Over grenser

På vei ut av byen

Og så satt vi på bussen. Jeg tør påstå at den bussen som går mellom Mbale og Nairobi, er en av de aller verste i hele Øst-Afrika, i hvert fall når det gjelder komfort. På den annen side, så har alle tre turene jeg har tatt med den gått for seg uten motorhavari, noe som ikke kan sies om Scandinavian Express, som var det mest nærliggende alternativet. Akamba er dessuten betraktelig billigere.

Foto: Åsne Sløttet

Komfortmessig har jeg to ting å utsette på denne bussen. «Luksusbuss» i Afrika betyr som regel at det er mulig å legge seteryggen bakover. Det er det på denne bussen. Problemet var at den ene seteryggen vel kunne legges bakover, men det var ingen mulighet til å få den til å bli liggende. Det var heller ingen mulighet til å få den til å bli stående oppreist. Resultatet ble en slags jo-jo-effekt, som kombinert med den begredelige kvaliteten på veien gjennom store deler av det vestre Kenya, er en særdeles interessant opplevelse for nyrene. Punkt nummer to: Det ene vinduet var løst, og da mener jeg ikke bare glasset, men hele aluminiumsramma som holder vindusglasset på plass, var i ferd med å falle ut. Vi ga beskjed til konduktøren, som smilende forsikret om at det kom til å bli ordnet på neste stopp.

Etter en times kjøring, kommer vi til grensebyen Malaba. Her må alle passasjerer ut og gjennom passkontrollen. Grenseoverganger er fascinerende. Her opererer et eget lite samfunn av boda boda-syklister, pengevekslere (stol aldri på en pengeveksler ...) og gateselgere, som tilbyr alt fra frukt, brus og kjeks, til billige klokker og pass-etuier. Kort sagt alt mellom himmel og jord. Det finnes til og med et lite hotell midt mellom grensepostene. Hvem de betaler skatt til, eller hvem som ser seg nødt til å overnatte her, vites ikke.

En gutt kommer bort til oss med en kurv kjeks på hodet. Når jeg høflig men bestemt avslår ham, ser han på meg med et forulempet blikk og spør «Don't you want to promote African business, sir?». En annen liten gutt selger bananer. "Bananas for potassium!" roper han til dem som går forbi. Guttene på grenseovergangen ved Malaba er noen av de kløktigste forretningsfolka jeg har møtt.

Vi kommer oss fint gjennom passkontrollen. Til tross for alle historier man hører om korrupte tjenestemenn og vanskelige tollere i Afrika, har jeg aldri hatt problemer på noen afrikansk grenseovergang. Vi setter oss på bussen igjen og begynner å snegle oss gjennom ingenmannslandet mellom Uganda og Kenya. Det er blitt mørkt. Tre gategutter forsøker å fange oppmerksomheten min gjennom bussvinduet. De vil ha penger. Jeg slenger ut tre femhundre-shillings-mynter. Jeg trenger dem jo ikke lenger like vel.

«Hei, hva med meg?» roper en av dem. «Skal ikke jeg også få?» En av de andre stemmer i. «You forgot to give this one!»

«Ikke hør på ham,» sier den tredje. «Han er gal.»

«Ikke hør på ham,» sier den første, han som påstår han ikke har fått penger. «Han er dum!»

«This one is madman!» gjentar gutt nummer tre.

«This one is foolman!» prøver nummer en seg. Nummer to hvisker noe i øret hans. «He is foolish!» retter nummer en.

«You give him also!» sier nummer tre. «Yes, you listen to him!» sier nummer en.

«Men hvordan vet jeg hvem av dere jeg skal stole på?» spør jeg. «Hvis en av dere er dum og den andre gal, kan jeg vel ikke stole på noen av dere!»

Bussen beveger seg sakte men sikkert over grensa. Det siste jeg hører fra Uganda, er lyden av de tre guttene i heftig diskusjon om hvem som er gal og hvem som er dum og hvem som egentlig har fått penger i det hele tatt. Selv om det er kveld, er det fortsatt liv i gatene. Ikke mye er annerledes på denne siden. Kanskje er det litt flere TV-antenner på takene, og husveggene er malt i grønt for Safaricom, i stedet for gult for MTN (for mobilselskapene reklamerer over hele hus i Øst-Afrika), men stempelet i passet sier klart og tydelig at vi har passert en grense.

«Se!» sier konduktøren med et fornøyd glis. «Jeg har reparert vinduet!» Og ganske riktig, vinduet er surret fast til vinduet bak med en bit hampetau. Det finnes knapt den ting som ikke kan fikses med hampetau, en ledningsstump eller oppstrimla bildekkslanger. I hvert fall enn så lenge, til man finner noen som har en del som passer.