About coming and going

«Sheta, when are you going back?» Det er langt fra første gang det har vært hvite på CRO. Prosjektet ble grunnlagt av en nederlender i 1992, og hundrevis av europeere og amerikanere har vært innom siden den gang. Noen har vært der bare noen timer. Andre har blitt en uke, et par måneder, et halvt år… Men alle har reist tilbake. Barna på CRO har visst siden jeg kom at jeg en dag må dra tilbake. Jeg er hvit. Det er det hvite gjør. Det skjer så regelmessig at selve uttrykket «going back» nærmest er reservert for oss, og jeg må være veldig forsiktig med å bruke det hvis jeg snakker om noe annet enn min forestående tilbaketur til Norge. Og hver gang vi har reist noe sted så barna har sett det – til Zanzibar i juleferien, til Kampala, til Nairobi – har vi måttet være veldig påpasselige med å forklare tydelig hvor vi dro, og selv da var det mange som trodde vi hadde reist for godt.

«When are you going back?» Jeg har fått dette spørsmålet utallige ganger siden jeg kom. I begynnelsen var det enkelt. Jeg kunne si det var lenge til. Men nå, nå når kalenderen viser sju uker igjen og antallet sider under høyre pekefinger minsker faretruende raskt, er det en ting som opptar meg mer og mer. Snart må jeg begynne å svare «snart».

Og straks er det et annet spørsmål som melder seg, som er vel så vanskelig, men likevel mer fylt av håp: «When are you coming back?» Der svaret på det første spørsmålet er ubønnhørlig klart og tydelig, er mangelen på svar på det andre kanskje enda vanskeligere. Hva kan jeg si? Selvfølgelig kommer jeg tilbake. En eller annen gang, kommer jeg tilbake. Jeg vet ikke når, eller hvor lenge, men jeg vet at jeg må tilbake. Dette stedet har vært hjemmet mitt altfor lenge til at jeg bare kan legge det bak meg.

Og når jeg igjen passerer gjennom den latterlig lave døra i porten på CRO, så håper jeg at det fortsatt finnes barn der som husker navnet mitt. De er blitt litt eldre. Noen er blitt for store for å klatre på meg. Kanskje har David lært å stappe inn skjorta si. Emma er kanskje ferdig utdannet tannlege. Kanskje Derick endelig har fått fart på sangkarrieren sin. Jeg håper på å se mange kjente ansikter. Og mange nye. Jeg håper CRO vil fortsette å gi barna i Mbale en ny sjanse også i årene som kommer. Det har de fortjent.