|
Eg er lærar... Og da har vi endelig funnet ut hva vi skal gjøre på dette stedet. Jeg er lærer. Bjarte er sosialarbeider. Så nå jobber vi i hver vår avdeling og har kanskje litt å fortelle hverandre når vi kommer hjem fra jobb. Jeg skal kanskje undervise litt i engelsk. (Oppdatert 04.03.2009) |
|
|
Joda, de har gris her
I dag fant jeg restauranten som har svinekjøtt. Den heter Best Bite Gardens og ligger ca. 10 minutter fra Namatala Half-London, der vi bor. (Half-London-biten er viktig å få med. Namatala er navnet på slummen som ligger rett ved siden av oss) De serverer faktisk bare svinekjøtt. Du kan velge mellom liten tallerken, stor tallerken, king size, family size og en kilosporsjon. Men det ser ut som et hyggelig sted. Forholdsvis rent er det også (man lærer å sette pris på sånne små detaljer...). OB sier det er et populært sted for middag med en kald øl til hvis man ikke er frelst og middag med en kald brus hvis man er frelst. Maten er helt grei, hvis du er glad i gris, men kanskje en tanke ensformig.
|
|
|
|
Kveldsstemning i Mbale  (Oppdatert 04.03.2009) |
|
|
Muzungu, muzungu!
Muzungu var det første ordet vi lærte her nede. Betydningene er mange. Det betyr "menneske med hvit hud". Det betyr "en som kan gi meg penger". Det betyr "en som har råd til å betale fem ganger så mye som det faktisk koster". Det betyr "en som jeg absolutt må sende barna mine bort for å hilse på". Det betyr "menneske som gjør rare ting". Særlig det siste. Vi er rare uansett hva vi gjør. Særlig hvis vi gjør ting som er helt vanlige, som for eksempel å kjøpe chapatti på sjappa på hjørnet. Chapatti er det lokale til-maten-brødet, en mellomting mellom nan-brød og pannekaker. Og slikt spiser jo ikke muzunguer. Muzunguer spiser hamburgere og pizza og drikker cola. I den forbindelse kan det nevnes at Wimpy's bar & restaurant i Mbale sannsynligvis har de seigeste hamburgerne i verden. Døh, hamburgere kan ikke være seige, vel, sier du kanskje. Men jeg forsikrer deg om at det kan de!
De vanligste frasene som ropes etter oss er: "Muzungu! How are you?" "Yess! Muzungu! Want som carrots/passion fruit/cucumbers?" "Yess! Muzungu! Where are you going? Kampala city? Mount Elgon? Sipi Falls?" (Det tar en stund å få folk til å forstå at vi faktisk bor her og ikke skal lenger enn til Namatala, og jada, det er fullt mulig å gå dit, vi trenger ikke ta sykkeldrosje når vi ikke har dårlig tid.) "Muzungu! Where you from?" "Muzungu! Give me two hundred!" Det siste er det verste. Vi vet jo at veldig mange av dem som ikke har to hundre shilling (mindre enn en krone) til lunsj den dagen. Men vi har ikke nok til alle. Og vi vet at hvis vi gir til noen, kommer resten etter. Og vi skal være her lenge. Så vi er plent nødt til å finne andre måter å hjelpe på.  Bjarte møter fansen... |
|
Ut på tur Resettlement er alltid et spenningsmoment. Grunnen til at barn og unge trekker på gata, hvis de ikke er hjemløse i utgangspunktet, ligger som regel i hjemmet. Mange blir dårlig behandlet, enkelte også mishandlet. Andre bare mistrives. Det er vanskelig å si hvordan det gikk denne gangen. Det vil tida vise. CRO følger opp alle som er blitt sendt hjem. Hvis de fortsatt ikke trives, må de kanskje finne et annet sted de kan bo.  Amisi, gutten som skal omplasseres. Til venstre for ham sitter bestemoren, som han skal bo hos, og til høyre sitter Cate, sosialarbeider på CRO. Oppfølging av en annen gutt som har vært omplassert tidligere, og som har gjort det veldig bra. Her får han en madrass og et ullteppe som støtte fra CRO.  Når veien svinger og vi endelig kan se Mount Wanale rett foran oss, da vet vi at det ikke er lenge igjen til vi er hjemme.
(Oppdatert 04.03.2009) |
|
Fotball, pokaler, korrupsjon og geitekjøtt
Sportsaktiviteter er en viktig del av arbeidet til CRO. De har både organiserte og uorganiserte sportsaktiviteter. Den organiserte idretten drives gjennom KRIK, som har et stort arbeid i Øst-Afrika i samarbeid med Strømmestifelsen. Her nede heter det CHRISC (Christian Sports Contact), og arbeidet har vært ekstremt vellykket CHRISC har flere medlemmer i Øst-Afrika enn i Norge. Bare i Uganda er det over 4000 medlemmer, fordelt på 102 lag. Moses er, i tillegg til å være daglig leder på CRO, distriktssjef for CHRISC Mbale og regionssjef for CHRISC Øst-Afrika.
CRO har et profesjonelt fotballag av nasjonal kaliber. I fjor ville de ha kvalifisert seg til eliteserien (!), men de tapte en avgjørende kamp helt på tampen. Det vil si: kampen hadde de vunnet hvis ikke dommeren var kjøpt og betalt av det andre laget. Det er sånt man kan slenge beskyldninger om hjemme, men her nede skjer det faktisk. Og folk slipper unna med det. Et annet lokalt lag, Mbale Heroes, gjør det bra i eliteserien nå. Sist gang de spilte mot CRO, tapte de så det sang… Men CRO deltok også i flere klasser i Øst-Afrika-cupen i sommer, og der klarte U20-laget å hale inn en tredjeplass. Slikt blir det pokal av, og det kan jo ikke gå upåaktet hen. Så dag var det fest. Det begynte med en mini-cup på Mbale Municipal Stadium med blanda lag av både gutter og jenter, stabsmedlemmer og noen av de største barna på senteret. Jeg og Bjarte spilte på hvert vårt lag. Begge ble slått ut i første omgang. Det er litt utfordrende å spille spiss når strategien først blir forklart for hele laget på swahili, før jeg får mine instrukser på engelsk… Hadde lissom vært greit å vite hva resten av laget holdt på med også. Også merker jeg at det er veldig lenge siden jeg har spilt fotball på skikkelig bane med skikkelig regler. Etter at vi ble slått ut, var vi plutselig blitt en slags æresgjester og fikk egen benk på tribunen sammen med et styremedlem (som var den egentlige æresgjesten). Alle kampene ble avgjort på straffe. Og for første gang ble laget til Moses slått ut i finalen. Fotball er alvorlige saker her. Selv et uformelt arrangement som dette her blir det skikkelig konkurranse av. Så bar det tilbake til CRO. Her var strømmen gått, og ting hadde vart litt lenger enn man hadde regnet med (African time…), så det var blitt mørkt. Så da ble vi sittende uten under et flakkende lysrør som gikk på høyst variabel generatorstrøm. Men det ble høytidsstemning likevel. Laget ble presentert og gjort stas på med taler fra både Moses og fra æresgjesten. Vi var fortsatt æresgjester og satt på eget bord foran resten av forsamlingen og skulle vel strengt tatt ha holdt tale vi også, men vi slapp denne gangen. Har holdt mange på-sparket-taler etter at vi kom til Uganda. Det hadde vært greit om vi fikk litt tid til å forberede oss, men det virker som om de regner med vi har en fire-fem forskjellige hei-det-er-hyggelig-å-være-her-taler på lager til enhver tid. Men, men. Det går stort sett bra. Og om det høres rart ut, så er vi jo muzunguer. Og muzunguer er jo rare uansett hva de gjør… Vakta på CRO, Mordechai, er en ivrig supporter av CRO FC. Som en ekstra gulrot hadde han lovet å kjøpe noen geiter til laget hvis de kom hjem fra cupen med pokal. Og han holdt det han lovet. Så i kveld var det fest med geitegryte til alle. Og det var skikkelig fest også. Det er slett ikke hver dag man spiser kjøtt. Og geit er det dyreste kjøttet her nede. Dvs. jeg lurer på om gris er hakket dyrerere, men det er nesten klin umulig å få tak i. Det er en stor andel muslimer i byen, så ingen av slakterne som har det, men vi har hørt vage rykter om at det finnes en restaurant et eller annet sted i nærheten av der vi bor som serverer gris, men vi har ikke klart å finne den ennå. Uansett, laget ble gjort stas på, og det var stor stemning. Kjente at jeg blei litt stolt av å få være en del av CRO. Dette er gutter (og jente) som bokstavelig talt har jobba seg opp fra gatenivå. De er levede bevis på at det arbeidet som drives her faktisk nytter. Dette blei visst et langt og kronglete innlegg med mange avstikkere. Sånn kan det gå. Følg med, følg med for mer. |
|
World Food Programme Frokostservering (illustrasjonsfoto) CRO fungerer også som sentrallager for WFP i Mbale, blant annet fordi de har mye lagerplass. WFP har mange mottakere i området, av forskjellig størrelse. I stedet for at de skal kjøre rundt til alle med de enorme lastebilene sine, blir alt lempet av på CRO, og så kommer de forskjellige hjelpeorganisasjonene og henter det de skal ha her. Så de siste dagene har det vært mye trafikk inn og ut og mye bæring av sekker. Gutta her er små, men skikkelig sterke. Forrige dagen kom det en gutt inn på kjøkkenet med en hundrekilos sekk med ris på skuldrene. Han kan ikke ha veid mer enn åtti kilo selv…" (Oppdatert 03.03.2009) |
|
Frozen coke |
|
Noen av barna på CRO (Oppdatert 03.03.2009) |
