Om å finne en taxi når det regner.

Så var tiden kommet. Vi har tatt farvel med CRO, og skal bare hjem og pakke, før bussen går videre til Nairobi. Man skulle tro at tur-retur med Akamba til Nairobi i fjor vinter hadde gjort meg klok av skade, men neida. Akamba blir det. Det er jo praktisk med nattbuss direkte fra Mbale. Men først er det en kamerat, Kevin, som jeg har prøvd å få truffet hele tida mens vi har vært her. Vi klarte til slutt å finne et tidspunkt da vi begge var i byen (African Time kan være litt vanskelig å kombinere med et hektisk reiseopplegg), rett før vi skulle reise. Så, mens de andre drar tilbake til huset, tar jeg en svipptur opp i Naboa Road for å finne den nye internettkaféen til Kevin.

Arkivfoto

Mørke skyer samler seg over Mount Wanale. Før jeg er halvveis opp i gata, begynner det å dryppe. Idet jeg dukker inn gjennom døråpningen på internettkaféen, åpner himmelens sluser seg. Bokstavelig talt. Utafor døra er det bare en vegg av vann. Vi går inn på bakrommet og prater en stund. «Du må bli her en stund,» si er Kevin. «I hvert fall til det slutter å regne.» Men bussens avgangstid nærmer seg faretruende, det er en halvtime å gå tilbake til Half-London, og jeg har ikke pakka ferdig ennå. Jeg blir sittende en liten stund i håp om at det skal løye, men til slutt må jeg bare gå.

Jeg satser på å få tak i en taxi nede ved enden av Republic Street. Men først må man komme seg dit. De fleste butikkene har tak som man kan gjemme seg under, men så kommer jeg til en del av gata der det ikke finnes ly. Gata er forvandlet til en elv, minst ti centimeter dyp, som strekker seg fra fortau til fortau. Å unngå å bli våt på beina er umulig. Men jeg vet av erfaring at på nattbussen til Nairobi blir det kaldt, og jeg har bare ett par sko, så jeg kan ikke risikere at de blir våte.

Så våt ble jeg. T-skjorta til Marte har
i utgangspunktet samme farge.
Foto: Ingunn Røse

Jeg smyger meg inn i en butikk, mellom alle som har søkt ly under taket utenfor, og ber om å få kjøpe en kaveera, en av de tynne, svarte plastikkposene som selges overalt i Uganda. Så putter jeg sokker, sko og mobiltelefon i posen, bretter opp buksebeina, biter tennene sammen og vasser barbeint ut i gata.

En hvit mann som går barbeint, er et pussig syn, og tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Et menneske, uansett hvor han kommer fra, som beveger seg ute i slikt vær, er en sensasjon. Når jeg da i tillegg er iført min nye CRO-t-skjorte, av samme slag som flertallet av gatebarna i byen bruker, så er det ikke rart det blir oppstandelse. Men fram må jeg. «Muzungu, where are your shoes?» roper folk. Jeg smiler og peker på kaveeraen jeg har i hånda. «I am travelling tonight. I need them dry.»

Å få tak i en taxi når det regner i Mbale er ikke spesielt enkelt (det er jo ingen med vettet i behold, hverken taxisjåfører eller passasjerer som beveger seg ute i slikt vær). I dag viste det seg helt umulig. Jeg kommer helt til Riverside Secondary School (et noe merkelig navn, siden nærmeste elv er flere kilometer unna), før en velvillig boda boda-syklist plukker meg opp, til stor jubel fra kameratene på boda-holdeplassen. Når vi endelig når fram til Half-London, har regnet gitt seg, men nå finnes det ikke et tørt plagg på kroppen min. Jeg takker boda boda-mannen ekstra pent, og gir ham 1000 shilling, omtrent fem ganger det han egentlig skal ha. Det har han ærlig fortjent.