Siste dag i Mbale

Så ble det morgen, den siste dagen på CRO. Det er onsdag, som er fastedag på CRO, men siden vi er på besøk, har de bestemt seg for å laget en festmiddag til oss.

Til enhver skikkelig ugandisk middag hører chapatti. Chapati er tynne, runde lefse-pannekake-aktige ting som man spiser ved siden av varm mat, rullet sammen med en omelett til en rollex, eller alene, som snacks. De lages av en deig som består av mel og vann og masse olje, blant annet. På kveldene er de til salgs på hvert gatehjørne, der det står minst to mennesker med hver sin kullgrill og gjør i stand.

Her er Mama Edith i gang med stekingen. Chapati skal selvfølgelig stekes i panne over kullvarme.
Kjøkkenet på CRO er et bra sted å være.

Men barna skal også ha mat. OB står trofast ved posho-gryta.

Matutdeling.

Det er mye lyd i matsalen rundt lunsjtider...

Barn leker med xylofon.


Det er gøy å leke i karusell.

Miriam Illukol. Miriam var i rehabiliteringsklassen da jeg kom til CRO, og var blant de barna som begynte på skolen i februar 2006. Det er fint å få komme tilbake å se at det fortsatt går bra med dem jeg ble glad i den gangen.

Derick er med i årets rehabiliteringsklasse. Det er fint å få nye venner også.

Og så var tiden kommet for å forlate CRO for denne gang. Det er lettere nå enn sist. Forrige gang visste jeg ikke sikkert om og når jeg skulle tilbake. På en måte føltes det som om jeg sviktet alle de jeg hadde blitt glad i, og som hadde blitt glade i meg. Det er vondt å se inn i sinte, tårevåte barneøyne som spør: «Hvorfor drar du fra oss?», og ikke være i stand til å gi noe tilfredsstillende svar på når man kom tilbake.

Det er annerledes denne gangen. Nå har jeg fått bevise at jeg ikke har glemt dem, at jeg husker på dem, og gjerne vil tilbake. Og jeg har fått se at heller ikke jeg er glemt. Da er ikke fraværet like smertefullt. Avstand er lettere å bære når man føler seg husket enn når man føler seg glemt.