16. oktober 2007


Arkivfoto

I disse dager er det litt over to år siden jeg først satte føttene i Mbale. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden, for mange av minnene er lette å kalle fram i hukommelsen. Ett bilde som stadig dukker opp igjen i hodet er fra lasteplanet på lastebilen til CRO. Vi kjører på en støvete, rød jordvei, på veien fra Mbale til Palissa, sola steiker fra himmelen, og jeg kjenner lukten av støv, røyk og metall. Bilen farer framover i stor fart, og jeg ser landeveien forsvinne bak meg og tenker at dette livet kan jeg fort bli vant til.

Det var to år siden. Min livsreise har forlatt Uganda og CRO for denne gang, og det er andre som fører stafettpinnen videre. Årets to Act Now-ere i Mbale heter Lisbeth og Maria. For den som ønsker å følge med på livet på CRO, er det bare å sjekke ut bloggene deres.

Ellers ser det ut til at Ugandabloggen skal få fortsette å leve litt framover. Kommer til å skrible litt her framover, små og store tanker om Uganda, Mbale og CRO, sett fra en stol ved et vindu i en by på Norges vestkyst. Vil du være med på reisen, er det bare å kikke innom her fra tid til annen.


27. oktober 2005

Ut på tur

I dag har vi vært på tur. En av guttene som har vært på senteret siden vi kom, hadde bestemt seg for at nå ville han hjem, så vi ble sendt på tur med lastebilen. Han bodde i nabodistriktet, Palissa, så turen gikk langt ut på landet. Det var en fantastisk tur. Endelig føltes det som å være i Afrika på ordentlig. Litt eksotisk, litt turistfølelse. Steikende sol, grønn natur og støv. Rødt støv. Overalt.

Resettlement er alltid et spenningsmoment. Grunnen til at barn og unge trekker på gata, hvis de ikke er hjemløse i utgangspunktet, ligger som regel i hjemmet. Mange blir dårlig behandlet, enkelte også mishandlet. Andre bare mistrives. Det er vanskelig å si hvordan det gikk denne gangen. Det vil tida vise. CRO følger opp alle som er blitt sendt hjem. Hvis de fortsatt ikke trives, må de kanskje finne et annet sted de kan bo.

Amisi, gutten som skal omplasseres. Til venstre for ham sitter bestemoren, som han skal bo hos, og til høyre sitter Cate, sosialarbeider på CRO.

Oppfølging av en annen gutt som har vært omplassert tidligere, og som har gjort det veldig bra. Her får han en madrass og et ullteppe som støtte fra CRO.

Trafikkbildet er en tanke annerledes her enn hjemme. Det er dårlige veier og mye dårlige biler. Denne lastebilen hadde mistet et hjul og kjørt ut. Men det var heldigvis ingen dødsulykke.

Når veien svinger og vi endelig kan se Mount Wanale rett foran oss, da vet vi at det ikke er lenge igjen til vi er hjemme.

(Oppdatert 04.03.2009)