Barbeintfotball

Vi er på vei ut fra matsalen etter vel endt filmvisning. Vi har sett Spiderman 2 på dårlig videoopptak fra TV. En improvisert fotballkamp er i gang ute på gårdsplassen. Barbeint, på solvarm asfalt, med en knøttliten plastball med altfor lite luft. Jeg aner en mulighet. Dette kan ta av. Med et frekt angrep snapper jeg ballen og kaster meg ut i kampen. Umiddelbart slutter fire nye spillere seg til. Det er alle mot muzunguen. Jeg har vekten på min side. Og fart til en viss grad, selv om det er vanskelig å stoppe når du først kommer i gang. Men jeg har ikke trening i å spille barbeint, og asfalten er varm.

Tre nye spillere slutter seg til. På min side, denne gangen. Vi er blitt et lag. «Piga hapa! Piga hapa!» Kampen intensiveres. Vi spiller uten mål, så en kontring kan komme uventet, og i hvilken som helst retning. Kampen vikler seg plutselig inn i en annen kamp. Noen av jentene spiller en variant av slåball uten balltre ute på volleyballbanen. Plutselig spiller vi to spill på en gang. Og ingen er lenger sikker på hvem som er på lag med hvem. Så får vi endelig viklet de to spillene fra hverandre. Ballen fyker av gårde mot den andre enden av banen, der den blir snappet opp av en gjeng som står og trener volleyball. Vi vinner den raskt tilbake, og spillet kan fortsette.

I det samme blir spillet avbrutt av matklokka. Kanskje like greit, for jeg begynner å bli sår under føttene. Og Afrika er i varmeste laget for fotball. Men man har da godt av å svette litt.