En helt vanlig dag på CRO

Enten man er ansatt eller barn på CRO, så begynner dagen med en times morgensamling med andakt, bønn og sang. På mandagen hadde vi vært med på de ansattes andakt, så i dag ville vi være sammen med barna. Vi benket oss på bakerste rad. Mannen med notisblokken til venstre på bildet var han som hadde ansvar for andakten, men det viste seg at det var kokken OB, som for øyeblikket fungerer som tolk, som var den virkelige andaktsholderen. Mannen med notisblokken står og leser opp bibelvers etter bibelvers, etterfulgt av en kort kommentar, mens OB oversetter det hele til swahili, og til en form som barna faktisk kan forstå. Han oversetter alt til fakter og ansiktsuttrykk og eksempler med en iver som gjør det umulig hverken for barna eller for oss mindre swahilikyndige å bli begeistret. Det er tydelig hvorfor han har oppnådd status som alle gatebarnas uoffisielle adoptivbestefar.

Etter andakten er det frokost for rehabiliteringsklassen. På menyen står grøt fra World Food Programme. Nam, nam.

Kamerater. Han til høyre hadde en sinnsykt stor CRO-t-skjorte på seg.

På ettermiddagen tok sosialarbeider Carol oss med i slummen for å se på voksenopplæringsprogrammet. Her underviser hun noen av kvinnene som har bedrifter støttet gjennom Trickle up-programmet, som CRO er en del av. Det er et slags mikrofinansprogram, der brukerne får en liten startkapital til å starte en liten bedrift, sammen med opplæring og oppfølging, og så får man et tilsvarende beløp etter et halvt år dersom bedriften fremdeles lever. Trickle up-programmet har gitt mange familier i slummen et nytt liv, og det fungerer også som et forebyggende tiltak, i og med at man gir familien en fast inntekt, slik at man slipper å sende barna sine på gata for å tjene penger i stedet for å gå på skole. Her undervises noen av kvinnene i regnskapsføring.

På kvelden hadde Moses invitert oss på besøk. Her er han sammen med sin lille datter. Hun har mange forskjellige navn (husker ikke alle), men ett av dem er Anfield. Ingen tvil om hvilket fotballag pappa heier på...

Ett av mange artige skilt, som det er litt flaut å ta bilde av på dagtid når butikkene er åpne. Litt lettere seint på kvelden. Folk i Uganda liker å annonsere hva de tror på.

Foto: Ingunn Røse

Ingen tur til Mbale uten et besøk på Oasis of Life. Sist jeg var her, ble restauranten drevet av en britisk kokk, som brukte restauranten til å lære opp lokale folk til å drive en profesjonell «vestlig» restaurant. Målet hadde alltid vært på lang sikt å overlate driften til de lokale, og denne gangen ble vi møtt av et skilt som stolt annonserte: «You are welcome, under new management». Jeg var et øyeblikk nervøs for at det betydde at noen andre hadde tatt over, med ny meny, og at de nå bare serverte indisk curry eller geitegryte med matooke. Men i døra ble jeg møtt av hovmester Patrick, som smilende hilser meg med «Welcome back from your leave, sir».

Vi fikk restauranten for oss selv. Egentlig hadde de vært i ferd med å stenge, siden vi var litt forsinka i forhold til det jeg hadde sagt da jeg var innom tidligere på dagen. Da vi hadde spist og skulle gå, tilbød Patrick seg å slå følge inn til byen, så vi kunne ta en taxi derfra. Så vi ventet til han og servitøren som var på jobb, var klare til å gå, og så gikk vi sammen gjennom mørket mot Mbale sentrum. På veien traff vi en bil. Han som kjørte var tydeligvis en venn av Patrick, for det endte med at han kjørte oss hjem. Da vi tilbød oss å betale for turen (vi var ikke helt sikre på om det var en taxi eller bare en vanlig bil - taxier har ikke nødvendigvis noen spesielle kjennetegn i Mbale), ville han ikke ta imot. «We always drive visitors home from the restaurant.»