
Det var en foss, ja.

Har lovt å fortelle alle vennene mine at Kiteywo Tom er en dyktig guide. Så neste gang du besøker Sipi Falls vet du hvem du skal spørre etter...

On the road again
|
Sipi falls
Denne uka har vi hatt besøk av seks jenter (+lærer) fra Sagavoll folkehøyskole. En god unnskyldning for å være litt turister. Så nå har vi besøkt den ene av egnens to turistattraksjoner: Sipi Falls. Den andre, Mount Elgon, ser det ikke ut til at vi rekker å besøke før vi kommer hjem. Er liksom litt mer tiltak å skull bestige et fjell.
![]() Det var en foss, ja. ![]() Har lovt å fortelle alle vennene mine at Kiteywo Tom er en dyktig guide. Så neste gang du besøker Sipi Falls vet du hvem du skal spørre etter... ![]() On the road again |
|
|
Usynlige barn
Borgerkrigen i Nord-Uganda har rast i tjue år, uten at verdenssamfunnet har løftet en finger. Det har vært en usynlig konflikt med usynlige ofre. Tusener av mennesker er tvunget til å leve i enorme flyktningeleirer, der stråhyttene står så tett at en brann fort kan ødelegge både to og tre tusen hjem, mens innbyggerne står maktesløse og ser på. I flere byer i Nord-Uganda fylles gatene hver kveld av barn («nattpendlere» som de kalles), fordi gata tross alt er litt tryggere enn de ubeskyttede leirene, der LRA-geriljaen på sine plyndringstokter dreper, voldtar og lemlester. Og barn blir bortført for å brukes som soldater.
Da konflikten i Sør-Sudan endelig kom på den internasjonale agendaen, øynet uganderne håp. Verdens blikk var rettet mot et sted bare få kilometer nord for den ugandiske grensa. Endelig ville Ugandas glemte krig bli satt på kartet. Men heller ikke denne gangen ble det gjort noe. Krigen i Nord-Uganda havnet, paradoksalt nok, i skyggen av en glemt konflikt. Verden hadde nok med Sudan; mediene hadde ikke plass til enda en glemt krig. Nå fylles ugandiske aviser igjen av håpefulle artikler. En dokumentarfilm om barnesoldater i Nord-Uganda går for tiden sin seiersgang rundt i USA. Tre unge filmstudenter reiste i 2003 til Sør-Sudan for å lage en dokumentar fra konflikten der, men de fant ikke nok stoff av det slaget de var ute etter. Det fant de derimot på sørsida av grensa – i Uganda. Resultatet ble dokumentarfilmen Invisible Children. Håpet er nå at verden, gjennom filmmediet, skal få øynene opp for Nord-Uganda, for en konflikt der det begås grusomheter som minner om rapportene fra folkemordet i Rwanda i 94. Folk er slitne etter 20 år med en krig som myndighetene ikke har maktet (eller ønsket?) å gjøre slutt på. Og det er barna som bærer de tyngste byrdene. Foreldreløse, flyktninger, barn som tvinges til å drepe for ikke selv å bli drept. Disse barna fortjener å bli sett. Se Siljes blogg for mer info om LRA og Nord-Uganda-konflikten. Bergens Tidene hadde også nylig en artikkel om konflikten. |
|
|
About coming and going
«Sheta, when are you going back?» Det er langt fra første gang det har vært hvite på CRO. Prosjektet ble grunnlagt av en nederlender i 1992, og hundrevis av europeere og amerikanere har vært innom siden den gang. Noen har vært der bare noen timer. Andre har blitt en uke, et par måneder, et halvt år… Men alle har reist tilbake. Barna på CRO har visst siden jeg kom at jeg en dag må dra tilbake. Jeg er hvit. Det er det hvite gjør. Det skjer så regelmessig at selve uttrykket «going back» nærmest er reservert for oss, og jeg må være veldig forsiktig med å bruke det hvis jeg snakker om noe annet enn min forestående tilbaketur til Norge. Og hver gang vi har reist noe sted så barna har sett det – til Zanzibar i juleferien, til Kampala, til Nairobi – har vi måttet være veldig påpasselige med å forklare tydelig hvor vi dro, og selv da var det mange som trodde vi hadde reist for godt.
«When are you going back?» Jeg har fått dette spørsmålet utallige ganger siden jeg kom. I begynnelsen var det enkelt. Jeg kunne si det var lenge til. Men nå, nå når kalenderen viser sju uker igjen og antallet sider under høyre pekefinger minsker faretruende raskt, er det en ting som opptar meg mer og mer. Snart må jeg begynne å svare «snart». Og straks er det et annet spørsmål som melder seg, som er vel så vanskelig, men likevel mer fylt av håp: «When are you coming back?» Der svaret på det første spørsmålet er ubønnhørlig klart og tydelig, er mangelen på svar på det andre kanskje enda vanskeligere. Hva kan jeg si? Selvfølgelig kommer jeg tilbake. En eller annen gang, kommer jeg tilbake. Jeg vet ikke når, eller hvor lenge, men jeg vet at jeg må tilbake. Dette stedet har vært hjemmet mitt altfor lenge til at jeg bare kan legge det bak meg. Og når jeg igjen passerer gjennom den latterlig lave døra i porten på CRO, så håper jeg at det fortsatt finnes barn der som husker navnet mitt. De er blitt litt eldre. Noen er blitt for store for å klatre på meg. Kanskje har David lært å stappe inn skjorta si. Emma er kanskje ferdig utdannet tannlege. Kanskje Derick endelig har fått fart på sangkarrieren sin. Jeg håper på å se mange kjente ansikter. Og mange nye. Jeg håper CRO vil fortsette å gi barna i Mbale en ny sjanse også i årene som kommer. Det har de fortjent.
|
|
|
|
Nytt mobilnummer
Et eller annet surrehue har klart å rote bort sim-kortet mitt. Så nå har jeg byttet telefonnummer. Fra og med nå er jeg å finne på +256 782 255687. Den som melder får svar.
|
|
In hindsight: Et dypdykk i presidentvalget i Uganda
Støvet har lagt seg. Folk har pakket ned de gule t-skjortene og bananbladene. De fleste butikkene – som har holdt stengt noen dager av frykt for opptøyer – har åpnet igjen. Presidentvalget har kommet og gått, og det meste ser ut til å være tilbake til det vanlige igjen. Og man kan spørre seg om dette valget har forandret noe som helst Det er den samme mannen som sitter på toppen. Landet har gått over fra «nullpartisystem» (les: ettpartisystem) til flerpartisystem, men i realiteten betyr det ikke så mye. Ikke for rikspolitikken i hvert fall. Musevenis parti, NRM, endte opp med mer enn to tredjedeler av mandatene i parlamentet.
Resultatet av presidentvalget var en knusende seier til den sittende presidenten. Museveni fikk i overkant av fire millioner stemmer, mens hovedmotstanderen, Besigye endte opp med to og en halv million. Det er et overveldende flertall. Selv i et land som Uganda skal det mye til å klare å jukse seg til halvannen million stemmer. Likevel kan jeg ikke helt forstå at de internasjonale observatørene så fort slo seg til ro med at dette valget var fritt og rettferdig. Selv om observatørene ikke så noe selv, så har rapportene om uregelmessigheter vært legio. Det var ca. 20.000 stemmestasjoner rundt omkring i landet – langt flere enn man har mulighet til å overvåke. Dette valget hadde i realiteten to kandidater. Både Ssebana, Obote og Bwanika endte opp med under to prosent av stemmene. I valgkampen ble det foreslått av medlemmer av opposisjonen å gå sammen i en koalisjon under Besigye. Det ble det aldri noe av formelt sett, men i praksis var det vel egentlig det som skjedde. De fleste tilhengerne av de tre andre opposisjonskandidatene endte med å stemme Besigye, siden han var den eneste som hadde en reell sjanse. Museveni selv stiller for en tredje periode. Inntil i høst hadde man en grense på to perioder, før parlamentet vedtok en grunnlovsendring. Hvorvidt avstemmingen gikk riktig for seg, vet jeg ikke nok til å avgjøre, men ryktene sier at hver stemme kostet to millioner shilling (ca. 7600 kr). Dette var det første reelle flerpartivalget i Ugandas historie. Men det var også det første valget der mange av velgerne ikke kjente noe alternativ til det sittende regimet. Mange av årets førstegangsvelgere er født etter at Museveni kom til makten. Det virker som om frykt for forandring har vært en viktig faktor i dette valget. Besigye har ikke politisk erfaring. Folk vet ikke hvordan han ville styre. Museveni kjenner de. Og landet har tross alt nytt økonomisk framgang under hans styre, etter at Amin kjørte landet på felgen. Et regimeskifte i Afrika er dessuten sjelden fredelig, og folk, her som andre steder i verden, vil gjerne ha fred. Den eneste regionen der Besigye vant en overveldende seier var i nord (76%!). Folket i nord har lidd under karimajong-krigere som har herjet og stålet kuer siden Museveni kom til makta, og LRA-geriljaen som har voldtatt og lemlestet og bortført barn i området like lenge. Folk i nord har ingen kjærlighet til Museveni. Hovedinntrykket man sitter igjen med etter valgkampen, er at den var forbausende lite politisk. Museveni valgte å spille på sitt styre så langt, og lovet fortsatt økonomisk framgang og utvikling. Besigye, derimot gikk til valg under slagordet «Vote for change», som vel bare er en annen måte å si «ikke stem på han andre» på. Dekningen i mediene har vært heller skjev. New Vision, den statseide dagsavisa, har gitt mest dekning til Museveni. Daily Monitor, den privateide dagsavisa, har i praksis fungert som et organ for Besigye og gitt de andre opposisjonskandidatene lite spalteplass. En viktig nyvinning i denne valgkampen (selv om Museveni ikke deltok) var en debatt mellom presidentkandidatene på nasjonal TV. Mer utstrakt bruk av massemediene ville gi mer oppmerksomhet til politiske saker, noe denne valgkampen har hatt et sårt behov for. En annen stor skjevhet i valgkampen var at opposisjonen hadde svært lite tid til å organisere seg etter at forbudet mot partivirksomhet ble opphevet ved folkeavstemming i juli i fjor. Avisene har dessuten rapportert om at NRM har brukt statlige midler til å drive valgkamp for Museveni, noe som er eksplisitt forbudt etter ugandisk valglovgivning. Den største uregelmessigheten i valgkampen var nok likevel fengslingen og de påfølgende rettssakene mot Besigye. Kort tid etter at han kom tilbake til landet, etter å ha vært i eksil siden 2001, ble han arrestert, siktet for ulovlig besittelse av skytevåpen, høyforræderi og voldtekt. Hvorvidt han er skyldig i det han står tiltalt for, skal jeg ikke ta stilling til, men tidspunktet for arrestasjonen var i hvert fall mistenkelig beleilig for Museveni. Og det at han tilbrakte begynnelsen av valgkampen i fengsel og store deler av den i retten, både for sivil og militær domstol, ga presidenten et stort forsprang. Besigye ble frikjent for voldtekt i går, og ifølge dagens aviser er det lite som tyder på at forræderisaken kommer til å bli tatt opp igjen. Også rundt selve gjennomføringen av valget var det mange uregelmessigheter. Mange velgere oppdaget på valgdagen at de var slettet fra manntallene fordi man av en eller annen grunn hadde fått det for seg at de var døde. Flere stemmeurner var ikke forseglet. Ved mange stemmestasjoner manglet det materiell. Det er også mistanke om at flere mindreårige fikk lov til å stemme. Flere velgere ble flyttet til en annen stemmestasjon, uten at de fikk vite hvilken. Det er også meldt om flere tilfeller av vold og trusler. Musevenis juridiske rådgiver, Fox Odoi var så uheldig å ble fotografert med en AK-47 i hendene, rettet mot en gruppe menn som ligger på bakken med bar overkropp. Fotografen jobbet for Daily Monitor. Odoi blir sannsynligvis (forhåpentligvis?) stilt for retten. Til slutt må det nevnes at Besigye ennå ikke har godtatt valgresultatet. Han skal nå prøve dem for retten, slik han gjorde det ved forrige valg, med svært lite hell. Det er ikke mange som tror han kommer til å ha større suksess denne gangen heller. Når det er sagt, er det ting som tyder på at det eneste frie, rettferdige valget i Besigyes bok er et valg der Besigye står igjen som vinner. Så på spørsmål om dette valget var fritt og rettferdig, må svare bli et rungende TJA! Så vidt jeg kan se er det to trender som har gjort seg gjeldende. Den ene går i retning av mer frihet og demokrati. Selv om det nok har vært mange uregelmessigheter rundt valget, er det færre enn forrige gang. Det har vært mindre vold, og tilsynelatende mindre juks. Den andre går i retning av mer politisk ensretting. Museveni har ikke fått mindre makt under flerpartisystemet – snarere tvert imot. Og det er lite som tyder på at han kommer til å gå av med pensjon med det første. Kanskje har Afrika fått enda en livstidspresident. Det vet vi først ved neste valg, i 2011. |
|
|
Uganda har to store dagsaviser - statseide New Vision og privateide og opposisjonsvennlige Daily Monitor. Daily Monitor melder i dag at |
|
And the winner is...![]() Tilhengere av president Museveni feirer seieren i Mbales gater I dag, kl. 1655 lokal tid, ble General Yoweri Museveni offisielt erklært valgets vinner. Etter at 98% av stemmene er talt opp, har Museveni 59,8% mot Besigyes 37,36%. Her i byen er det jubel og dans i gatene. For noens vedkommende. Det er også mange skuffede ansikter å se. Mange hadde virkelig håpt på et skifte nå. Men valget har i det minste vist at landet er i stand til å mobilisere en levedyktig opposisjon. Det har tross alt ikke vært tillatt å drive partivirksomhet i Uganda lenger enn siden juli i fjor. Opposisjonen har vært tidlig ute med beskyldninger om fusk. Blant annet har flere velgere møtt opp med stemmekortene sine, bare for å finne ut at de ikke står i mantallet. Enkelte av disse gikk til valgkontoret for å forhøre seg om hva som hadde skjedd, og fikk vite at de var slettet fra listene fordi de var døde... På valgkommisjonens hjemmesider er de eksakte stemmetallene fra bare et fåtall distrikter offentliggjort så langt. Men som nevnt tidligere, observatørene har stort sett vært fornøyd med gjennomføringen av valget, så man bør kunne påstå at dette valget i hvert fall til en viss grad har vært fritt og rettferdig. Vi følger situasjonen i dagene som kommer... |