Det er alltid stas med besøk

Namatala

Prosessen med å velge ut hvem som skal få være med i årets rehabiliteringsklasse fortsetter. I dag har vi vært på tur i Namatala-slummen, sammen med de av barna som har fortalt at de bor der. Nå skal vi hjem til hver og en av dem og sjekke om historiene deres stemmer.

Namatala er ikke den verste slummen i verden. Det er lite som minner om de klassiske bildene man ser på TV, med skakke blikkskur og trange gater fulle av søppel. I Namatala er det tradisjonelle, runde jordhytter som dominerer, og den minner i grunnen mest om den afrikanske landsbygda. Man kan leie en jordhytte her for 5000 shilling i måneden (ca. 20 kr.), men selv det er i stiveste laget for mange av dem som bor her.

Det er mye som ikke stemmer. En som har sagt han bor hos svigerinna si, bor i virkeligheten hos moren. Noen tar oss med til feil hus. Noen viser seg å ha yngre søsken som de ikke har fortalt om (hvis det er flere barn i en familie, tar CRO i de fleste tilfeller bare inn den yngste). Det er langt å gå. Slummen er stor. Det er lenge siden sist jeg ble så solbrent.

Idet vi går forbi en av hyttene, oppdager Carol en liten gutt som sitter i veikanten. Han har ikke noe annet på seg enn en skitten t-skjorte, og han har et dratt uttrykk i ansiktet. Han er en av våre – fra fjorårets rehabiliteringsklasse – en av dem som akkurat har begynt på skolen. Han heter Leese. Det er ikke mer enn en ukes tid siden sist vi så ham på senteret, og da var han sunn og frisk. Nå ser han ut som et skjelett. Carol spør bestemora som sitter ved siden av hvorfor hun ikke har tatt ham med til klinikken på CRO. Hun trekker litt på skuldrene og fortsetter med det hun holder på med.

Det blir raskt tatt affære. Leese og bestemora blir plassert på hver sin boda boda og sendt av gårde til klinikken i hui og hast. Det viser seg heldigvis å ikke være annet enn malaria, og med riktige medisiner, og rikelig med sunn og næringsrik mat, burde han snart være på beina. Men han har ikke blitt stelt godt med hjemme.

Besøk i Mbale

Fra neste uke får vi tre jenter fra Birkeland folkehøyskole på besøk. De skriver også blogg, på www.swaziland.no/bf. Hvem vet, kanskje det kommer noe pent om oss der etterhvert...

Night survey

Det er februar. Skoleferien er slutt for de fleste, og nesten alle fra rehabiliteringsklassen har nå begynt på skolen. Det er tid for å rekruttere nye barn. Hver dag står det en lang kø av barn utafor porten og håper på å slippe inn. Det er ikke alltid lett å avgjøre hvem som trenger hjelp og hvem som bare er sendt dit av foreldrene sine. Derfor går sosialarbeiderne på CRO på befaring ute i byen i flere omganger – både på dagtid og nattestid – og registrerer hvem som faktisk er på gata.

I går var det night survey. Vi møtte opp på politistasjonen i ellevetida. Det er ikke trygt å bevege seg ute i byen så seint, så vi får med oss to politifolk – med store geværer – som beskyttelse. Utstyrt med hver vår lommelykt tråler vi smug og portrom og grøftekanter rundt om i byen. Hvert barn som sover ute blir nøye registrert. Vi finner ikke så mange denne gangen. Diskoteket er åpent ennå, så mange er oppe ennå.

Julius lyser med lykta si i en grøftekant rett utafor lokalene til CRO. Fire søvnige hoder stikker opp. «Teacher, how are you?» Disse er en del av CRO allerede, men har ennå ikke fått noe sted å bo. En av dem kommer løpende bort til meg. Han heter Samuel og er en av de blideste ungene i verden. «Sheta, Sheta!» Sosialarbeiderne snakker med dem en stund. Alle blir behørig registrert før vi sier god natt og går videre. I natt skal jeg sove i en seng. Disse små vennene mine trekker armene innunder t-skjorta og legger seg til å sove i en grøft, under et bilvrak. Men det er mildt i natt – de kommer ikke til å fryse så mye.

Nytt skoleår...

Skoleåret begynner i februar i Uganda, etter to måneders juleferie. Det betyr at hele rehabiliteringsklassen begynner på skolen rundt disse tider. Så omtrent 55 av ungene våre tropper nå opp på senteret til lunsj i nye skoleuniformer. Det betyr at vi ser litt mindre til dem, siden de ikke er på CRO hele dagen lenger, men skal ikke legge skjul på at jeg ikke er rent lite stolt. De er på en måte litt mine barn alle sammen. Samtidig har rekrutteringen av en en ny gruppe unger begynt. Vi har noen spennende uker foran oss.

Looking very smart...

Og den nye rehabiliteringsklassen begynner å fylles opp...

En av de nye guttene. Han er kanskje den skjønneste ungen i hele verden.

Bryllup

Helgas store høydepunkt var bryllupet til Moses og Elizabeth. Moses er daglig leder på CRO Mbale, og Elizabeth har samme jobb på CRO Masaka, så det ble et skikkelig CRO-bryllup, dette her. Og det var en stor begivenhet i lokalmiljøet også. Planleggingen har pågått i ukevis, ikke minst har finansieringen krevd mye tid og energi. Den foregוr slik at venner og familie og bekjente bidrar med det de har rוd til. Katedralen var fullsatt, og på festen var det rundt 1000 gjester.


Brudeparet ankommer festen.

Looking very smart... (Og jada, Lise. Slipset er kjøpt i Kampala, så det er et ekte Uganda-slips)

Dette er det første bryllupet jeg har vært i hvor vi har måttet spise med hendene. På den annen side er det vel kanskje bare like greit å slippe å legge ut for bestikk til tusen gjester.

Ojome is a businessman in the making, I'm sure.

"Sir, you want a lollex?"

Hvis du får dette spørsmålet på gata i Beijing, bør du si nei takk. Du er heldig hvis den går mer enn ei uke, og selv om det står "Rolex" på
urskiva, er innholdet så made in china som det får blitt. Hvis noen spør om det samme på gata i Mbale, derimot, er det en annen historie. Rollex, eller "Roll-eggs" består av ett stykk chapati (en mel-og-vann-lefse stekt i frityrolje) rullet sammen med ett stykk omelett av egg, løk og grønn paprika. Det kan absolutt anbefales. Så
hvis du er sulten i denne byen noen gang, vet jeg om et bra kullovn-gatekjøkken i en bakgate til Bishop Wasike Road.

Flaskepost

Flaskepantsystemet i Uganda er en historie i seg selv. Etter nitidige
undersøkelser og oppgitte diskusjoner med diverse kioskeiere, klarte
vi til slutt å gjennomskue systemet. Utgangspunktet er som følger:

En flaske brus koster 5-600 shilling. Selve flaska koster i tillegg
200 shilling. So far, so good. Men så begynner det å bli komplisert.
De fleste kioskeierne er nemlig ikke i utgangspunktet interessert i at
du betaler for panten. De vil heller beholde flaska. Og hvis du
insisterer på å betale for flaska, forventer de at du kommer tilbake
med den til samme kiosken for å få pengene tilbake. Det tok så lang
tid før vi skjønte detta her, at hos dama i nabohuset får vi ikke
betale pant i det hele tatt, lenger.

Vi har studert lokalbefolkningen og kommet fram til to vanlige
løsninger på problemet: For det første kan man sette seg ned og drikke
brusen på stedet (det er dårlig bordskikk å stå og drikke...) og så
sette igjen flaska. Personlig foretrekker jeg denne løsningen, siden
det innebærer kun et minimum av planlegging. Alternativt kan man ta
med seg riktig antall tomflasker hjemmefra og levere i kiosken når man
handler, så får man ta med seg de nye flaskene hjem.

På vei til jobb. Jeg roter opp små skyer av støv for hvert skritt jeg tar. Små, nakne barneføtter har satt sine spor her før meg. Gresset i veikanten er gult og vissent, men trærne langs veien er overstrødd med rosa blomster. Lukta av støv og brent gress ligger over byen. Det er ulidelig varmt. Hvis vi ikke får regn snart, kommer jeg til å krepere.