24. november 2005

OB er en grepa kar

Her sitter OB, kokken på CRO, og har en liten andaktsstund på kjøkkenet. OB er skikkelig kamerat. Ellers er det travelt på CRO for tida, så jeg vet ikke hvor mye tid det blir til blogging de neste par ukene. Skal prøve å legge ut noen små drypp innimellom.


15. november 2005

It's politics!

Vi er i Kampala igjen. Denne gangen i mer offisielt ærend. Fredskorpset har et såkalt «nettverksmøte», så vi er her for å møte andre fredskorpsere i Uganda. Vi møter opp på hotellet halv ti om morgenen, som avtalt. I tillegg til et par damer som sitter og registrerer oppmøte, er det bare nordmenn til stede. Det går en times tid før afrikanerne begynner å dukke opp.

Ting tar tid i Afrika. Klokka nærmer seg fire, og vi er bare litt over halvveis i sakslista. Med det samme begynner det å hviskes oppe ved podiet. Så blir det annonsert: Vi er nødt til å avslutte så fort som mulig. Det har oppstått en situasjon i byen. De som skal hjem gjennom sentrum trenger å finne ut hvor det er trygt å bevege seg, og aller helst komme seg hjem før det blir mørkt.

Ryktene svirrer. Noen sier de har arrestert Besigye, den mest populære opposisjonskandidaten til presidentvalget. Han kom tilbake til landet for noen uker siden, etter å ha vært i eksil siden forrige presidentvalg. Noen sier baganda-folket har hatt en eller annen slags demonstrasjon, som endte med å bli voldelig. Noen sier det er studentene på Makerere-universitetet som streiker igjen. Det var sammenstøt med politiet der på fredag, som indirekte førte til et dødsfall. Nøyaktig hva som har skjedd, er vanskelig å finne ut, uten å skulle ta turen til sentrum. Det er det ingen av oss som er spesielt lystne på.

Fairway Hotel ligger i god avstand fra sentrum. Det er liten sjanse for at noe skal skje her oppe. Vi blir sittende en gruppe i restauranten og prate. Noen bestemmer seg for å gå på en restaurant oppi gata og spise kvelds der. De kommer heseblesende tilbake. Etter bare så vidt å ha fått bestilt mat, har de blitt jagd ut igjen. Det er innført portforbud fra klokka ni.

Så blir vi sittende på hotellet alle sammen utover kvelden. Jeg og Helga går ut for å trekke frisk luft og blir stående og snakke med vakta. Som mange andre menn i Afrika, bor og jobber han i byen, mens familien bor et annet sted. Det er vanskelig å få jobb på landet, men det er enda vanskeligere å forsørge en hel familie i byen.

Familien hans bor ett eller annet sted i Soroti. En av døtrene hans er bortført av LRA-geriljaen. Av og til klarer noen å rømme, og han får nyheter om henne. Han vet at hun fortsatt er i live. Det er ikke mye håp i øynene hans. «Jeg hadde seks barn,» sier han. «Nå har jeg fem.»

Vi sover trygt. Det blir morgen. For sikkerhets skyld tar vi special hire taxi ned til sentrum. Stoler ikke helt på kollektivtrafikken i dag. Vi finner bussen til Mbale og setter oss inn. Den er ikke mer enn halvfull, så vi må nok belage oss på å vente en stund. Men vi er i hvert fall trygt inne på bussen. Lufta er tørr og varm og full av eksos. Det begynner å klø i halsen og svi i øynene. Snart sitter halve bussen og hoster halvkvalt. Tåregass! Folk begynner å lukke vinduene. Damen som sitter foran meg tvinger vinduet opp igjen. «It will make it worse!» sier hun med en bister mine. «We will choke!»

Sjåføren bestemmer seg i det samme for at dette ikke er noe blivende sted. Han starter motoren og setter av gårde – med halvtom buss, med andre ord stikk i strid med alle regler for busstrafikk i Afrika. Du kjører aldri med tomme seter. Oppe ved Makerere Hill kjører vi gjennom mer tåregass, og vi ser folk som løper langt borte, i den andre enden av gata. Sjåføren stopper og slipper av de selgerne som ikke rakk å hoppe av i bussparken. De virker takknemlige for å ha fått skyss ut av byen.

Ikke før vi kommer hjem og får tak i aviser, får vi det fulle og hele bildet. Ryktene viser seg å stemme. Det var streik på Makerere (streik i dette landet er visst ensbetydende med voldelig aksjon). Det var en baganda-demonstrasjon. Og de har arrestert Besigye. Tre store demonstrasjoner på en gang. Det måtte jo ende i opptøyer. Politikk i Uganda er hakket mer spennende enn hjemme. Det er godt å komme hjem til rolige Mbale.


9. november 2005

"Muzungus don't dig"

Gården til CRO ligger 10 minutters kjøretid fra senteret. To ganger i uka drar rehabiliteringsklassen ut for å lære å dyrke jorda, og som lærer er jeg selvfølgelig med. Vi har fått to nye gjester på senteret, Ben fra USA og Erica fra Japan. De var her for et par uker siden med en stor gruppe som går på utviklingsstudier forskjellige steder i USA, men som skal drive feltarbeid i Uganda dette semesteret. Også likte de CRO så godt at de bestemte seg for å bli her en måned. Erica er i utdanningsseksjonen sammen med meg, så hun er også med ut på tur.

Shibolo er akkurat ferdig med barneskolen og har juleferie, så han ble med oss ut til gården.

Miriam Illukol er med i årets rehabiliteringskull

Så da fyller vi opp lastebilen med barn og kjører av gårde. Noen av barna har spurt oss om hvordan vi driver landbruk i Norge og i Japan, og vi har forklart at vi bruker traktor. Da nikker de og sier at det var de de trodde. For alle vet jo at muzunguer ikke kan grave. Jeg har prøvd flere ganger å forklare at joda, vi kan faktisk grave vi også, og vi gjør det mye i hagene våre hjemme. Så her kommer beviset: En muzungu med en hakke. Muzunguer graver de også:


(Oppdatert 15.03.2009)

Letterbox

Jeg og Bjarte har kontor vegg-i-vegg med pauserommet til staben på CRO, med gittervindu imellom. Døra til pauserommet står alltid åpen, så det hender ofte det kommer noen og kikker inn til oss.

(Oppdatert 10.03.2009)


8. november 2005

Og vi har endelig blitt bildeblogg

Etter mye krangling med afrikanske internettlinjer har vi endelig klart å få lasta opp litt bilder. Det er gjort oppdateringer langt bakover i tid også, så det kan være verdt det å kikke litt i arkivet fra september og utover...


7. november 2005

Nytt fottøy

Nå har jeg gjort skikkelig afrikaner av meg også. Har nemlig gått til anskaffelse av tåsandaler. De er røde, så syns det ikke så godt når de blir fulle av rød gjørme, og det blir de. Også er de av plastikk så de er lette å vaske. Er de ikke pene, kanskje? (Skoene, altså, ikke tærne. De vet jeg er stygge...)


6. november 2005

Vi har spist gaudaost i dag. Grovt brød med gaudaost og sennep. Vi er i himmelen. Silje og Kathrine, dere aner ikke hvor heldige dere er.

Vel hjemme igjen

Og så var vi hjemme igjen. Og strømmen er tilbake, så her er det bare fryd og gammen. Vi har hatt en fantastisk helg i Kampala. Kjempestas å treffe Silje og Kathrine igjen. Bare synd ikke Vigdis og Helga kom også. Vi savna dere der. :-( Men det kommer flere muligheter. Vi har i hvertfall kost oss nesten glugg i hjel på Blue Mango hotell. Dere som ikke har vært der ennå, og skal til Kampala på infield-kurs, kan bare glede dere. Rommene er kanskje litt i enkleste laget, men restaurantområdet og hagen er skikkelig koselig. Og de tenner bål på fredagskveldene… Men det aller beste for oss to enkle gutter fra landet var nok å få dusje i varmt vann. Så varmt vann du bare vil. Og på supermarkedene ble vi bare stående og måpe. Så mange ting de faktisk har! Og restaurantene har mørt kjøtt! Nei, dette var skikkelig stas. Vi har med oss en gaudaost hjem. Håper ikke den er blitt ødelagt på bussturen. Bussturen var overraskende behagelig. Bussen så ut som et vrak, men var ganske behagelig å sitte i. Og veien mellom her og Kampala er av ypperlig kvalitet til Afrika å være. Og så var det å farte videre på CHRISC-møte rett etter at vi kom av bussen. Det var artig, det. Endelig noen litt konkrete arbeidsoppgaver. Og endelig noen som driver med sport på ettermiddagen. Ungene på senteret insisterer på å spille fotball mellom elleve og ett om formiddagen. Det er litt varmt for et stakkars norsk hode. Men de sier vi venner oss til det også etter hvert.

Frokost på Blue Mango

Fra Speke Hotel: Hva med en pizza formet som en elefant? Eller et annet dyr, kanskje? Menyen forsikrer om at man kan bestille det om man er voksen også.


3. november 2005

Festen etter fasten

Og i dag bryter muslimene fasten. Da blir det fest og offentlig høytidsdag. Disse høytidsdagene kan jeg venne meg til. De kommer i hytt og gevær, og alle har fri. Denne gangen var det litt usikkerhet rundt når det egentlig var fri. De visste bare at det var enten i dag eller i går. Det er ingen som vet det sikkert før de ser månen. Det førte til at alle skolene i byen erklærte at det var fridag i går, så alle barna dukket opp på CRO. Så viste det seg at man ikke hadde sett månen likevel, så da fikk de fri i dag også. Og hinduene hadde visst nyttår i går, så da var det fyrverkeri. Men nå skal vi på helgetur til Kampala. Vi gleder oss til å kjøre buss. Og her er strømmen gått på ordentlig. Ikke noe shedding denne gangen, den har vært borte hele natta, så nå er det bare å komme seg vekk mens de retter feilen.


1. november 2005

Årets rehabiliteringsklasse

Årets rehabiliteringsklasse. De bytter farge på T-skjortene for hvert kull. 2005 var et rødt år. Innimellom alle barna på venstre side kan man se Christine Kamiti som er National Coordinator for alle CRO-prosjektene.

(Publisert 12.03.2009)