13. oktober 2005

Om CRO

Nå er det vel kanskje på tide å skrive litt utfyllende om praksisstedet vårt. CRO er forkortelse for Child Restoration Outreach. Organisasjonen ble stiftet i 1992 for å få bukt med det økende gatebarnproblemet i Mbale. Mange av gatebarna er flyktninger fra borgerkrigen i Nord-Uganda, som har pågått i nitten år, og mange er også foreldreløse på grunn av HIV/AIDS. Og en god del av dem har rett og slett rømt hjemmefra av forskjellige årsaker.

Ca. 400 barn er per i dag tilknyttet senteret. Her får de mat tre ganger om dagen og tilbud om fritidsaktiviteter. CRO gir også barna økonomisk støtte til skolegang. Første skritt i arbeidet er rehabilitering. Man kan ikke ta et barn rett fra gata og sende dem inn i det offentlige skolesystemet. Mange har droppet ut av skolen på forskjellige tidspunkter, og noen har ikke gått på skole i det hele tatt. Rehabiliteringsprogrammet innebærer blant annet ett års skolegang på senteret, der man lærer opp barna i de ferdighetene de trenger for å kunne begynne på skolen igjen. For dem som av forskjellige grunner ikke har mulighet til å gjennomføre vanlig skole gang, tilbys det også yrkesopplæring av forskjellig slag. CRO har vært aktive i Mbale i 13 år, og noen av de første barna som kom hit har nå begynt på universitetsutdannelse.

Et annet viktig fokusområde for CRO er naturlig nok å få barn vekk fra gata. Man jobber med å finne årsaken til at det enkelte barn havnet på gata, og gjør sitt beste for å gjenforene dem med familien sin. Dersom dette ikke lar seg gjøre, eller hvis barna er foreldreløse, finner de et sted å bo til dem og betaler husleia for dem.

Det finnes også en klinikk på senteret som behandler småskader eller henviser mer alvorlige tilfeller til sykehuset. CRO får midler fra mange forskjellige organisasjoner, blant annet Strømmestiftelsen i Norge. Noen av inntektene kommer også fra en gård i utkanten av byen, som barna er med på å drive. CRO driver også tilsvarende arbeid i Jinja og i Masaka, to andre byer i Uganda.

Pasjonsfruktjuice


Kokken in action...
Jeg har nevnt det før: Pasjonsfruktjuice er utrolig godt. Og på CRO får vi pasjonsfruktjuice til lunsj hver dag. Så heldige er vi. I dag har vi vært på kjøkkenet og lært hvordan det lages, og har forsøkt å lage det selv hjemme, med stor suksess. Det er to ansatte på kjøkkenet. Kokken heter Sam, men alle kaller ham OB. Det er forkortelse for "Old boy", "because he is everybody's friend". Han er en stor mann (større enn Bjarte), og en skikkelig kraftkar etter å ha stått og rørt i gryta med posho (skikkelig, skikkelig tjukk maisgrøt, eller pudding om du vil) på CRO i ni år.

Den andre ansatte er en koselig dame ved navn Edith. Det er hun som lager pasjonsfruktjuice til oss hver dag. Det lages på følgende måte: Ta en god posjon pasjonsfrukt, kutt av toppen og skrap ut innholdet. Hell fruktkjøttet i en blender og kjør på lav hastighet til fruktkjøttet har løsnet fra frøene. Ha omtrent halvparten så mye sukker som du har fruktjuice i en bolle og hell juicen over. Bland godt. Sil av frøene. Smak til med vann (kokt og avkjølt hvis du befinner deg i et område med dårlig drikkevann). Beregn ca. tre ganger så mye vann som fruktjuice. Serveres iskaldt.

Og som en tilleggsopplysning: Pasjonsfrukt koster seks kroner kiloen her nede.

Shedding

Matlaging i mørket
Klokka sju i går kveld gikk strømmen. George kom inn og holdt oss med selskap. George er den eldste av guttene som bor ved siden av oss. Han går siste året på high school, og leser som en hest til eksamen. Tror ikke han sover mer enn et par timer hver natt for tida. Strømmen går et par ganger i uka, fra ca. sju om kvelden til ca. ti. De kaller det "shedding". Ifølge George gjør de det litt for å kjøle ned utstyret og litt for å selge strømmen andre steder. Men vi har parafinlampe og stearinlys, og colaflasker fungerer utmerket som lysestaker. Og kjøttsuppa på primusen tok sin tid å bli ferdig, så det var bare hyggelig å sitte og spille kort i mørket en stund. Tror vi kokte kjøttet i nærmere tre timer. Det var fortsatt seigt. Men godt var det lell.

(Oppdatert 03.03.2009)

Kjøkkentjeneste

Dette bildet er obligatorisk å ta for alle som kommer på besøk til CRO. Bildet er fra kjøkkenet til CRO, der OB og Mama Edith regjerer. I gryta er det posho til et par hundre sultne gatebarn.

Posho er en slags mais-grøt som lages av maismel og vann og kokes til den blir så tjukk at du kan kna den i hånda til en liten ball. Denne ballen dyppes i suppe eller stuing eller annen mat og spises tradisjonelt med hendene.

På CRO ble det servert Posho til lunsj og middag hver dag, sammen med en tynn stuing av gule erter. Det ser ikke spesielt delikat ut, og jeg var ganske skeptisk første gang jeg fikk tilbud om å dele lunsj med en av guttene på senteret, men det å dele mat har en viktig sosial funksjon i Uganda – uansett hvor lite man har, så deler man gjerne tallerkenen sin –, og det er uhøflig å avslå. Ikke smaker det noe særlig heller, men man blir da mett, og det gir næring. Og det er jo tross alt det viktigste.

(Oppdatert 03.03.2009)


12. oktober 2005

Namatala, Half-London

Her bor vi

 
Og dette er utsikten fra hagen vår...

Framme i Mbale

Bilturen til Mbale gikk veldig bra. Vi følte oss ikke like trygge hele veien, men vi kjørte bra bil, og trafikken på landeveien er ikke så ille. Den kommer bare veldig, veldig fort.

Nå er vi kommet vel i havn og huset vi bor i begynner å ligne et hjem. Vi bor veldig bra. Vi har hvert vårt store soverom, stue og et lite kjøkken. Kokeplata virker ikke, så vi koker vann på primus så det lukter parafin over hele huset, men de har lovt oss en ny kokeplate til neste uke. Og vi har stor, inngjerdet hage med utsikt mot fjellene. På den andre siden et sted ligger Kenya...

I går hadde vi vår første dag på jobb. Vi ble introdusert for staben og fikk en omvisning på stedet. Og så var vi ute å lekte med barna. Veldig artig, og ganske så slitsomt for en nordmann med dårlig kondis. Forsto ikke reglene halvparten av tiden, noe som var ustyrtelig morsomt, selvfølgelig. Tror jeg kommer til å trives her. I dag har vi hviledag, og skal bare en liten tur innom senteret.

Alle gjester blir ønsket velkommen med en sang... Klikk her for levende bilder...

Miriam i blått, Dinah i rødt. Begge var i "vårt" kull i rehabiliteringsklassen.

Jeg klarte aldri å lære meg navnet på alle, men denne karen heter visst Moses, ifølge Kim som var på CRO året før oss.

Og en liten betraktning helt på tampen: Pasjonsfruktjuice er utrolig godt! Fantastisk godt. Og pasjonsfrukt her nede koster nesten ingenting. Vi får det til lunsj på senteret hver dag, og de har lovet å lære oss hvordan vi lager det. Så om dere kommer på besøk om et par ukers tid, skal dere få det er servert...
Følg med, følg med... Flere oppdateringer følger.

Og så var vi i Uganda...

Nå er det vel på tide med en oppsummering av de siste dagers hendelser. Vi ankom Entebbe flyplass fredag morgen rett før soloppgang. Vi er helt på tampen av regntiden nå, så det er ikke altfor varmt, men det kommer til å ta tid før vi venner oss til varmen. Og de sier det er mye varmere i tørketida. Vi ble møtt på flyplassen av en delegasjon bestående av folk fra Strømmes regionskontor i Kampala og representanter for de forskjellige praksisstedene våre. Vår mann i Mbale er Moses Bwayo, en bra fyr. Han er vår kontaktperson og veileder både på CRO og i CHRISC.

Fra flyplassen bar det avgårde til hotellet i Matatu (en Toyota Hiace med fjorten seter). Trafikken her er en risikofylt affære. Vi har så langt klart å identifisere tre trafikkregler: 1. Kjør på venstre side av veien, i hvert fall mesteparten av tiden. 2. I den gra det finnes fartsgrenser, prøv å ikke ligge mer enn førti kilometer over. 3. Jo større bil du har, jo mer forkjørsrett har du. Men vi har hatt gode sjåfører, og ingen episoder så langt.

Veilederne for de respektive teamene underholder med sang på hotellet.

Helgen har gått med til å bli kjent med staben på Strømme-kontoret, prøve ut den lokale maten, møte med den norske ambassadøren og generell avslapping og sosialt samvær med Øst-Afrika-teamet og våre nye afrikanske venner. En myk start, med andre ord. Søndag var vi på gudstjeneste i kirken til Priscilla, regionssjefen for Strømme i Øst-Afrika (Folk er på fornavn med hverandre på Strømme-kontoret. På det området har de adoptert litt norsk kultur.) Det var en bra opplevelse. Bra lovsang og mye liv i benkeradene. Er litt uvant med både bibeltime og preken i løpet av samme gudstjeneste, men jeg kan venne meg til dette her. Han som holdt preken var litt vanskelig å følge, dessverre (rimelig tykk afrikansk aksent), men det jeg fikk med meg, var bra.

Besøk på den norske ambassaden.

Tirsdag morgen ble vi sendt hvert til vårt. Per og Jon som skulle til Tanzania reiste avgårde klokka fire om morgenen. Vi var litt bekymret for dem, i og med at de var de desidert verste syvsoverne på Hald, men så vidt jeg har skjønt, løste de det med ikke å sove i det hele tatt den natta. Håper de fikk sovet litt på flyet. Helga og Vigdis dro avgårde med bil vestover mot Bushenyi, mens Silje og Kathrine ble igjen i Kampala. Selv dro vi østover mot Mbale.
Fotball med naboer utenfor hotellet

Og slik ser sola i Afrika ut


7. oktober 2005

Vel framme i Kampala. Alle åtte. Hotellet har helt grei standard. Ennå en liten stund skal vi få være turister. Det blir ikke alvor før på mandag, når alle drar hvert til sitt. Fortsatt kan man synes det er eksotisk at en av Egypts magre kuer står og beiter på den andre siden av muren. Det er varmt. Det er bare én stikkontakt på rommet, så jeg bytter på å bruke vifta og lade batterier.


5. oktober 2005

Klar for avreise...

I morgen er den store dagen. Her er alt kaos. Ingenting er pakket, ingenting er klart. Og hodet mitt har ikke helt skjønt at vi skal reise heller. De siste avskjedene er tatt. Men jeg har kontroll på pass, vaksinasjonskort og flybilletter, og tvillingsøster Kristin skal kjøre meg til flyplassen. Og man har da hele natta til pakking. Sove kan en gjøre i grava…

Skal møte Bjarte, Silje og Kathrine, Vigdis og Helga og Per og Jon på Gardermoen i morgen tidlig. Vi skal være sammen de første dagene i Kampala før vi reiser hvert til vårt i Uganda og Tanzania. Også skal vi jo henge seks timer på Heathrow mens vi venter på flyet videre. Men, men. Tida flyr når man har det moro.

Dette blir siste innlegg jeg skriver fra Norge. Neste gang jeg lar høre fra meg her, er det med Afrikas røde støv under skosålene. Stay in touch. Skriv kommentarer og send mailer. Kanskje dukker jeg opp på msn fra tid til annen også. Vi får se. Har ikke full oversikt over internettmulighetene der vi skal være ennå. Men verden er ikke så stor som den engang var. Det er ikke umulig å holde kontakten selv om man er langt unna. Litt vanskeligere er det nok, men slett ikke umulig. Ha det bra alle sammen og ta godt vare på Norge mens jeg er borte. Vi sees igjen i mai.

Farvel til Hald for denne gang

Solnedgang ved Sjøsanden

Seks ukers opphold på Hald er til ende. Det har vært noen intense uker, både sosialt og faglig. Undervisning hver dag mellom ni og fire, og med 67 studenter fra 8 forskjellige land på internat er det ikke enkelt å skulle være asosial. Så mye søvn har det ikke blitt. Men det blir jo litt annerledes i Uganda, da, når sola går ned mellom seks og halv sju hver kveld og man skal være inne klokka åtte.

Forkurset på Hald har vært spennende og lærerikt. Det har vært alt fra sport og leker til fattigdomsproblematikk, ledertrening, teamarbeid og kursing i hvordan man forholder seg til barn i utsatte situasjoner. Det siste var kanskje det nyttigste vi hadde på hele kurset. Veldig relevant for oss som skal jobbe med gatebarn.

Alle tre programmene på Hald er utvekslingsprogrammer. Og utvekslingen går begge veier. På samme måte som vi skal reise sørover og jobbe med forskjellige prosjekter i sør, har vi også 26 studenter fra forskjellige land i sør på Hald. De fleste av disse skal jobbe forskjellige steder i Norge i barnehager, menigheter og med lagsarbeid. I tillegg har Team Nettverk et sør-sør-utvekslingsopplegg mellom Madagaskar og Brasil i år, så noen av oss går kultursjokk nummer to i møte i løpet av de nærmeste dagene.

Men nå er det farvel til Hald for denne gangen. Men volleyballbanen (Med ny sand… Takk, Per!), sjøen, Mandalselva, stjernehimmelen og Jonas B. er der nok fortsatt når vi kommer tilbake i mai. Og det blir artig å kunne snakke norsk med våre utenlandske venner og utveksle erfaringer og historier fra våre respektive utenlandsopphold. Men mai er langt unna. Første etappe er over. Det er nå det virkelig begynner.

Ellers har denne bloggen gått fra å være Kjetils Uganda-blogg til å bli Kjetil og Stein Bjartes Uganda-blogg. Vi regner med å blogge litt her begge to når vi får teknikken opp og gå. Bjarte er en fin fyr. Tror vi kommer til å bli et bra team.

(Oppdatert 03.03.2009)