22. desember 2005

Dar es Salaam, kveld

Jeg ligger på hotellrommet. Det har vært en lang og strabasiøs tur. Nesten et helt døgn på buss. Vi har aircondition på - en absolutt nødvendighet i denne byen. Per og Jon møtte oss på bussen, og så har vi vært ute og spist. Så var innom rommet til Per og Jon en tur. De har det riktig så koselig.

Gårsdagen begynte med julefest på CRO. Alle barna var samlet og flere viktige personer var invitert. Det var sang og taler og dans og alt som hører med når det er fest. Vi måtte dessverre reise før det var slutt for å rekke bussen, så klokka to bar det av gårde med lastebilen til grensa. Deilig med litt vind i håret igjen.


Bussen ankom omsider Malaba, og vi gikk på. Det var alt begynt å skumre. Turen gjennom Kenya foregikk i stummende mørke. På et tidspunkt passerte vi en flokk sebraer, og i Nairobi hadde vi en liten pause midt på natta. Så, grytidlig om morgenen, like før soloppgang, måtte vi ut av bussen igjen og gå over grensa til Tanzania.

Sola går opp over Tanzania. Til å begynne med er det fjell og savanne. Så begynte steppene. Golde, ugjestmilde, steppelandskap. Ikke et tre, ikke en plante. Bare tørr, død, grå jord. Et månelandskap. Det er kaldt. Sola har ennå ikke nådd ned hit. Men også her bor det mennesker. Små klynger av jordhytter, omringet av tornehekker eller høye gjerder. Og rødkledde masaier som vandrer langs veien eller står tett innhyllet i de røde kappene sine, med ansiktet vendt mot soloppgangen.

Stadig videre. Landskapet skifter igjen. Frodige belter avløses av tørre tornekratt, før det blir grønt igjen. To sjiraffer galopperer forbi oss i motsatt retning. En og annen antilope står og beiter i det fjerne. Fjellene fyker forbi. Vi passerer Arusha, Kilimanjaro-fjellet og stopper så vidt i Moshi. Etter hvert flater landskapet mer ut. Palmetrærne dominerer vegetasjonen. Og plutselig ser vi havet.

Turen har vært lang. Vi er slitne. I morgen bærer det ut til Zanzibar med båt.


20. desember 2005

Snart ferie

I morgen reiser vi på ferie. I helga har vi hatt besøk av Silje og Kathrine og Vigdis og Helga. I går var vi ute og spiste sammen med to norsk-somaliere fra Telemark, som vi traff tilfeldig på gata i Mbale. Særs hyggelige mennesker. Det er ikke så mange turister i denne byen, men de har visst slekt her. Cross-cultural experience deluxe. Skal bli deilig med ferie nå. Gleder meg til å se havet.


18. desember 2005

Malaria

Da jeg var yngre leste jeg mye tegneserier, blant annet en amerikansk perle med tittelen Ernie. Den eksisterer ennå, og har til og med sitt eget månedsblad i Norge, men hvis du ikke er så heldig å finne et blad fra siste halvdel av nittitallet, vil jeg ikke anbefale å bruke penger på det.

Hva har så dette med malaria å gjøre, spør du kanskje. Tålmodighet, kjære leser, tålmodighet. En av bifigurene i Ernie, en kjederøykende svindler, driver en luguber legepraksis i hovedpersonens hjemby. I den tegneseriestripa jeg her sikter til, kommer det en pasient inn på legekontoret og klager over smerter i foten, hvorpå legen blir stående å måle ham med blikket (med sneipen i munnen) før han øyeblikkelig stiller diagnosen: Malaria.

Hva har så dette med Afrika å gjøre? Jo, nå skal du høre. Kjetil kommer på jobb en dag og klager over magesmerter og hodepine og spør pent om han kan få lov å gå hjem igjen. Egendiagnose: Dårlig mage etter å ha spist restemat som har stått framme litt for lenge og hodepine grunnet sterk sol og varme. Men sjefene blir øyeblikkelig bekymret. Det er helt sikkert malaria. «You people get so sick when you get malaria,» sier Christine. Du må til legen, hvis ikke kan du dø! Og Moses straks seg øyeblikkelig frivillig til å følge meg, siden han også skal til legen den dagen.

Så vi drar til legen. Vi tar blodprøve. Ingen malaria funnet. Men at man ikke finner malaria, behøver jo ikke å bety at det ikke finnes noen malaria. Så det er nok best at jeg får behandling for malaria likevel, sånn for sikkerhets skyld. Han vil ikke gjøre noe drastisk, så han setter meg bare på pillekur. Så legen skriver ut 53 piller til meg som jeg skal ta i løpet av ei uke. Tror det er en coctail av alt han har på lager av malariamedisiner.

Både magesmertene og hodesmertene ga seg etter et par dager, så Moses og Christine er i hvert fall fornøyde med at behandlingen har hjulpet.

Oppdatering: Her er stripa:

(Oppdatert 2. november 2009)


15. desember 2005

Tørke mais

I dag har vi tørket mais ute på gårdsplassen. Alle barna var i aktivitet.



Nå ja, nesten alle i hvert fall:

(Oppdatert 12. mars 2011)


13. desember 2005

Kveldsstemning i Half-London





Sakset fra reisebrev til Nesodden Misjonskirke:
«Muzungu, how are you?» Ropene kommer fra en hage langs veien. Muzungu er det de kaller hvite mennesker i Uganda. En barneflokk på seks ligger og ruller seg over hverandre i gresset. De holder på å le seg fordervet når jeg stopper og hilser på dem. Alle barn i Uganda vet at muzunguer er noen rare dyr. Jeg har vært her i to måneder nå, men fremdeles er jeg en fremmed. Hudfargen min avslører at jeg hører hjemme et annet sted. For menneskene rundt meg vil jeg alltid være muzungu. Men selv om jeg er fremmed, blir jeg tatt imot som gjest. Folk er åpne og gjestfrie, og har alltid tid til å slå av en prat.



(Sist oppdatert 2. november 2009)


12. desember 2005

Close your eyes



(Publisert 2. november 2009)


11. desember 2005

CHRISC

En av oppgavene våre i Mbale var å være med i de forskjellige CHRISC-gruppene. Her var vi med på trening og lærte bort det vi kunne der vi kunne. Noen bilder:

Volleyball

Frisbee var populært mange steder.



10. desember 2005

Det begynner å ligne et hus, detta her


Gravearbeidene i hagen fortsetter. I snegletempo, men det går framover. Dette skal bli nytt ungdomssenter for CRO, med bl.a. 100 leseplasser ... når det en gang blir ferdig.

(Oppdatert 2. november 2009)


9. desember 2005

Mbale, ettermiddag

Og så var vi hjemme igjen. Vi får ikke mye tid i Mbale denne måneden, men nå blir vi hjemme i halvannen uke før vi skal av gårde på juleferie. Siste dag på leir ble avsluttet med opptredener fra alle barna i musikk, dans og drama. Og siden dette er Afrika, må man selvsagt ha med en jury og kåre en vinner. Så både beste opptreden, beste presentasjon og best organiserte gruppe ble kåret.
Det gikk hardt for seg i dette dramastykket

Et annet dramastykke - en komedie om en begravelsesgjest som bare kommer for å få gratis mat og te og nekter å gå igjen.

Familien sørger

«I am an international mourner from Kampala!»

Lunsj under treet

Turen tilbake var om mulig enda trangere enn turen bort. Men det var godt å endelig komme hjem. De har kobla opp komfyren vår for øvrig. Tror dette landet har de raskeste elektrikerne i verden.


8. desember 2005

Tororo, kveld

Vi har vært i Kenya. De fleste av barna har aldri vært ute av landet før, så lærerne på CRO fant ut at vi kunne ta dem med over grensa en tur. Så vi fylte opp lastebilen igjen og dro til Malaba.




Malaba er en husklynge som har vokst fram rundt grenseovergangn, både på Uganda- og Kenya-siden. Den minner om en arktisk forskningsstasjon, full av lagerbygninger og radiomaster, en by der det ikke skulle vært noen by, en by som ville dø det øyeblikket grensa opphørte å eksistere. Vi spaserte i flokk og følge over grenseelva, som ikke var stort mer enn en bekk, fra Malaba, Uganda til Malaba, Kenya. Og så var vi i utlandet. Forskjellene var ikke dramatiske. Det er de samme gatene av hardtrampet, rødt støv. De samme western-husene med falske fasader og reklameskilter malt rett på veggen. Hva kommer det av at vi tillegger en liten, rød strek på et kart så stor betydning?

Så spilte vi vennskapskamper i fotball og netball mot Teen Challenge, Malaba. Teen Challenge er et skoleprosjekt for gatebarn i Malaba, som samarbeider med CRO. Vi tapte begge kampene, men de er allerede i gang med å planlegge returkamp i Mbale. Og denne gangen skal lagene ligge i hardtrening.




Og så var dagen over…

(Sist oppdatert 31. oktober 2009)

Tororo, morgen

Vi kom oss av gårde til slutt. Det var godt over hundre barn pluss bagasje som skulle med, så vi måtte ta to turer med lastebilen. Det var godt og trangt. Vi ankom Tororo seint i går kveld, etter en luftig tur under stjernene, gjennom den varme, afrikanske natta. Vi sover som vi er vant til på leir - i klasserom, og langt fra godt nok. Vi sover på rom med femti av de mest bråkete barna i verden. Og de våkner i god tid før sola står opp også. Nå sitter vi og venter på frokost. Noen hadde glemt alt brødet i Mbale, så OB er ute med lastebilen og henter.

Soverommet vårt. Køyesenger til oss lærerne, papyrusmatter til barna.

Morgenandakt med teacher Janet


Tororo-klippen. Byens store landemerke.


Gjennom et vindu


Det går rykter om at det er muzunguer i huset…


Maten er servert

(Sist oppdatert 01.10.2009)


7. desember 2005

Honoured guests


Når det kommer gjester til CRO, blir de tatt imot med en høytidelig seremoni, der koret spiller en sentral rolle. Som oftest står følgende sanger på menyen: Why me-sangen, Welcome our visitors-sangen, Ugandas nasjonalsang, CRO-anthem, pluss et par som jeg aldri har fått presentert og som ikke er på engelsk. Når det er skoleferie, som nå, er koret ekstra stort. CRO-koret er forresten et ettertraktet kor i Mbale-området, og har mange oppdrag på forskjellige slags tilstelninger. Til høyre i bildet med stort, hvitt skjørt er tidligere Act Now-er Stella, som for tiden går på kostskole i Entebbe.

(Lagt inn 01.10.2009)

Portretter


Fra venstre: Acia og Judith, Mirjam, Acia

(Lagt ut 31. oktober 2009)

Klyngebilder









(Lagt ut 31. oktober 2009)

Nye farger

Vi er på CRO og venter på at gjestene skal dra, så vi kommer oss av gårde. Vi skal til Tororo, tre kvarter sør for Mbale, på leir med de yngste barna. Men så har vi fått besøk fra to partnerorganisasjoner som har bedt om å få være på senteret hele dagen og se hvordan ting fungerer. Og da kan vi ikke bare stikke av med alle barna. Det har for øvrig dukket opp et par nye farger mens vi var borte. Der det før stort sett bare fantes røde t-skjorter, ispedd en og annen blå og burgunder, har det nå dukket opp både lilla og gule skjorter.



6. desember 2005

Tilbake i Mbale

Og så var vi hjemme igjen. Vi hopper av bussen ved stadion, før selve byen. Det er mørkt. Mørkt og varmt. Det har ikke regnet siden vi dro. Lufta er full av støv. Men det er frisk luft. Fjelluft. Etter ei uke i Kampala er det deilig å kunne trekke pusten uten å føle seg skitten på innsida. Vi går nedover bakken mot Paradise. Jeg kjøper en chapati i bua nederst i bakken. "You were lost," sier damen i bua. "Where have you been?" Så går vi gjennom enga med ildfluene og svinger inn mot porten. Jeppjepp. Jeg er hjemme.

Og så kommer vi inn på kjøkkenet. De har kjøpt komfyr til oss! Her har vi gått i to måneder og ventet på en kokeplate, og så står det plutselig en komfyr på kjøkkenet. Bjarte ble stående en lang stund med stjerner i øynene og bare se på den. Så nå venter vi bare på at noen skal komme og koble den til strømnettet. Vi har allerede begynt å planlegge hva vi skal lage. Bjarte snakker om saltbakt kylling. Varm eplekake med is står høyt oppe på ønskelista hos undertegnede.


OK. Nå har denne bloggen vært useriøs en stund. Men vi har vært litt turister den siste uka, så dere får ha meg unnskyldt. Forvent mer seriøse innlegg i uka som kommer.
Kylling på pinne er populær veikromat i Uganda. Bildet er tatt skikkelig, skikkelig nærme, for lenger unna var det ikke mulig å komme med kameraet på denna bussen. Mbale, here we come!


5. desember 2005

Changing lives and hairstyles

Siste nytt: Etter massivt press fra venner, familie og tilfeldig forbipasserende, har Per og Jon endelig gjort noe med sveisen.

Og i dag har vi vært i dyrehagen og sett en med samme sveis som Mari:
 Dyr har følelser, de også...

Pumbaa!

Vi fant også en fugl som ikke ligner grisen.


Up close. Fuglen heter Shoebill Stork, skonebbstork, etter det kledelige nebbet.

Hyenene var litt dølle. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at de er nattdyr og vi besøkte dem om dagen. Lurer på om dyrehagen er åpen om natta...

 
Men apekattene var søte.

Og etterpå var vi en svipptur over ekvator til en øy ute i Victoriasjøen, der en gruppe ildsjeler driver et hjem for sjimpanser:
 
 
En av sjimpansene hadde det kledelige navnet Mawa, som betyr blomst på swahili. Vi fikk beskjed om å passe oss for ham, for han var ganske flink til å kaste stein. Ikke så snill som han høres ut, med andre ord.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.