Om å kalle en spade en spade

Ugandas to store dagsaviser, Daily Monitor og New Vision kjører annonsekrig for tida. New Vision satser på å være den avisa som gir deg alle sidene av en sak, slik at du kan bestemme selv, Monitor hevder å kunne tilby «Truth every day». I det siste har kampanjene begynt å anta latterlige dimensjoner. De følgende to eksemplene er fra Daily Monitor.
Is it food? Is it a Vegetable? Is it a weapon? Of course it can be all these things and more, but the truth is - it's a potato. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth after investigating all sides of a story, then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide.
A digging tool? A piece of sculpture? Something for slashing? Sure, it can be all these things and more but the truth is - it's a spade. You buy a newspaper to get to the truth not just lots of disjointed possibilities. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide. Decide on the Daily Monito because a spade is a spade, not a big spoon!

Why do you punish yourself?

When Africans move around, they move gracefully. Which means very slowly. So if you want to keep up with an African, you need to make sure you walk slowly enough. You have to walk African speed, not Muzungu speed. Bazungu walk fast. And too much, according to the boda boda-riders in town. They are frustrated that we give them too little business. «Why do you punish yourself by walking?» one of them asked me some time ago.

There is only one thing that makes an African walk fast, and that is rain. Personally, I like taking long walks in the rain, especially in the sort of slow, dense, drizzle we have been having lately – like autumn rain in Norway. Minus the hot shower afterwards, of course. But I digress.

Last night, one of the CRO kids accompanied me home. Spectacular rods of lightning were splitting the sky, for a split second lighting up the landscape like the sun on high noon. There was rain in the air, and I almost had to run to keep up with the boy. Some school girls tried to follow us, giggling. I tried to explain to them that this time it is not me walking fast, but they just laughed. I guess they have seen me jogging.

Some of the guys around town (that is the usual sitters – boda boda-guys, taxi drivers and loiterers) have taken to calling me Mafabi. Apparently, they have decided that since I have been around for so long, I must be an African, more specifically a Mugisu by tribe, and not a Muzungu as the first thought. The only problem is that some of them have also begun addressing me exclusively in Lugisu. This makes communications a bit hard, since the only Lugisu word I know is «Melembe», which means something like «hello». Nevertheless, I have decided to accept my new name. And I’ll better have Derick help me hone my language skills.

Fredelig kappestrid?

Denne helga har vi hatt distriktsturnering i fotball for ungdoms- og videregående skoler i Mbale. Det har vært en interessant opplevelse, for å si det mildt. For min del begynte det med at jeg passerte Mbale Progressive Academy på vei inn til byen. Der var det stor ståhei, og en gjeng skoleelever sto og kastet stein mot skolebygningen.

Jeg henvendte meg til nærmeste boda boda-syklist – de er som regel godt informert om hva som rører seg. Steinkasterne kom visstnok fra Mbale Secondary School. Vi sto og så på mens disse forsvant, og bøllene fra Progressive, bevæpnet med pinner og stokker, gjorde seg klare til å gjengjelde aksjonen.

Senere på kvelden snakket jeg med Derick. Han hadde vært på stadion, hvor det visstnok hadde vært fullt opprør. Politiet hadde til og med vært inne med tåregass for å spre mengden. Folk tar skolefotball en tanke mer seriøst her enn hjemme.

Picking coffee

Vi har høstet kaffe de siste par ukene...

Jeg befinner meg i Cathedral Avenue, på vei tilbake til jobb etter en tur på markedet. Plutselig lyder det et smell. En bil med krøll i eksospotta? Det smeller igjen. Geværskudd? «Don't worry, my friend,» sier den nærmeste boda-gutten. «It's the rebels. They've come to take over the country by force.» En liten mengde har begynt å stimle sammen rundt sidegata der lyden kom fra, men de fleste fortsetter med det de holder på med, og lar seg ikke affisere av denne tilsynelatende invasjonenen av opprørskrigere. To skudd til, rett etter hverandre. Definitivt geværskudd. «But for us, we are safe,» fortsetter min nye venn. «We support Besigye!»

Joda, det har gått rykter om at Kizza Besigye, lederen for det største opposisjonspartiet, hadde planer om å gå til krig hvis han tapte valget. At han har soldater gjemt på hemmelige steder rundt i landet. At han har tilknytning til PRA-geriljaen, til LRA-geriljaen. Men ryktene stammer stort sett fra feil kilder, det vil si fra folk som har all interesse av å skade ham - som president Museveni. Og i går ble klagesaken hans i kjølvannet av valgresultatet (som forventet) avvist i retten.

Men uansett: I slike situasjoner er som regel det klokeste å så fort som mulig befinne seg et annet sted enn i begivenhetens sentrum. Man vet aldri. Så jeg lar være å undersøke saken nærmere.

Senere på dagen: Ingen invasjon denne gangen. Men et eller annet var det som skjedde. Den sikrest kilden til informasjon i denne byen er som regel gjengene med dagdrivere, løsgjengere, boda boda-syklister og taxi-sjåfører som sitter på gjerdet mesteparten av dagen og har lite annet å gjøre enn å utveksle nyheter. I Cathedral Avenue får jeg raskt greie på hva som har skjedd.

Oppover langs hele Cathedral Avenue, og i sidegatene rundt, sitter det menn og tygger grønne blader. Jeg aldri fått helt klarhet i hva det er - de har et lokalt navn som jeg aldri klarer å få med meg (jeg har fått mange tilbud om å prøve, men avslår høflig men bestemt hver gang). Men så vidt jeg har klart å få på det rene, dreier det seg om Qat, eller noe lignende - et mildt narkotisk stoff. Det er i hvertfall forbudt, selv om politiet sjelden bryr seg.

Men i dag hadde de plutselig bestemt seg for å gjøre noe med saken. Politiet stormet området, skjøt noen skudd i lufta, jagde de fleste og fanget to. Ikke en voldsomt vellykket aksjon, i og med at alle sammen var tilbake på gata igjen, minutter etter at politiet hadde forlatt åstedet. Men ingen invasjon denne gangen, i hvert fall.

På tide å avise kjøleskapet?

Bildet er tatt etter at unge Høybråten har ekskavert et ekstra brysomt stykke kjøtt som ingen liksom har hatt lyst til å ta tak i. Når man bare har strøm annenhver dag, er det ikke bra å oppbevare kjøtt i fryseren...

Cameras are fun...

Not out of Kampala yet. I'm looking for guitar strings. There is one music shop in Mbale that sells used guitars - the one i bought is ancient, but it desperately needs new strings. And there is no shop in Mbale that carries guitar strings.

I ask one of the taxi drivers at the shopping arcade close to the taxi park. He doesn't know where I can find what I'm looking for, but another guy that listens in on our conversation offers to take me to the right shop. «Ooooh, take care my friend.» says the taxi driver in a low voice. I don't like the look of the man either, so i decline politely and ask him for directions instead. Then I walk off.

After walking for about three minutes, I hear someone calling me. The man has followed me! «You will not be able to find it on your own,» he insists. «Let me take you there.» I allow him to pass me, then I quickly double back and duck into the nearest shop. I pretend to look at mobile phones for a few minutes, then I set off in the opposite direction.

Do you know the place?

I've been lead on a wild marabou chase. I was supposed to visit Stella, last years Act Nower from CRO, on semi-official business. I give the name of the school to one of the boda boda men in town. «Do you know where it is?» I ask. «Yes, yes,» he replies, &laqou;I know.» (One should think that by now i would be able to tell when someone only is after my business...) He agrees to take me for four thousand shillings. Well out of the town, on Entebbe road, the driver turns and asks me: «So, do you know the place?raquo; If I had been a violent man, I could have snapped his neck.

It takes another fifteen minutes before we find another boda-guy who actually «knows the place». It turns out to way out past the airport, more than thirty kilometres away, and way out of the range of a boda boda motorcycle. Now, I could have taken a matatu from there, but it is getting late. I am supposed to travel to Mbale today, and I need to be on the road well before nightfall. I do not intend to brave the Jinja-Iganga road in the dark - I value my life.

And the moral of the story? The boda boda-man got away with eight thousand shillings. I guess he was happy. And you should always try making the world a happier place.