7. desember 2005

Klyngebilder









(Lagt ut 31. oktober 2009)

Nye farger

Vi er på CRO og venter på at gjestene skal dra, så vi kommer oss av gårde. Vi skal til Tororo, tre kvarter sør for Mbale, på leir med de yngste barna. Men så har vi fått besøk fra to partnerorganisasjoner som har bedt om å få være på senteret hele dagen og se hvordan ting fungerer. Og da kan vi ikke bare stikke av med alle barna. Det har for øvrig dukket opp et par nye farger mens vi var borte. Der det før stort sett bare fantes røde t-skjorter, ispedd en og annen blå og burgunder, har det nå dukket opp både lilla og gule skjorter.



6. desember 2005

Tilbake i Mbale

Og så var vi hjemme igjen. Vi hopper av bussen ved stadion, før selve byen. Det er mørkt. Mørkt og varmt. Det har ikke regnet siden vi dro. Lufta er full av støv. Men det er frisk luft. Fjelluft. Etter ei uke i Kampala er det deilig å kunne trekke pusten uten å føle seg skitten på innsida. Vi går nedover bakken mot Paradise. Jeg kjøper en chapati i bua nederst i bakken. "You were lost," sier damen i bua. "Where have you been?" Så går vi gjennom enga med ildfluene og svinger inn mot porten. Jeppjepp. Jeg er hjemme.

Og så kommer vi inn på kjøkkenet. De har kjøpt komfyr til oss! Her har vi gått i to måneder og ventet på en kokeplate, og så står det plutselig en komfyr på kjøkkenet. Bjarte ble stående en lang stund med stjerner i øynene og bare se på den. Så nå venter vi bare på at noen skal komme og koble den til strømnettet. Vi har allerede begynt å planlegge hva vi skal lage. Bjarte snakker om saltbakt kylling. Varm eplekake med is står høyt oppe på ønskelista hos undertegnede.


OK. Nå har denne bloggen vært useriøs en stund. Men vi har vært litt turister den siste uka, så dere får ha meg unnskyldt. Forvent mer seriøse innlegg i uka som kommer.
Kylling på pinne er populær veikromat i Uganda. Bildet er tatt skikkelig, skikkelig nærme, for lenger unna var det ikke mulig å komme med kameraet på denna bussen. Mbale, here we come!


5. desember 2005

Changing lives and hairstyles

Siste nytt: Etter massivt press fra venner, familie og tilfeldig forbipasserende, har Per og Jon endelig gjort noe med sveisen.

Og i dag har vi vært i dyrehagen og sett en med samme sveis som Mari:
 Dyr har følelser, de også...

Pumbaa!

Vi fant også en fugl som ikke ligner grisen.


Up close. Fuglen heter Shoebill Stork, skonebbstork, etter det kledelige nebbet.

Hyenene var litt dølle. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at de er nattdyr og vi besøkte dem om dagen. Lurer på om dyrehagen er åpen om natta...

 
Men apekattene var søte.

Og etterpå var vi en svipptur over ekvator til en øy ute i Victoriasjøen, der en gruppe ildsjeler driver et hjem for sjimpanser:
 
 
En av sjimpansene hadde det kledelige navnet Mawa, som betyr blomst på swahili. Vi fikk beskjed om å passe oss for ham, for han var ganske flink til å kaste stein. Ikke så snill som han høres ut, med andre ord.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.


1. desember 2005

Breakfast at Nando's

Litt lei av engelsk frokost på Blue Mango, så vi dro ned til byen for å spise på Nando's i Kampala Road. Litt trøtt.

(Oppdatert 27/05/09)


30. november 2005

Skrekk og gru

Per og Jon har fått seg Joseph Kony-sveis. Matchende sådan. Er det vakkert? Døm selv.

Tilbake på Blue Mango

Og så var vi i Kampala. Hele gjengen. Vi bor på Blue Mango hotell igjen. Begynner å bli veteraner her nå. Bjarte blir gjenkjent i resepsjonen. Men så gjør han jo litt mer av seg enn meg, da. I kveld har vi vært ute å spist etiopisk. Det er godt bare du får vendt deg til de merkelige yoghurtlefsene de serverer til all maten.

Her prøver vi å finne en taxi med plass til alle sammen. Det er lettere enn man skulle tro. Når man reiser fjorten stykker sammen, nøler de ikke med å kaste ut dem som sitter i bilen fra før, for at vi skal få plass.
Toglinja. Uganda hadde i kolonitida et godt utviklet jernbanenett, men nå brukes togene stort sett til godstrafikk i svært bedagelig tempo. Jeg har til og med sett gamle passasjervogner i trafikk, men der setene er tatt ut for å gi plass til annen last.
Litt dårlig belysning på denne restauranten ...
(Oppdatert 15.03.2009)


28. november 2005

Offentlig transport i Uganda

Skal du reise med offentlig transport i Uganda, har du mange valgmuligheter, avhengig av hvor langt du skal, hvor mye du er villig til å betale og hvor sikkerhetsbevisst du er. Her er en oversikt:

Lokaltransport
1. Til fots: Den aller vanligste transportmetoden for kortere og lengre avstander. Pris: Gratis. Komfortnivå: Avhengig av vær og distanse. Fart: Lav til meget lav, avhengig av hvor mange kjente du treffer på veien (har du dårlig tid, har du valgt feil transportmiddel). Sikkerhetsnivå: Middels til høyt, avhengig av andre trafikanter.

2. Boda boda (sykkel): Oppsto som grensetransport ved grensepasseringen mellom Kenya og Uganda ved Busia, der de to nasjonene er adskilt av et 3 kilometer langt ingenmannsland. Fordi det ikke var tillatt med motortransport i dette området (alle busspassasjerer må gå over grensen og gjennom passkontrollen til fots), ble sykkeltaxi løsningen for person- og godstransport mellom grensepostene. Selve ordet boda boda er Afrika-engelsk for "border - border", dvs. grense-til-grense-transport. En boda boda består av en sykkel med en pute på bagasjebrettet der passasjeren sitter. Definitivt the way to move around i Mbale sentrum og de nærmeste slumområdene - hvis man har råd. Pris: fra 200 eller 300 shilling. Komfortnivå: Overraskende høyt, men noe væravhengig. Fart: Middels til lav. Sikkerhetsnivå: Middels, avhengig av andre trafikanter.

3. Boda boda (motorsykkel): Også kjent som pikipiki (swahili for motorsykkel) eller bare piki. En videreutvikling av sykkeltaxikonseptet. Dette er anbefalt transportmiddel hvis du skal ut til en av de omkringliggende landsbyene rundt Mbale. Det er ikke anbefalt som transportmiddel i rushtrafikken i Kampala sentrum. Boda boda-sjåfører tar ikke hensyn til egen eller passasjerens sikkerhet, trafikkregler, de kjører på midtrabatten, på få feil side av veien, i veikanten, kort sagt: der det er plass. Det var få av dem i Mbale da vi kom i oktober 2005, men mange flere da vi dro i Mai 2006. Da jeg var tilbake i juni 2007, var de i ferd med å ta over byen. Pris: fra 1000 shilling. Komfortnivå: Middels, avhengig av nerver. Fart: Fra moderat til altfor høy. Sikkerhetsnivå: Fra lavt til svært lavt, avhengig av fart og andre trafikanter.

Den gamle taxi-parken i Uganda
4. Taxi: En taxi er ikke det samme som en taxi i Norge. Det er en minibuss, gjerne av typen Toyata Hiace, men med 14 seter og plass til ca 25 passasjerer. I Kenya kalles disse matatu, i Tanzania daladala. Brukes både i lokaltransport og på lengre strekninger. De har faste ruter, og mange steder faste holdeplasser, men det er mulig å hoppe på mellom holdeplassene også. De går som regel ikke før de er fulle og vel så det. De fleste byer har én eller flere taxiparker som fungerer som terminaler. Pris: fra 500 shilling. Komfortnivå: Middels til lavt, avhengig av hvor mange flere enn 14 passasjerer som tas på. Sikkerhetsnivå: Middels (de er overfylte og har ikke sikkerhetsbelter, men med den trafikken man har i Kampala, går de sjelden særlig fort uansett). Fart: Moderat.


5. Special: En special eller special hire er det vi vil kalle taxi i Norge. De har ikke taksameter, så prisen forhandles på forhånd. Pris: fra 5000 shilling. Komfortnivå: Høyt. Sikkerhetsnivå: Høyt.

Langdistansetransport
1. Taxi: (Se over) Pris: litt billigere enn buss. Komfortnivå: Lavt. Fart: Så fort veien tillater, og litt til. Sikkerhetsnivå: Ren galskap. Når en 14-seter med 20 passasjerer kjører av veien i 120 kilometer i timen, er utfallet vanligvis minst 10 døde. På strekningen Kampala–Jinja skjer det nesten ukentlig.

2. Buss: Jo større, jo bedre. Komfortnivå: Middels til lavt avhengig av veiforhold. Sikkerhetsnivå: Middels (Jo større buss, jo større er sjansene for å overleve en kollisjon med annet kjøretøy). Fart: Høy.

(Skrevet 25.08.2012)


27. november 2005

Muzunguene steller hjemme

Den siste uka har vi vært sjefer på CRO. Bjarte har vært daglig leder og sjef for sosialseksjonen, mens jeg har vært sjef for utdanningsseksjonen. Hele staben har nemlig vært på Retreat denne uka og har overlatt ansvaret for senteret til oss muzunguer. I tillegg til oss var Ben og Erica (studenter fra USA), Mordechai (vakta på CRO) og de eldste barna på senteret ansvarlige for at ting gikk riktig for seg. Det gikk bedre enn man kunne frykte. Mange av de eldste barna har vært på senteret i ti år eller mer, og veit åssen ting fungerer.

Ellers har det store prosjektet denne uka vært å gå igjennom det vi kunne finne av lister og mapper i arkivene på CRO og prøve å lage en database over alle barna som er eller har vært tilknyttet senteret. Etter mye svette og mysing over håndskrevne sider har vi så langt kommet opp i over 1200 navn. Men den hele og fulle oversikten tror jeg ikke det er noen som har her. Forhåpentligvis kan dette videreutvikles til et verktøy som kan brukes til å holde oversikten over aktivitetene her. De er mange og kompliserte.

Ellers har vi hatt besøk av Per og Jon og Silje og Kathrine i helga. Etter en heftig frisbee-kamp og lunsj på Naruli's (som kom etter to og en halvt time), dro de videre til Jinja for å rafte på Nilen. Regner med det kommer litt bilder ut på bloggene der ettherhvert. Og på tirsdag reiser alle sammen til Kampala på Infield-kurs. Vi gleder oss til det. Neste innlegg kommer fra hovedstaden.