11. juni: CRO Mbale

De neste tre dagene tilbrakte vi på dagsenteret til Child Restoration Outreach, min gamle arbeidsplass. Som kjentmann på stedet fikk jeg lov til å vise de andre rundt. Ellers var vi med staben på programmet der det passet, eller var ute og lekte med barna. Det ble mange lykkelige gjensyn, og jeg fikk også mange nye venner, som har kommet til i året som har gått siden jeg forlot Uganda. De som har fulgt Ugandabloggen tidligere, vet en hel del om arbeidet til CRO. Hvis du trenger repetisjon, kan du lese mer her.


På vei til senteret. Det er ikke lett å slippe forbi disse barna uten å måtte knipse et bilde eller to.

Ethvert kontor med respekt for seg selv har motiverende plakater på oppslagstavla. Så også på CRO. Her er et par av de jeg liker best:

Altfor mange av barna på CRO har fått erfare dette på kroppen. Jeg kan vanskelig forestille meg smerten ved å bli avvist av sin egen familie, men det er virkeligheten for mange av barna på senteret.
If you give up, you die...
Her får årets rehabiliteringsklasse undervisning i klasserommet på senteret.
Misjonærpar på tur?
Kjøkkenet er (for å ty til en klisjé) senterets hjerte. Her er kokken OB i gang med forberedelsene til lunsj. På menyen står posho og gule erter som vanlig. Det er ikke veldig spennende, og ikke spesielt godt heller (har smakt det selv flere ganger), men det metter og nærer, og det er jo hovedsaken. Posho er en tykk maisgrøt, så tykk at du kan kna den i hendene og dyppe den i maten som brød, og det krever krefter å røre i den gryta. Men alle som kommer på besøk får prøve, og det er nesten obligatorisk å la seg avbilde med den padleårestore røresleiva i nevene.


Unge Høybråten ser ut som om han har gjort dette hele livet. Det er selvfølgelig bare tull. Sannheten er at jeg nok aldri har klart å lage ferdig en gryte posho, men OB tar mer enn gjerne over.



Gårdsplassen skal vaskes og feies hver dag. Det er viktig at det ser rent og pent ut der man oppholder seg.

Etter lunsj ble det en slags halvoffisiell velkomstseremoni for oss. På CRO vil det si at man samler koret (eller de kormedlemmene som var innom for å spise lunsj) og synger noen sanger for gjestene.
Den obligatoriske velkomstsangen: «Wel-a-come, wel-a-come, our visitors...»
Den like obligatoriske Why me-sangen: «Why, why me, why he, why she, why you, why me? We're wondering why this came to us, oh Lord, why me ...»

Er det én ting de kan på CRO, så er det å få gjester til å føle seg velkommen.