Men Ugandabloggen var ikke død...

Da jeg avslutta denne bloggen, så det ut til at det kunne bli lenge til neste gang jeg satte foten i Uganda. Så var muligheten der, og jeg grep den med begge hender. Plutselig hadde man en perverst lang sommerferie og masse penger mellom hendene på en gang. Så dermed satte vi kursen mot Afrika. Reiseruta vår så slik ut:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt hver dag, men det tar tid å skrive dagbok. Den som skriver, må reise sakte. Vi skulle dekke tre land og mer enn 150 mil på tre uker. Så det ble ikke til mer enn ett (halvferdig) dagboknotat. Men det lyder (mer eller mindre) som følger:

 

Soloppgang - på vei mot Gardermoen

4. juni 2007
Vi reiser grytidlig om morgenen. Soloppgangen over Gardermoen. Trøtt, trøtt, trøtt. Et lite hopp, og så er vi plutselig i Amsterdam. Derfra skal vi videre med fly til Nairobi - til Afrika. Gaten fylles opp med folk. De fleste er europeere, men det er også noen afrikanere - noen i sommerklær (de skal nok hjem på besøk), og andre i vinterklær (de er nok på vei hjem fra ferie eller forretningsreise). Turen fra Amsterdam er lang, men jeg sover mye. Og så touchdown. Ut av flyet, og så er vi plutselig i Afrika.

Jomo Kenyatta Airport, Nairobi. Vi går av flyet, og Afrika slår mot oss som en vegg. Nei, det stemmer ikke. Det er ingen vegg å gå inn i. Man går av flyet, og ingenting skjer. Likevel merker man at noe er annerledes. Som om selve tiden slår om i en annen takt, eller som om himmelen plutselig er blitt større. Å komme til Afrika er som å gå gjennom et klesskap. Ikke så mye er forandret, bortsett fra at du plutselig befinner deg i en annen verden. Eller kanskje er det bare du selv som er forandret.

Det er mørkt ute. En shuttle-buss står og venter på oss utenfor flyet. Halvparten av passasjerene går ombord - vi andre følger etter en mann som står og vinker på oss (mye av forflytningen på denne turen foregikk ved å følge etter vinkende menn) - tvers over rullebanen. Entebbe er ikke en veldig traffikert flyplass, men synet av en BOEING 373 som takser mot deg på rullebanen er imponerende nok. Passkontrollen foregår i et skur for tiden. Som mesteparten av Kampala by, er flyplassen under renovering. I november skal nemlig et viktig toppmøte i det britiske samveldet finne sted, og da kommer selveste dronningen av England på besøk. Da er det viktig at alt ser tipp-topp ut («I hope she comes every year,» sier vår venn Gloria).

Utenfor terminalen blir vi møtt av et kjent ansikt, og en stemme som sier "Velkommen til Uganda", med en sjarmerende afrikansk aksent. Gloria gikk på Hald sammen med Ingunn og meg, og det blir et særs hyggelig gjensyn. Hun har med seg en kamerat med bil. Vi klatrer ombord, og kjører gjennom mørke gater, hjem til Gloria der vi skal bo de nærmeste dagene.

Følg med, følg med. Flere oppdateringer følger.