Offentlig transport i Uganda

Skal du reise med offentlig transport i Uganda, har du mange valgmuligheter, avhengig av hvor langt du skal, hvor mye du er villig til å betale og hvor sikkerhetsbevisst du er. Her er en oversikt:

Lokaltransport
1. Til fots: Den aller vanligste transportmetoden for kortere og lengre avstander. Pris: Gratis. Komfortnivå: Avhengig av vær og distanse. Fart: Lav til meget lav, avhengig av hvor mange kjente du treffer på veien (har du dårlig tid, har du valgt feil transportmiddel). Sikkerhetsnivå: Middels til høyt, avhengig av andre trafikanter.

2. Boda boda (sykkel): Oppsto som grensetransport ved grensepasseringen mellom Kenya og Uganda ved Busia, der de to nasjonene er adskilt av et 3 kilometer langt ingenmannsland. Fordi det ikke var tillatt med motortransport i dette området (alle busspassasjerer må gå over grensen og gjennom passkontrollen til fots), ble sykkeltaxi løsningen for person- og godstransport mellom grensepostene. Selve ordet boda boda er Afrika-engelsk for "border - border", dvs. grense-til-grense-transport. En boda boda består av en sykkel med en pute på bagasjebrettet der passasjeren sitter. Definitivt the way to move around i Mbale sentrum og de nærmeste slumområdene - hvis man har råd. Pris: fra 200 eller 300 shilling. Komfortnivå: Overraskende høyt, men noe væravhengig. Fart: Middels til lav. Sikkerhetsnivå: Middels, avhengig av andre trafikanter.

3. Boda boda (motorsykkel): Også kjent som pikipiki (swahili for motorsykkel) eller bare piki. En videreutvikling av sykkeltaxikonseptet. Dette er anbefalt transportmiddel hvis du skal ut til en av de omkringliggende landsbyene rundt Mbale. Det er ikke anbefalt som transportmiddel i rushtrafikken i Kampala sentrum. Boda boda-sjåfører tar ikke hensyn til egen eller passasjerens sikkerhet, trafikkregler, de kjører på midtrabatten, på få feil side av veien, i veikanten, kort sagt: der det er plass. Det var få av dem i Mbale da vi kom i oktober 2005, men mange flere da vi dro i Mai 2006. Da jeg var tilbake i juni 2007, var de i ferd med å ta over byen. Pris: fra 1000 shilling. Komfortnivå: Middels, avhengig av nerver. Fart: Fra moderat til altfor høy. Sikkerhetsnivå: Fra lavt til svært lavt, avhengig av fart og andre trafikanter.

Den gamle taxi-parken i Uganda

4. Taxi: En taxi er ikke det samme som en taxi i Norge. Det er en minibuss, gjerne av typen Toyata Hiace, men med 14 seter og plass til ca 25 passasjerer. I Kenya kalles disse matatu, i Tanzania daladala. Brukes både i lokaltransport og på lengre strekninger. De har faste ruter, og mange steder faste holdeplasser, men det er mulig å hoppe på mellom holdeplassene også. De går som regel ikke før de er fulle og vel så det. De fleste byer har én eller flere taxiparker som fungerer som terminaler. Pris: fra 500 shilling. Komfortnivå: Middels til lavt, avhengig av hvor mange flere enn 14 passasjerer som tas på. Sikkerhetsnivå: Middels (de er overfylte og har ikke sikkerhetsbelter, men med den trafikken man har i Kampala, går de sjelden særlig fort uansett). Fart: Moderat.


5. Special: En special eller special hire er det vi vil kalle taxi i Norge. De har ikke taksameter, så prisen forhandles på forhånd. Pris: fra 5000 shilling. Komfortnivå: Høyt. Sikkerhetsnivå: Høyt.

Langdistansetransport
1. Taxi: (Se over) Pris: litt billigere enn buss. Komfortnivå: Lavt. Fart: Så fort veien tillater, og litt til. Sikkerhetsnivå: Ren galskap. Når en 14-seter med 20 passasjerer kjører av veien i 120 kilometer i timen, er utfallet vanligvis minst 10 døde. På strekningen Kampala–Jinja skjer det nesten ukentlig.

2. Buss: Jo større, jo bedre. Komfortnivå: Middels til lavt avhengig av veiforhold. Sikkerhetsnivå: Middels (Jo større buss, jo større er sjansene for å overleve en kollisjon med annet kjøretøy). Fart: Høy.

(Skrevet 25.08.2012)