8. april 2006

Picking coffee

Vi har høstet kaffe de siste par ukene...





7. april 2006

Jeg befinner meg i Cathedral Avenue, på vei tilbake til jobb etter en tur på markedet. Plutselig lyder det et smell. En bil med krøll i eksospotta? Det smeller igjen. Geværskudd? «Don't worry, my friend,» sier den nærmeste boda-gutten. «It's the rebels. They've come to take over the country by force.» En liten mengde har begynt å stimle sammen rundt sidegata der lyden kom fra, men de fleste fortsetter med det de holder på med, og lar seg ikke affisere av denne tilsynelatende invasjonenen av opprørskrigere. To skudd til, rett etter hverandre. Definitivt geværskudd. «But for us, we are safe,» fortsetter min nye venn. «We support Besigye!»

Joda, det har gått rykter om at Kizza Besigye, lederen for det største opposisjonspartiet, hadde planer om å gå til krig hvis han tapte valget. At han har soldater gjemt på hemmelige steder rundt i landet. At han har tilknytning til PRA-geriljaen, til LRA-geriljaen. Men ryktene stammer stort sett fra feil kilder, det vil si fra folk som har all interesse av å skade ham - som president Museveni. Og i går ble klagesaken hans i kjølvannet av valgresultatet (som forventet) avvist i retten.

Men uansett: I slike situasjoner er som regel det klokeste å så fort som mulig befinne seg et annet sted enn i begivenhetens sentrum. Man vet aldri. Så jeg lar være å undersøke saken nærmere.

Senere på dagen: Ingen invasjon denne gangen. Men et eller annet var det som skjedde. Den sikrest kilden til informasjon i denne byen er som regel gjengene med dagdrivere, løsgjengere, boda boda-syklister og taxi-sjåfører som sitter på gjerdet mesteparten av dagen og har lite annet å gjøre enn å utveksle nyheter. I Cathedral Avenue får jeg raskt greie på hva som har skjedd.

Oppover langs hele Cathedral Avenue, og i sidegatene rundt, sitter det menn og tygger grønne blader. Jeg aldri fått helt klarhet i hva det er - de har et lokalt navn som jeg aldri klarer å få med meg (jeg har fått mange tilbud om å prøve, men avslår høflig men bestemt hver gang). Men så vidt jeg har klart å få på det rene, dreier det seg om Qat, eller noe lignende - et mildt narkotisk stoff. Det er i hvertfall forbudt, selv om politiet sjelden bryr seg.

Men i dag hadde de plutselig bestemt seg for å gjøre noe med saken. Politiet stormet området, skjøt noen skudd i lufta, jagde de fleste og fanget to. Ikke en voldsomt vellykket aksjon, i og med at alle sammen var tilbake på gata igjen, minutter etter at politiet hadde forlatt åstedet. Men ingen invasjon denne gangen, i hvert fall.


4. april 2006

På tide å avise kjøleskapet?


Bildet er tatt etter at unge Høybråten har ekskavert et ekstra brysomt stykke kjøtt som ingen liksom har hatt lyst til å ta tak i. Når man bare har strøm annenhver dag, er det ikke bra å oppbevare kjøtt i fryseren...

Cameras are fun...


2. april 2006

Not out of Kampala yet. I'm looking for guitar strings. There is one music shop in Mbale that sells used guitars - the one i bought is ancient, but it desperately needs new strings. And there is no shop in Mbale that carries guitar strings.

I ask one of the taxi drivers at the shopping arcade close to the taxi park. He doesn't know where I can find what I'm looking for, but another guy that listens in on our conversation offers to take me to the right shop. «Ooooh, take care my friend.» says the taxi driver in a low voice. I don't like the look of the man either, so i decline politely and ask him for directions instead. Then I walk off.

After walking for about three minutes, I hear someone calling me. The man has followed me! «You will not be able to find it on your own,» he insists. «Let me take you there.» I allow him to pass me, then I quickly double back and duck into the nearest shop. I pretend to look at mobile phones for a few minutes, then I set off in the opposite direction.

Do you know the place?

I've been lead on a wild marabou chase. I was supposed to visit Stella, last years Act Nower from CRO, on semi-official business. I give the name of the school to one of the boda boda men in town. «Do you know where it is?» I ask. «Yes, yes,» he replies, &laqou;I know.» (One should think that by now i would be able to tell when someone only is after my business...) He agrees to take me for four thousand shillings. Well out of the town, on Entebbe road, the driver turns and asks me: «So, do you know the place?raquo; If I had been a violent man, I could have snapped his neck.

It takes another fifteen minutes before we find another boda-guy who actually «knows the place». It turns out to way out past the airport, more than thirty kilometres away, and way out of the range of a boda boda motorcycle. Now, I could have taken a matatu from there, but it is getting late. I am supposed to travel to Mbale today, and I need to be on the road well before nightfall. I do not intend to brave the Jinja-Iganga road in the dark - I value my life.

And the moral of the story? The boda boda-man got away with eight thousand shillings. I guess he was happy. And you should always try making the world a happier place.


31. mars 2006

Kampala. Hot sun on the tarmac. Potholes. Hordes of marabou storks. Get tomorrow's newspapers today! (Vi gir deg nyhetene før de skjer...) Voices. Cries from the market stalls. Honking horns of the minibus taxis. Dust and congestion an dust, dust, dust.

Kampala has what?
Kampala has life. Edible cheese. Decent cinemas. Places to be alone. Places to be together. Kampala is my home in some ways these days, Mbale in others. Soon I will be bound for the other home. The old one. The real one?


26. mars 2006

The day of my return is approaching. And these past couple of weeks, the thought has been haunting my mind. I am pulled between two worlds. A part of me is ready to go home. Another part is reluctant to leave this place behind. A friend of mine has said that your heart actually grows if you keep leaving pieces of it in different places. A large piece of my heart will stay behind in Africa.

A quote from the film Solaris came to my mind recently. It is a science fiction film, but not of the Star Trek kind. It is from the end of the film. The protagonist has just returned to Earth after some very strange experiences in a space station circling a distant planet. The quote goes:

«Earth. Even the word sounded strange to me now... unfamiliar. How long had I been gone? How long had I been back? Did it matter? I tried to find the rhythm of the world where I used to live. I followed the current. I was silent, attentive, I made a conscious effort to smile, nod, stand, and perform the millions of gestures that constitute life on earth. I studied these gestures until they became reflexes again. But I was haunted by the idea that I remembered her wrong, and somehow I was wrong about everything.»

When I return to Norway, things will not be the same. The world has not stood still in my absence. Things have change. But more importantly: I have changed. I set out for an adventure, and I thought it was coming to an end. But I have realized now that it is only beginning. This world is a strange and wonderful place. The adventure is not in where you choose to spend your life, but how you choose to live it.


25. mars 2006

Spreading the norwegian culture, pt. 2: The Nordstoga experiment

Eksperimentet med å utsette ugandere for norsk kultur fortsetter. For noen uker siden inviterte vi noen av CRO-gutta på norsk middag. De fleste av dem hadde friskt i minnet et lignende prosjekt fra et tidligere Act Now-team (med norsk brødmat og pålegg...), og de var i det hele tatt svært vanskelige å overtale. Og vi kan etter eksperimentet konkludere med at mange av de viktigste kulturforskjellene mellom Norge og Uganda ligger i valget av garnityr. Sausen, soppstuingen og potetene var det ikke mange som likte. Indrefileten (bestilt fra Kampala via Mbales eneste europeiske restaurant, så langt må du for å få tak i mørt kjøtt...) falt imidlertid i smak hos de fleste.

Jeg har hatt stor glede av iPoden min mens jeg har vært i Uganda. Og under juleferien på Zanzibar klarte jeg også å sikre meg en del ny musikk fra macen til Jon, deriblant den norske perlen Kveldssang for deg og meg med Odd Nordstoga (den med grisen som hyler...). Jeg har testet denne sangen på en rekke av ungene på CRO. Alle, uten unntak, ba meg skifte sang. Derav kan man konkludere at ugandiske gatebarn liker heller ikke Odd Nordstoga. Tror denne delen av norsk kultur kan vise seg vanskelig å spre.


19. mars 2006

Tørke i Øst-Afrika

Regntida er i gang. Det regner nesten hver dag i Uganda. Men det regner for lite. Forrige regntid, i fjor høst, kom altfor seint og varte altfor kort, og man er redde for at det samme kommer til å skje denne gangen. I vår del av landet merkes det mest som akkutt strøm-mangel - vi har stort sett strøm annethvert døgn - og ofte er det ikke vann i springen på dagtid.

Andre steder er situasjonen kritisk: Ifølge FN står 17,5 millioner mennesker på Afrikas horn i fare for å dø på grunn av vann- og matmangel. Folk får hjelp, men ikke på langt nær nok. Du kan være med å hjelpe, f.eks. ved å støtte Kirkens Nødhjelp (Kontonr. 1602 40 26535) eller Røde Kors (Kontonr. 69, nettbank/telegiro: 8200 06 10190), som begge opererer i de tørkerammede områdene.