Gårsdagen begynte med julefest på CRO. Alle barna var samlet og flere viktige personer var invitert. Det var sang og taler og dans og alt som hører med når det er fest. Vi måtte dessverre reise før det var slutt for å rekke bussen, så klokka to bar det av gårde med lastebilen til grensa. Deilig med litt vind i håret igjen.
Bussen ankom omsider Malaba, og vi gikk på. Det var alt begynt å skumre. Turen gjennom Kenya foregikk i stummende mørke. På et tidspunkt passerte vi en flokk sebraer, og i Nairobi hadde vi en liten pause midt på natta. Så, grytidlig om morgenen, like før soloppgang, måtte vi ut av bussen igjen og gå over grensa til Tanzania.
Sola går opp over Tanzania. Til å begynne med er det fjell og savanne. Så begynte steppene. Golde, ugjestmilde, steppelandskap. Ikke et tre, ikke en plante. Bare tørr, død, grå jord. Et månelandskap. Det er kaldt. Sola har ennå ikke nådd ned hit. Men også her bor det mennesker. Små klynger av jordhytter, omringet av tornehekker eller høye gjerder. Og rødkledde masaier som vandrer langs veien eller står tett innhyllet i de røde kappene sine, med ansiktet vendt mot soloppgangen.
Stadig videre. Landskapet skifter igjen. Frodige belter avløses av tørre tornekratt, før det blir grønt igjen. To sjiraffer galopperer forbi oss i motsatt retning. En og annen antilope står og beiter i det fjerne. Fjellene fyker forbi. Vi passerer Arusha, Kilimanjaro-fjellet og stopper så vidt i Moshi. Etter hvert flater landskapet mer ut. Palmetrærne dominerer vegetasjonen. Og plutselig ser vi havet.
Turen har vært lang. Vi er slitne. I morgen bærer det ut til Zanzibar med båt.
