Over grenser

På vei ut av byen

Og så satt vi på bussen. Jeg tør påstå at den bussen som går mellom Mbale og Nairobi, er en av de aller verste i hele Øst-Afrika, i hvert fall når det gjelder komfort. På den annen side, så har alle tre turene jeg har tatt med den gått for seg uten motorhavari, noe som ikke kan sies om Scandinavian Express, som var det mest nærliggende alternativet. Akamba er dessuten betraktelig billigere.

Foto: Åsne Sløttet

Komfortmessig har jeg to ting å utsette på denne bussen. «Luksusbuss» i Afrika betyr som regel at det er mulig å legge seteryggen bakover. Det er det på denne bussen. Problemet var at den ene seteryggen vel kunne legges bakover, men det var ingen mulighet til å få den til å bli liggende. Det var heller ingen mulighet til å få den til å bli stående oppreist. Resultatet ble en slags jo-jo-effekt, som kombinert med den begredelige kvaliteten på veien gjennom store deler av det vestre Kenya, er en særdeles interessant opplevelse for nyrene. Punkt nummer to: Det ene vinduet var løst, og da mener jeg ikke bare glasset, men hele aluminiumsramma som holder vindusglasset på plass, var i ferd med å falle ut. Vi ga beskjed til konduktøren, som smilende forsikret om at det kom til å bli ordnet på neste stopp.

Etter en times kjøring, kommer vi til grensebyen Malaba. Her må alle passasjerer ut og gjennom passkontrollen. Grenseoverganger er fascinerende. Her opererer et eget lite samfunn av boda boda-syklister, pengevekslere (stol aldri på en pengeveksler ...) og gateselgere, som tilbyr alt fra frukt, brus og kjeks, til billige klokker og pass-etuier. Kort sagt alt mellom himmel og jord. Det finnes til og med et lite hotell midt mellom grensepostene. Hvem de betaler skatt til, eller hvem som ser seg nødt til å overnatte her, vites ikke.

En gutt kommer bort til oss med en kurv kjeks på hodet. Når jeg høflig men bestemt avslår ham, ser han på meg med et forulempet blikk og spør «Don't you want to promote African business, sir?». En annen liten gutt selger bananer. "Bananas for potassium!" roper han til dem som går forbi. Guttene på grenseovergangen ved Malaba er noen av de kløktigste forretningsfolka jeg har møtt.

Vi kommer oss fint gjennom passkontrollen. Til tross for alle historier man hører om korrupte tjenestemenn og vanskelige tollere i Afrika, har jeg aldri hatt problemer på noen afrikansk grenseovergang. Vi setter oss på bussen igjen og begynner å snegle oss gjennom ingenmannslandet mellom Uganda og Kenya. Det er blitt mørkt. Tre gategutter forsøker å fange oppmerksomheten min gjennom bussvinduet. De vil ha penger. Jeg slenger ut tre femhundre-shillings-mynter. Jeg trenger dem jo ikke lenger like vel.

«Hei, hva med meg?» roper en av dem. «Skal ikke jeg også få?» En av de andre stemmer i. «You forgot to give this one!»

«Ikke hør på ham,» sier den tredje. «Han er gal.»

«Ikke hør på ham,» sier den første, han som påstår han ikke har fått penger. «Han er dum!»

«This one is madman!» gjentar gutt nummer tre.

«This one is foolman!» prøver nummer en seg. Nummer to hvisker noe i øret hans. «He is foolish!» retter nummer en.

«You give him also!» sier nummer tre. «Yes, you listen to him!» sier nummer en.

«Men hvordan vet jeg hvem av dere jeg skal stole på?» spør jeg. «Hvis en av dere er dum og den andre gal, kan jeg vel ikke stole på noen av dere!»

Bussen beveger seg sakte men sikkert over grensa. Det siste jeg hører fra Uganda, er lyden av de tre guttene i heftig diskusjon om hvem som er gal og hvem som er dum og hvem som egentlig har fått penger i det hele tatt. Selv om det er kveld, er det fortsatt liv i gatene. Ikke mye er annerledes på denne siden. Kanskje er det litt flere TV-antenner på takene, og husveggene er malt i grønt for Safaricom, i stedet for gult for MTN (for mobilselskapene reklamerer over hele hus i Øst-Afrika), men stempelet i passet sier klart og tydelig at vi har passert en grense.

«Se!» sier konduktøren med et fornøyd glis. «Jeg har reparert vinduet!» Og ganske riktig, vinduet er surret fast til vinduet bak med en bit hampetau. Det finnes knapt den ting som ikke kan fikses med hampetau, en ledningsstump eller oppstrimla bildekkslanger. I hvert fall enn så lenge, til man finner noen som har en del som passer.

Om å finne en taxi når det regner.

Så var tiden kommet. Vi har tatt farvel med CRO, og skal bare hjem og pakke, før bussen går videre til Nairobi. Man skulle tro at tur-retur med Akamba til Nairobi i fjor vinter hadde gjort meg klok av skade, men neida. Akamba blir det. Det er jo praktisk med nattbuss direkte fra Mbale. Men først er det en kamerat, Kevin, som jeg har prøvd å få truffet hele tida mens vi har vært her. Vi klarte til slutt å finne et tidspunkt da vi begge var i byen (African Time kan være litt vanskelig å kombinere med et hektisk reiseopplegg), rett før vi skulle reise. Så, mens de andre drar tilbake til huset, tar jeg en svipptur opp i Naboa Road for å finne den nye internettkaféen til Kevin.

Arkivfoto

Mørke skyer samler seg over Mount Wanale. Før jeg er halvveis opp i gata, begynner det å dryppe. Idet jeg dukker inn gjennom døråpningen på internettkaféen, åpner himmelens sluser seg. Bokstavelig talt. Utafor døra er det bare en vegg av vann. Vi går inn på bakrommet og prater en stund. «Du må bli her en stund,» si er Kevin. «I hvert fall til det slutter å regne.» Men bussens avgangstid nærmer seg faretruende, det er en halvtime å gå tilbake til Half-London, og jeg har ikke pakka ferdig ennå. Jeg blir sittende en liten stund i håp om at det skal løye, men til slutt må jeg bare gå.

Jeg satser på å få tak i en taxi nede ved enden av Republic Street. Men først må man komme seg dit. De fleste butikkene har tak som man kan gjemme seg under, men så kommer jeg til en del av gata der det ikke finnes ly. Gata er forvandlet til en elv, minst ti centimeter dyp, som strekker seg fra fortau til fortau. Å unngå å bli våt på beina er umulig. Men jeg vet av erfaring at på nattbussen til Nairobi blir det kaldt, og jeg har bare ett par sko, så jeg kan ikke risikere at de blir våte.

Så våt ble jeg. T-skjorta til Marte har
i utgangspunktet samme farge.
Foto: Ingunn Røse

Jeg smyger meg inn i en butikk, mellom alle som har søkt ly under taket utenfor, og ber om å få kjøpe en kaveera, en av de tynne, svarte plastikkposene som selges overalt i Uganda. Så putter jeg sokker, sko og mobiltelefon i posen, bretter opp buksebeina, biter tennene sammen og vasser barbeint ut i gata.

En hvit mann som går barbeint, er et pussig syn, og tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Et menneske, uansett hvor han kommer fra, som beveger seg ute i slikt vær, er en sensasjon. Når jeg da i tillegg er iført min nye CRO-t-skjorte, av samme slag som flertallet av gatebarna i byen bruker, så er det ikke rart det blir oppstandelse. Men fram må jeg. «Muzungu, where are your shoes?» roper folk. Jeg smiler og peker på kaveeraen jeg har i hånda. «I am travelling tonight. I need them dry.»

Å få tak i en taxi når det regner i Mbale er ikke spesielt enkelt (det er jo ingen med vettet i behold, hverken taxisjåfører eller passasjerer som beveger seg ute i slikt vær). I dag viste det seg helt umulig. Jeg kommer helt til Riverside Secondary School (et noe merkelig navn, siden nærmeste elv er flere kilometer unna), før en velvillig boda boda-syklist plukker meg opp, til stor jubel fra kameratene på boda-holdeplassen. Når vi endelig når fram til Half-London, har regnet gitt seg, men nå finnes det ikke et tørt plagg på kroppen min. Jeg takker boda boda-mannen ekstra pent, og gir ham 1000 shilling, omtrent fem ganger det han egentlig skal ha. Det har han ærlig fortjent.