Malaria

Da jeg var yngre leste jeg mye tegneserier, blant annet en amerikansk perle med tittelen Ernie. Den eksisterer ennå, og har til og med sitt eget månedsblad i Norge, men hvis du ikke er så heldig å finne et blad fra siste halvdel av nittitallet, vil jeg ikke anbefale å bruke penger på det.

Hva har så dette med malaria å gjøre, spør du kanskje. Tålmodighet, kjære leser, tålmodighet. En av bifigurene i Ernie, en kjederøykende svindler, driver en luguber legepraksis i hovedpersonens hjemby. I den tegneseriestripa jeg her sikter til, kommer det en pasient inn på legekontoret og klager over smerter i foten, hvorpå legen blir stående å måle ham med blikket (med sneipen i munnen) før han øyeblikkelig stiller diagnosen: Malaria.

Hva har så dette med Afrika å gjøre? Jo, nå skal du høre. Kjetil kommer på jobb en dag og klager over magesmerter og hodepine og spør pent om han kan få lov å gå hjem igjen. Egendiagnose: Dårlig mage etter å ha spist restemat som har stått framme litt for lenge og hodepine grunnet sterk sol og varme. Men sjefene blir øyeblikkelig bekymret. Det er helt sikkert malaria. «You people get so sick when you get malaria,» sier Christine. Du må til legen, hvis ikke kan du dø! Og Moses straks seg øyeblikkelig frivillig til å følge meg, siden han også skal til legen den dagen.

Så vi drar til legen. Vi tar blodprøve. Ingen malaria funnet. Men at man ikke finner malaria, behøver jo ikke å bety at det ikke finnes noen malaria. Så det er nok best at jeg får behandling for malaria likevel, sånn for sikkerhets skyld. Han vil ikke gjøre noe drastisk, så han setter meg bare på pillekur. Så legen skriver ut 53 piller til meg som jeg skal ta i løpet av ei uke. Tror det er en coctail av alt han har på lager av malariamedisiner.

Både magesmertene og hodesmertene ga seg etter et par dager, så Moses og Christine er i hvert fall fornøyde med at behandlingen har hjulpet.

Oppdatering: Her er stripa:

(Oppdatert 2. november 2009)

Sakset fra reisebrev til Nesodden Misjonskirke:
«Muzungu, how are you?» Ropene kommer fra en hage langs veien. Muzungu er det de kaller hvite mennesker i Uganda. En barneflokk på seks ligger og ruller seg over hverandre i gresset. De holder på å le seg fordervet når jeg stopper og hilser på dem. Alle barn i Uganda vet at muzunguer er noen rare dyr. Jeg har vært her i to måneder nå, men fremdeles er jeg en fremmed. Hudfargen min avslører at jeg hører hjemme et annet sted. For menneskene rundt meg vil jeg alltid være muzungu. Men selv om jeg er fremmed, blir jeg tatt imot som gjest. Folk er åpne og gjestfrie, og har alltid tid til å slå av en prat.

(Sist oppdatert 2. november 2009)

Tororo, morgen

Vi kom oss av gårde til slutt. Det var godt over hundre barn pluss bagasje som skulle med, så vi måtte ta to turer med lastebilen. Det var godt og trangt. Vi ankom Tororo seint i går kveld, etter en luftig tur under stjernene, gjennom den varme, afrikanske natta. Vi sover som vi er vant til på leir - i klasserom, og langt fra godt nok. Vi sover på rom med femti av de mest bråkete barna i verden. Og de våkner i god tid før sola står opp også. Nå sitter vi og venter på frokost. Noen hadde glemt alt brødet i Mbale, så OB er ute med lastebilen og henter.

Soverommet vårt. Køyesenger til oss lærerne, papyrusmatter til barna.

Morgenandakt med teacher Janet

Tororo-klippen. Byens store landemerke.

Gjennom et vindu

Det går rykter om at det er muzunguer i huset…

Maten er servert

(Sist oppdatert 01.10.2009)

Muzungu, muzungu!

Muzungu var det første ordet vi lærte her nede. Betydningene er mange. Det betyr "menneske med hvit hud". Det betyr "en som kan gi meg penger". Det betyr "en som har råd til å betale fem ganger så mye som det faktisk koster". Det betyr "en som jeg absolutt må sende barna mine bort for å hilse på". Det betyr "menneske som gjør rare ting". Særlig det siste. Vi er rare uansett hva vi gjør. Særlig hvis vi gjør ting som er helt vanlige, som for eksempel å kjøpe chapatti på sjappa på hjørnet. Chapatti er det lokale til-maten-brødet, en mellomting mellom nan-brød og pannekaker. Og slikt spiser jo ikke muzunguer. Muzunguer spiser hamburgere og pizza og drikker cola. I den forbindelse kan det nevnes at Wimpy's bar & restaurant i Mbale sannsynligvis har de seigeste hamburgerne i verden. Døh, hamburgere kan ikke være seige, vel, sier du kanskje. Men jeg forsikrer deg om at det kan de!

De vanligste frasene som ropes etter oss er: "Muzungu! How are you?" "Yess! Muzungu! Want som carrots/passion fruit/cucumbers?" "Yess! Muzungu! Where are you going? Kampala city? Mount Elgon? Sipi Falls?" (Det tar en stund å få folk til å forstå at vi faktisk bor her og ikke skal lenger enn til Namatala, og jada, det er fullt mulig å gå dit, vi trenger ikke ta sykkeldrosje når vi ikke har dårlig tid.) "Muzungu! Where you from?" "Muzungu! Give me two hundred!" Det siste er det verste. Vi vet jo at veldig mange av dem som ikke har to hundre shilling (mindre enn en krone) til lunsj den dagen. Men vi har ikke nok til alle. Og vi vet at hvis vi gir til noen, kommer resten etter. Og vi skal være her lenge. Så vi er plent nødt til å finne andre måter å hjelpe på.

Bjarte møter fansen...