Les hele artikkelen: Child Restoration Outreach, another sunny day for children in Mbale slums

Child Restoration Outreach jobber blant gatebarn i fire byer i Uganda, Mbale, Jinja, Masaka og Lira. De hjelper barn og ungdom vekk fra gatene og gir dem mulighet for skolegang. Der det er mulig, hjelper de også barna å flytte hjem til familie eller slektninger. Dette arbeidet forandrer liv, og det nytter. Hvis du ønsker å støtte CRO, kan det gjøres gjennom Strømmestiftelsen.

CRO på YouTube

Jeg fant denne videoen på YouTube. Sjekk ut dette intervjuet med tidligere Act Now-er Johnson Oriokot fra CRO Mbale:

Arkivfoto

I disse dager er det litt over to år siden jeg først satte føttene i Mbale. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden, for mange av minnene er lette å kalle fram i hukommelsen. Ett bilde som stadig dukker opp igjen i hodet er fra lasteplanet på lastebilen til CRO. Vi kjører på en støvete, rød jordvei, på veien fra Mbale til Palissa, sola steiker fra himmelen, og jeg kjenner lukten av støv, røyk og metall. Bilen farer framover i stor fart, og jeg ser landeveien forsvinne bak meg og tenker at dette livet kan jeg fort bli vant til.

Det var to år siden. Min livsreise har forlatt Uganda og CRO for denne gang, og det er andre som fører stafettpinnen videre. Årets to Act Now-ere i Mbale heter Lisbeth og Maria. For den som ønsker å følge med på livet på CRO, er det bare å sjekke ut bloggene deres.

Ellers ser det ut til at Ugandabloggen skal få fortsette å leve litt framover. Kommer til å skrible litt her framover, små og store tanker om Uganda, Mbale og CRO, sett fra en stol ved et vindu i en by på Norges vestkyst. Vil du være med på reisen, er det bare å kikke innom her fra tid til annen.

Over grenser

På vei ut av byen

Og så satt vi på bussen. Jeg tør påstå at den bussen som går mellom Mbale og Nairobi, er en av de aller verste i hele Øst-Afrika, i hvert fall når det gjelder komfort. På den annen side, så har alle tre turene jeg har tatt med den gått for seg uten motorhavari, noe som ikke kan sies om Scandinavian Express, som var det mest nærliggende alternativet. Akamba er dessuten betraktelig billigere.

Foto: Åsne Sløttet

Komfortmessig har jeg to ting å utsette på denne bussen. «Luksusbuss» i Afrika betyr som regel at det er mulig å legge seteryggen bakover. Det er det på denne bussen. Problemet var at den ene seteryggen vel kunne legges bakover, men det var ingen mulighet til å få den til å bli liggende. Det var heller ingen mulighet til å få den til å bli stående oppreist. Resultatet ble en slags jo-jo-effekt, som kombinert med den begredelige kvaliteten på veien gjennom store deler av det vestre Kenya, er en særdeles interessant opplevelse for nyrene. Punkt nummer to: Det ene vinduet var løst, og da mener jeg ikke bare glasset, men hele aluminiumsramma som holder vindusglasset på plass, var i ferd med å falle ut. Vi ga beskjed til konduktøren, som smilende forsikret om at det kom til å bli ordnet på neste stopp.

Etter en times kjøring, kommer vi til grensebyen Malaba. Her må alle passasjerer ut og gjennom passkontrollen. Grenseoverganger er fascinerende. Her opererer et eget lite samfunn av boda boda-syklister, pengevekslere (stol aldri på en pengeveksler ...) og gateselgere, som tilbyr alt fra frukt, brus og kjeks, til billige klokker og pass-etuier. Kort sagt alt mellom himmel og jord. Det finnes til og med et lite hotell midt mellom grensepostene. Hvem de betaler skatt til, eller hvem som ser seg nødt til å overnatte her, vites ikke.

En gutt kommer bort til oss med en kurv kjeks på hodet. Når jeg høflig men bestemt avslår ham, ser han på meg med et forulempet blikk og spør «Don't you want to promote African business, sir?». En annen liten gutt selger bananer. "Bananas for potassium!" roper han til dem som går forbi. Guttene på grenseovergangen ved Malaba er noen av de kløktigste forretningsfolka jeg har møtt.

Vi kommer oss fint gjennom passkontrollen. Til tross for alle historier man hører om korrupte tjenestemenn og vanskelige tollere i Afrika, har jeg aldri hatt problemer på noen afrikansk grenseovergang. Vi setter oss på bussen igjen og begynner å snegle oss gjennom ingenmannslandet mellom Uganda og Kenya. Det er blitt mørkt. Tre gategutter forsøker å fange oppmerksomheten min gjennom bussvinduet. De vil ha penger. Jeg slenger ut tre femhundre-shillings-mynter. Jeg trenger dem jo ikke lenger like vel.

«Hei, hva med meg?» roper en av dem. «Skal ikke jeg også få?» En av de andre stemmer i. «You forgot to give this one!»

«Ikke hør på ham,» sier den tredje. «Han er gal.»

«Ikke hør på ham,» sier den første, han som påstår han ikke har fått penger. «Han er dum!»

«This one is madman!» gjentar gutt nummer tre.

«This one is foolman!» prøver nummer en seg. Nummer to hvisker noe i øret hans. «He is foolish!» retter nummer en.

«You give him also!» sier nummer tre. «Yes, you listen to him!» sier nummer en.

«Men hvordan vet jeg hvem av dere jeg skal stole på?» spør jeg. «Hvis en av dere er dum og den andre gal, kan jeg vel ikke stole på noen av dere!»

Bussen beveger seg sakte men sikkert over grensa. Det siste jeg hører fra Uganda, er lyden av de tre guttene i heftig diskusjon om hvem som er gal og hvem som er dum og hvem som egentlig har fått penger i det hele tatt. Selv om det er kveld, er det fortsatt liv i gatene. Ikke mye er annerledes på denne siden. Kanskje er det litt flere TV-antenner på takene, og husveggene er malt i grønt for Safaricom, i stedet for gult for MTN (for mobilselskapene reklamerer over hele hus i Øst-Afrika), men stempelet i passet sier klart og tydelig at vi har passert en grense.

«Se!» sier konduktøren med et fornøyd glis. «Jeg har reparert vinduet!» Og ganske riktig, vinduet er surret fast til vinduet bak med en bit hampetau. Det finnes knapt den ting som ikke kan fikses med hampetau, en ledningsstump eller oppstrimla bildekkslanger. I hvert fall enn så lenge, til man finner noen som har en del som passer.

Om å finne en taxi når det regner.

Så var tiden kommet. Vi har tatt farvel med CRO, og skal bare hjem og pakke, før bussen går videre til Nairobi. Man skulle tro at tur-retur med Akamba til Nairobi i fjor vinter hadde gjort meg klok av skade, men neida. Akamba blir det. Det er jo praktisk med nattbuss direkte fra Mbale. Men først er det en kamerat, Kevin, som jeg har prøvd å få truffet hele tida mens vi har vært her. Vi klarte til slutt å finne et tidspunkt da vi begge var i byen (African Time kan være litt vanskelig å kombinere med et hektisk reiseopplegg), rett før vi skulle reise. Så, mens de andre drar tilbake til huset, tar jeg en svipptur opp i Naboa Road for å finne den nye internettkaféen til Kevin.

Arkivfoto

Mørke skyer samler seg over Mount Wanale. Før jeg er halvveis opp i gata, begynner det å dryppe. Idet jeg dukker inn gjennom døråpningen på internettkaféen, åpner himmelens sluser seg. Bokstavelig talt. Utafor døra er det bare en vegg av vann. Vi går inn på bakrommet og prater en stund. «Du må bli her en stund,» si er Kevin. «I hvert fall til det slutter å regne.» Men bussens avgangstid nærmer seg faretruende, det er en halvtime å gå tilbake til Half-London, og jeg har ikke pakka ferdig ennå. Jeg blir sittende en liten stund i håp om at det skal løye, men til slutt må jeg bare gå.

Jeg satser på å få tak i en taxi nede ved enden av Republic Street. Men først må man komme seg dit. De fleste butikkene har tak som man kan gjemme seg under, men så kommer jeg til en del av gata der det ikke finnes ly. Gata er forvandlet til en elv, minst ti centimeter dyp, som strekker seg fra fortau til fortau. Å unngå å bli våt på beina er umulig. Men jeg vet av erfaring at på nattbussen til Nairobi blir det kaldt, og jeg har bare ett par sko, så jeg kan ikke risikere at de blir våte.

Så våt ble jeg. T-skjorta til Marte har
i utgangspunktet samme farge.
Foto: Ingunn Røse

Jeg smyger meg inn i en butikk, mellom alle som har søkt ly under taket utenfor, og ber om å få kjøpe en kaveera, en av de tynne, svarte plastikkposene som selges overalt i Uganda. Så putter jeg sokker, sko og mobiltelefon i posen, bretter opp buksebeina, biter tennene sammen og vasser barbeint ut i gata.

En hvit mann som går barbeint, er et pussig syn, og tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Et menneske, uansett hvor han kommer fra, som beveger seg ute i slikt vær, er en sensasjon. Når jeg da i tillegg er iført min nye CRO-t-skjorte, av samme slag som flertallet av gatebarna i byen bruker, så er det ikke rart det blir oppstandelse. Men fram må jeg. «Muzungu, where are your shoes?» roper folk. Jeg smiler og peker på kaveeraen jeg har i hånda. «I am travelling tonight. I need them dry.»

Å få tak i en taxi når det regner i Mbale er ikke spesielt enkelt (det er jo ingen med vettet i behold, hverken taxisjåfører eller passasjerer som beveger seg ute i slikt vær). I dag viste det seg helt umulig. Jeg kommer helt til Riverside Secondary School (et noe merkelig navn, siden nærmeste elv er flere kilometer unna), før en velvillig boda boda-syklist plukker meg opp, til stor jubel fra kameratene på boda-holdeplassen. Når vi endelig når fram til Half-London, har regnet gitt seg, men nå finnes det ikke et tørt plagg på kroppen min. Jeg takker boda boda-mannen ekstra pent, og gir ham 1000 shilling, omtrent fem ganger det han egentlig skal ha. Det har han ærlig fortjent.

Siste dag i Mbale

Så ble det morgen, den siste dagen på CRO. Det er onsdag, som er fastedag på CRO, men siden vi er på besøk, har de bestemt seg for å laget en festmiddag til oss.

Til enhver skikkelig ugandisk middag hører chapatti. Chapati er tynne, runde lefse-pannekake-aktige ting som man spiser ved siden av varm mat, rullet sammen med en omelett til en rollex, eller alene, som snacks. De lages av en deig som består av mel og vann og masse olje, blant annet. På kveldene er de til salgs på hvert gatehjørne, der det står minst to mennesker med hver sin kullgrill og gjør i stand.

Her er Mama Edith i gang med stekingen. Chapati skal selvfølgelig stekes i panne over kullvarme.
Kjøkkenet på CRO er et bra sted å være.

Men barna skal også ha mat. OB står trofast ved posho-gryta.

Matutdeling.

Det er mye lyd i matsalen rundt lunsjtider...

Barn leker med xylofon.


Det er gøy å leke i karusell.

Miriam Illukol. Miriam var i rehabiliteringsklassen da jeg kom til CRO, og var blant de barna som begynte på skolen i februar 2006. Det er fint å få komme tilbake å se at det fortsatt går bra med dem jeg ble glad i den gangen.

Derick er med i årets rehabiliteringsklasse. Det er fint å få nye venner også.

Og så var tiden kommet for å forlate CRO for denne gang. Det er lettere nå enn sist. Forrige gang visste jeg ikke sikkert om og når jeg skulle tilbake. På en måte føltes det som om jeg sviktet alle de jeg hadde blitt glad i, og som hadde blitt glade i meg. Det er vondt å se inn i sinte, tårevåte barneøyne som spør: «Hvorfor drar du fra oss?», og ikke være i stand til å gi noe tilfredsstillende svar på når man kom tilbake.

Det er annerledes denne gangen. Nå har jeg fått bevise at jeg ikke har glemt dem, at jeg husker på dem, og gjerne vil tilbake. Og jeg har fått se at heller ikke jeg er glemt. Da er ikke fraværet like smertefullt. Avstand er lettere å bære når man føler seg husket enn når man føler seg glemt.

En helt vanlig dag på CRO

Enten man er ansatt eller barn på CRO, så begynner dagen med en times morgensamling med andakt, bønn og sang. På mandagen hadde vi vært med på de ansattes andakt, så i dag ville vi være sammen med barna. Vi benket oss på bakerste rad. Mannen med notisblokken til venstre på bildet var han som hadde ansvar for andakten, men det viste seg at det var kokken OB, som for øyeblikket fungerer som tolk, som var den virkelige andaktsholderen. Mannen med notisblokken står og leser opp bibelvers etter bibelvers, etterfulgt av en kort kommentar, mens OB oversetter det hele til swahili, og til en form som barna faktisk kan forstå. Han oversetter alt til fakter og ansiktsuttrykk og eksempler med en iver som gjør det umulig hverken for barna eller for oss mindre swahilikyndige å bli begeistret. Det er tydelig hvorfor han har oppnådd status som alle gatebarnas uoffisielle adoptivbestefar.

Etter andakten er det frokost for rehabiliteringsklassen. På menyen står grøt fra World Food Programme. Nam, nam.

Kamerater. Han til høyre hadde en sinnsykt stor CRO-t-skjorte på seg.

På ettermiddagen tok sosialarbeider Carol oss med i slummen for å se på voksenopplæringsprogrammet. Her underviser hun noen av kvinnene som har bedrifter støttet gjennom Trickle up-programmet, som CRO er en del av. Det er et slags mikrofinansprogram, der brukerne får en liten startkapital til å starte en liten bedrift, sammen med opplæring og oppfølging, og så får man et tilsvarende beløp etter et halvt år dersom bedriften fremdeles lever. Trickle up-programmet har gitt mange familier i slummen et nytt liv, og det fungerer også som et forebyggende tiltak, i og med at man gir familien en fast inntekt, slik at man slipper å sende barna sine på gata for å tjene penger i stedet for å gå på skole. Her undervises noen av kvinnene i regnskapsføring.

På kvelden hadde Moses invitert oss på besøk. Her er han sammen med sin lille datter. Hun har mange forskjellige navn (husker ikke alle), men ett av dem er Anfield. Ingen tvil om hvilket fotballag pappa heier på...

Ett av mange artige skilt, som det er litt flaut å ta bilde av på dagtid når butikkene er åpne. Litt lettere seint på kvelden. Folk i Uganda liker å annonsere hva de tror på.

Foto: Ingunn Røse

Ingen tur til Mbale uten et besøk på Oasis of Life. Sist jeg var her, ble restauranten drevet av en britisk kokk, som brukte restauranten til å lære opp lokale folk til å drive en profesjonell «vestlig» restaurant. Målet hadde alltid vært på lang sikt å overlate driften til de lokale, og denne gangen ble vi møtt av et skilt som stolt annonserte: «You are welcome, under new management». Jeg var et øyeblikk nervøs for at det betydde at noen andre hadde tatt over, med ny meny, og at de nå bare serverte indisk curry eller geitegryte med matooke. Men i døra ble jeg møtt av hovmester Patrick, som smilende hilser meg med «Welcome back from your leave, sir».

Vi fikk restauranten for oss selv. Egentlig hadde de vært i ferd med å stenge, siden vi var litt forsinka i forhold til det jeg hadde sagt da jeg var innom tidligere på dagen. Da vi hadde spist og skulle gå, tilbød Patrick seg å slå følge inn til byen, så vi kunne ta en taxi derfra. Så vi ventet til han og servitøren som var på jobb, var klare til å gå, og så gikk vi sammen gjennom mørket mot Mbale sentrum. På veien traff vi en bil. Han som kjørte var tydeligvis en venn av Patrick, for det endte med at han kjørte oss hjem. Da vi tilbød oss å betale for turen (vi var ikke helt sikre på om det var en taxi eller bare en vanlig bil - taxier har ikke nødvendigvis noen spesielle kjennetegn i Mbale), ville han ikke ta imot. «We always drive visitors home from the restaurant.»

11. juni: CRO Mbale

De neste tre dagene tilbrakte vi på dagsenteret til Child Restoration Outreach, min gamle arbeidsplass. Som kjentmann på stedet fikk jeg lov til å vise de andre rundt. Ellers var vi med staben på programmet der det passet, eller var ute og lekte med barna. Det ble mange lykkelige gjensyn, og jeg fikk også mange nye venner, som har kommet til i året som har gått siden jeg forlot Uganda. De som har fulgt Ugandabloggen tidligere, vet en hel del om arbeidet til CRO. Hvis du trenger repetisjon, kan du lese mer her.


På vei til senteret. Det er ikke lett å slippe forbi disse barna uten å måtte knipse et bilde eller to.

Ethvert kontor med respekt for seg selv har motiverende plakater på oppslagstavla. Så også på CRO. Her er et par av de jeg liker best:

Altfor mange av barna på CRO har fått erfare dette på kroppen. Jeg kan vanskelig forestille meg smerten ved å bli avvist av sin egen familie, men det er virkeligheten for mange av barna på senteret.
If you give up, you die...
Her får årets rehabiliteringsklasse undervisning i klasserommet på senteret.
Misjonærpar på tur?
Kjøkkenet er (for å ty til en klisjé) senterets hjerte. Her er kokken OB i gang med forberedelsene til lunsj. På menyen står posho og gule erter som vanlig. Det er ikke veldig spennende, og ikke spesielt godt heller (har smakt det selv flere ganger), men det metter og nærer, og det er jo hovedsaken. Posho er en tykk maisgrøt, så tykk at du kan kna den i hendene og dyppe den i maten som brød, og det krever krefter å røre i den gryta. Men alle som kommer på besøk får prøve, og det er nesten obligatorisk å la seg avbilde med den padleårestore røresleiva i nevene.


Unge Høybråten ser ut som om han har gjort dette hele livet. Det er selvfølgelig bare tull. Sannheten er at jeg nok aldri har klart å lage ferdig en gryte posho, men OB tar mer enn gjerne over.



Gårdsplassen skal vaskes og feies hver dag. Det er viktig at det ser rent og pent ut der man oppholder seg.

Etter lunsj ble det en slags halvoffisiell velkomstseremoni for oss. På CRO vil det si at man samler koret (eller de kormedlemmene som var innom for å spise lunsj) og synger noen sanger for gjestene.
Den obligatoriske velkomstsangen: «Wel-a-come, wel-a-come, our visitors...»
Den like obligatoriske Why me-sangen: «Why, why me, why he, why she, why you, why me? We're wondering why this came to us, oh Lord, why me ...»

Er det én ting de kan på CRO, så er det å få gjester til å føle seg velkommen.

Familieforøkelser

Tida har ikke stått stille siden jeg og Bjarte forlot Mbale. Det er ikke lenger de samme barna som leker ute på gårdsplassen på CRO. På CRO er det første året for de fleste av barna et rehabiliteringsår - et år for å avlære dårlige vaner, lære nye, gode vaner, og tilegne seg de mest grunnleggende ferdighetene man trenger for å begynne på skolen. Så i løpet av de fjorten månedene som har gått siden sist jeg var i Mbale, har de fleste av "våre" barn begynt på skolen. Det betyr at de er mindre på senteret, men de fleste kommer innom til lunsj og kvelds, så det ble mange lykkelige gjensyn.

En annen måte man merker hvordan tida er gått på, er alle giftermålene og fødslene som har funnet sted siden sist. Sosialarbeider Carol har fått en liten sønn. Daglig leder Moses, som giftet seg mens vi var i Mbale, har fått en liten datter. Ronald, som vi var i forlovelsesseremonien til, har giftet seg. Men det aller hyggeligste var nok å treffe tidligere Esther igjen, som gikk på Hald samme året som meg og Ingunn. Hun giftet seg i desember i fjor, med en kar ved navn Emma, som jobber i kaffebransjen. Han var dessverre ikke hjemme den kvelden vi kom på besøk, men Esther inviterte oss villig hjem.

Esther bor i det gamle inderkvarteret i Mbale. For å komme dit, må man svinge såvidt innom slummen (forbi den lille kinoen og boda-boda-holdeplassen) og krysse over banen til Mbale SS. Dette er hjemveien for mange av CRO-barna, og noen av dem gjenkjente oss på lang avstand, og kom løpende («Sheta, Sheta!»). Men vi fikk ristet dem av oss, og fant til slutt huset til Esther og Emma. Esther inviterte oss inn, og vi fikk se bilder både fra oppholdet i Norge og fra bryllupet. Det er gøy å treffe igjen gamle venner.

Fra venstre: Marte, Åsne, Esther og undertegnede. Og jada, Esther har kul på magen, og venter barn i september... (Foto: Ingunn Røse)

Tilbake i Mbale

Jeg er tilbake i Mbale. Tanken er nesten surrealistisk. Da jeg reiste hjem for over ett år siden, visste jeg ikke når jeg skulle komme tilbake. I uker og måneder har jeg gått og drømt og lengta, og nå er jeg plutselig her, og det er akkurat sånn som jeg håpet det skulle være, ja det er enda bedre.

Vi har ikke gitt helt klart beskjed om når vi kom, så noen blir sendt for å hent nøklene til huset hos elektrikeren som har vært inne og skiftet lyspærer, men siden det begynner så smått å regne, bestemmer vi oss for å gå til huset. Vi skal bo på samme sted som jeg og Bjarte bodde da vi var her, så jeg kan veien.

Vi kom på en lørdag, men det var en offentlig høytidsdag i Uganda, så CRO var egentlig stengt, og dagen etter var det søndag, så de to første dagene var vi ikke på senteret. Så da benyttet vi heller tida til å vaske klær og komme oss i orden. Vi var en tur på supermarkedet borti veien for å kjøpe mat, og inderen bak disken ønsket meg velkommen tilbake og spurte hvor jeg hadde gjort av kameraten min. Det er særs hyggelig å bli gjenkjent.

Klesvask - for hånd, selvfølgelig

Wanale-fjellet igjen. Utsikten fra vanntårnet bak huset.

Jinja-Mbale

Strekningen mellom Jinja og Iganga, som vi må forsere for å komme oss til Mbale, er blant de farligste i Uganda. Den vanligste måten å komme seg fra Jinja til Mbale på er med taxi (altså minibuss). Det blir trangt når tjue mennesker skal klemme seg inn på fjorten seter. Fartsgrenser er det ingen som bryr seg om - det er kvaliteten på veien og motoren på bilen som bestemmer topphastigheten - og i tillegg er sikkerhetsbelter mangelvare. Når en slik en kræsjer, er dødstallet som regel tosifret. Vi var med andre ord lite lystne på det alternativet, og dessuten virket det ikke særlig forlokkende å skulle balansere en svær ryggsekk på fanget. Det går store busser også, men det er ekspressbusser fra Kampala, så de går ikke fra bussterminalen i Jinja. Altså måtte vi begi oss ut til hovedveien, der vi håpet å få stoppet en buss som skulle til Mbale.

Her sitter vi og venter spent...

Der satt det også en del andre mennesker som ventet på sine respektive busser. En mann som så ut til å være sjef for bussholdeplassen, spurte oss hvor vi skulle. Vi forklarte at vi skulle til Mbale, men at vi ville ha en stor buss (en STOOOOOR buss), og ikke en taxi. Han oppfattet hvor vi skulle, men prøvde gjentatte ganger å stoppe minibusser som fløy forbi. Heldigvis fikk han ikke napp hos noen av dem. Til slutt vinker mannen på oss. Han har stoppet en privatbil. «You go with him. Mbale direct! Ten thousand, ten thousand». Det er en stasjonsvogn, så de har plass til sekkene våre, men det er bare tre plasser i baksetet. Men bilen ser ut som den er i god stand, og det ser ut som om vi risikerer å sitte her resten av dagen om vi ikke kommer oss av gårde, så vi lar det stå til likevel og presser oss inn i baksetet. To og en halv time med én for mange i bilen er trangt, men det går hvis du stabler i høyden.

Eierne var et hyggelig, smilende par, som tydeligvis ikke snakker så mye engelsk, men mannen snudde seg stadig og smilte til oss, og så ut til å stortrives i sin nye rolle som bussjåfør. Det gikk bra helt til, ca. en time før Mbale, hvor sjåføren var uoppmerksom et lite øyeblikk. Veien mellom Kampala og Mbale er en av de dårligste veiene jeg har vært borti. Den har vært asfaltert en gang, men store deler av den er fryktelig dårlig vedlikeholdt (selv om den er under opprustning i forbindelse med dronningens besøk, selvfølgelig). Mange steder er det mer hull enn asfalt, slik at det ikke er hullene i asfalten man må se opp for, men asfalten rundt hullene. Den strekningen vi kjører på nå, er ganske hel og uten svinger, så sjåføren kan slappe litt mer av.

Jeg ser hullet komme mot oss. Det er ikke veldig stort, men faretruende nok når du kjører i hundre og ti. Jeg ser at sjåføren ikke har sett det - han har snudd seg mot kona si i passasjersetet for å si ett eller annet. BANG! sier det i det ene forhjulet, før noen av oss rekker å reagere, og jeg er sikker på at vi har punktert. Vi stanser og hopper ut. Dekket er - mirakuløst nok - like helt. Mannen kryper under bilen for å se om noe annet er skadet. Så vidt jeg kan se, er det en bit av felgen som har sprukket opp og blitt bendt innover. Men vår smilende venn lar seg ikke stoppe av slike bagateller. Han går i bagasjerommet, finner fram noe som ligner en hammer og banker felgen på plass igjen - noe reservehjul finnes tydeligvis ikke - og så setter vi oss inn og kjører videre. Sjåføren tar opp telefonen og sier noe på swahili. Jeg oppfatter ninakuja pole pole - «jeg kommer sakte», så han gir tydeligvis beskjed om at han blir litt forsinket på grunn av uhellet. «sakte» viser seg å bety at han senker farten fra 110 til 85.


Wanale-fjellet - nesten hjemme (arkiv-foto)

Men felgen holder, og resten av turen går uten problemer. Vi svinger inn mot Mbale, og foran oss kan man såvidt skimte Wanale-fjellet. Nå er vi nesten hjemme. Jeg forklarer mannen hvor han skal slippe oss av. Vi kjører nesten forbi Half-London der vi skal bo, så det er ikke noen vits å kjøre helt inn til byen. Vi hopper ut rett ved Mbale Municipal stadium, ved fotballbanen til Mbale Secondary School. Derfra går turen over banen, såvidt innom de øvre delene av Namatala-slummen, før vi svinger inn på hovedveien i Half-London. På Mbale SS-banen er det fotballkamp, så vi må gå rundt. I enden av banen står det parkert en lastebil som ser merkelig kjent ut. Jeg går litt nærmere for å se om jeg kan tyde skriften på lasteplanet og—blir overfalt bakfra av en enorm mann. Det er OB Sam, kokken på CRO. Lastebilen som så merkelig kjent ut, er selvfølgelig lastebilen til CRO, og det er CRO som spiller. Det viser seg å være finalekampen i distrikts-cupen, og CRO leder. Vi blir trukket fram på første rad. En benk blir tryllet fram fra ingen steder (i Afrika er det aldri mangel på benker eller stoler når man plutselig får gjester), og så er vi omgitt av en skokk med CRO-barn som heier og synger og spiller trommer.

Foto: Åsne Sløttet



Kampen vant vi selvfølgelig, og nok en pokal fikk plass på trofehylla.

Snart ferie

I morgen reiser vi på ferie. I helga har vi hatt besøk av Silje og Kathrine og Vigdis og Helga. I går var vi ute og spiste sammen med to norsk-somaliere fra Telemark, som vi traff tilfeldig på gata i Mbale. Særs hyggelige mennesker. Det er ikke så mange turister i denne byen, men de har visst slekt her. Cross-cultural experience deluxe. Skal bli deilig med ferie nå. Gleder meg til å se havet.

Malaria

Da jeg var yngre leste jeg mye tegneserier, blant annet en amerikansk perle med tittelen Ernie. Den eksisterer ennå, og har til og med sitt eget månedsblad i Norge, men hvis du ikke er så heldig å finne et blad fra siste halvdel av nittitallet, vil jeg ikke anbefale å bruke penger på det.

Hva har så dette med malaria å gjøre, spør du kanskje. Tålmodighet, kjære leser, tålmodighet. En av bifigurene i Ernie, en kjederøykende svindler, driver en luguber legepraksis i hovedpersonens hjemby. I den tegneseriestripa jeg her sikter til, kommer det en pasient inn på legekontoret og klager over smerter i foten, hvorpå legen blir stående å måle ham med blikket (med sneipen i munnen) før han øyeblikkelig stiller diagnosen: Malaria.

Hva har så dette med Afrika å gjøre? Jo, nå skal du høre. Kjetil kommer på jobb en dag og klager over magesmerter og hodepine og spør pent om han kan få lov å gå hjem igjen. Egendiagnose: Dårlig mage etter å ha spist restemat som har stått framme litt for lenge og hodepine grunnet sterk sol og varme. Men sjefene blir øyeblikkelig bekymret. Det er helt sikkert malaria. «You people get so sick when you get malaria,» sier Christine. Du må til legen, hvis ikke kan du dø! Og Moses straks seg øyeblikkelig frivillig til å følge meg, siden han også skal til legen den dagen.

Så vi drar til legen. Vi tar blodprøve. Ingen malaria funnet. Men at man ikke finner malaria, behøver jo ikke å bety at det ikke finnes noen malaria. Så det er nok best at jeg får behandling for malaria likevel, sånn for sikkerhets skyld. Han vil ikke gjøre noe drastisk, så han setter meg bare på pillekur. Så legen skriver ut 53 piller til meg som jeg skal ta i løpet av ei uke. Tror det er en coctail av alt han har på lager av malariamedisiner.

Både magesmertene og hodesmertene ga seg etter et par dager, så Moses og Christine er i hvert fall fornøyde med at behandlingen har hjulpet.

Oppdatering: Her er stripa:

(Oppdatert 2. november 2009)

Tørke mais

I dag har vi tørket mais ute på gårdsplassen. Alle barna var i aktivitet.

Nå ja, nesten alle i hvert fall:

(Oppdatert 12. mars 2011)