Hvem av disse to ville du helst kjøpt bruktbil av?

De to sterkeste kandidatene til presidentvalget. Å rive ned valgplakater er forøvrig kriminelt i Uganda og straffes med bøter inntil 400 000 shilling eller fengsel. Det har vært flere tilfeller så langt i valgkampen.

Changing lives and hairstyles pt. 3

Har vært mye hårstoff i denne bloggen i det siste. I dag var det Bjartes tur til å gå under sauesaksa. Beklager å skuffe alle som drømte om å få to lurvete, langhåra gutter hjem til Norge.

Det blir bare flere og flere av disse barna...

Barbeintfotball

Vi er på vei ut fra matsalen etter vel endt filmvisning. Vi har sett Spiderman 2 på dårlig videoopptak fra TV. En improvisert fotballkamp er i gang ute på gårdsplassen. Barbeint, på solvarm asfalt, med en knøttliten plastball med altfor lite luft. Jeg aner en mulighet. Dette kan ta av. Med et frekt angrep snapper jeg ballen og kaster meg ut i kampen. Umiddelbart slutter fire nye spillere seg til. Det er alle mot muzunguen. Jeg har vekten på min side. Og fart til en viss grad, selv om det er vanskelig å stoppe når du først kommer i gang. Men jeg har ikke trening i å spille barbeint, og asfalten er varm.

Tre nye spillere slutter seg til. På min side, denne gangen. Vi er blitt et lag. «Piga hapa! Piga hapa!» Kampen intensiveres. Vi spiller uten mål, så en kontring kan komme uventet, og i hvilken som helst retning. Kampen vikler seg plutselig inn i en annen kamp. Noen av jentene spiller en variant av slåball uten balltre ute på volleyballbanen. Plutselig spiller vi to spill på en gang. Og ingen er lenger sikker på hvem som er på lag med hvem. Så får vi endelig viklet de to spillene fra hverandre. Ballen fyker av gårde mot den andre enden av banen, der den blir snappet opp av en gjeng som står og trener volleyball. Vi vinner den raskt tilbake, og spillet kan fortsette.

I det samme blir spillet avbrutt av matklokka. Kanskje like greit, for jeg begynner å bli sår under føttene. Og Afrika er i varmeste laget for fotball. Men man har da godt av å svette litt.

Changing lives and hairstyles pt. 2

Hva i all verden er dette? En kreftpasient nylig utskrevet fra Radiumhospitalet? En nyinnsatt forbryter i Luzira-fengselet? Har staben på CRO innført tvungen avlusning av personalet?

Neida. Det er bare Kjetil som har vært hos barbereren og klipt seg African style. En halv time i stolen med sauesaks - intet mindre. Har fått flere positive kommentarer på det også. Favoritten så langt er «You look smart! I give you my sister!»"

Lang last

Nest etter gigantiske folkemøter og opptog i gatene er plakater det mest populære virkemiddelet i valgkampen. Her fra et offentlig toalett i Mbale.

Oppsummering av den politiske situasjonen i Uganda

2006 er valgår i Uganda. Valgdagen er satt til 23. februar, og det er både lokalvalg, parlamentsvalg og presidentvalg. Presidentvalget er naturlig nok det som tiltrekker seg størst oppmerksomhet. Da vi kom tilbake fra ferie, var valgkampen i full gang. Her kommer en kjapp statusrapport over den politiske situasjonen i Uganda:

To hendelser som går forut for oppholdet vårt her, er verdt å merke seg. Den første er folkeavstemningen som ble holdt i juli, der man vedtok å gå over til flerpartisystem fra det president Museveni kaller «nullpartisystem» eller «movement system». Dette er følgelig det første valget i Ugandas historie der flere partier har lov til å stille kandidater. Den andre begivenheten er en grunnlovsendring som ble foretatt i høst, der man fjernet grensen for hvor mange perioder presidenten har lov å sitte. Den var tidligere på to perioder, Museveni stiller nå til valg for sin tredje.

Det er for øyeblikket fem kandidater til presidentvalget, hvor av bare de to første har en reell sjanse.

• Gen. Yoweri Museveni – National Resistance Movement – sittende president. Museveni tok makta i Uganda ved et statskupp i 1986, den gang partiet hans var en opprørsgruppe ved navn National Resistance Army, og fortsatt hadde noe å gjøre motstand mot.



• Dr. Col. Kizza Besigye – Forum for Democratic Change – hovedutfordrer. Vendte tilbake til landet i november, etter fire år i eksil. Ble arrestert 14. november, tiltalt for voldtekt og høyforræderi. Også mistenkt for å tilhøre People’s Redemption Army, som mange tviler på om noen gang har eksistert, og Lord’s Resistance Army, som nekter all kjennskap til ham. Han ble løslatt i begynnelsen av januar, men rettssakene mot ham, både i sivil og militær rett, pågår fortsatt.



• Ms Miria Kalule Obote – Uganda People’s Congress – enken etter avdøde president og diktator Dr. Apollo Milton Obote



• Mr John Ssebaana Kizito – Democratic Party



• Dr. Abed Bwanika – Uavhengig kandidat

Uganda går mot det som kan bli det første (eller andre, avhengig av hvem du spør) frie, rettferdige valg i landets historie. Spennende blir det i hvert fall.

Hvem trenger vel kaffetrakter...

Noen av dere har nok spurt dere selv: Hvordan i all verden skal Kjetil klare seg i Afrika i sju måneder uten kaffetrakter? Det har i hvert fall jeg spurt meg selv. Men trenger man egentlig kaffetrakter for å trakte kaffe? Neida. Det holder med en trakt. Kaffefilter fant jeg på et av de lokale supermarkedene. De hadde tre pakker når vi kom. Nå har de én igjen. Når den er borte, får vi vel handle på Shoprite i Kampala. Shoprite har forøvrig det aller, aller meste.

Liten maur kan bære stor bie

Spreading the Norwegian culture

En del av stillingsbeskrivelsen min går ut på å dele norsk kultur med barna på CRO. Siste framstøt på den fronten var å introdusere naboguttene våre for Bohnanza. Om ikke det er veldig typisk for norsk kultur, så er det i det minste et solid stykke Hald-kultur. Og det har virkelig slått an. Tror det kommer til å bli årets spill på ungdomssenteret.

Kuer på fotballbanen er slett ikke noe uvanlig syn. Her beites det der det er gress. Men av og til blir de litt for nærgående og må jages bort. Denne var i ferd med å ta over midtforsvaret for det ene laget.

Hva skal man egentlig med skolebuss når man har lastebil?

Og himmelens sluser åpnet seg...

I dag har det regnet skikkelig. For første gang siden november. Skikkelig digg. Jeg var ute og gikk tur i byen i regnet. Nå, en muzungu som er ute og går tur er underholdning nok i seg selv. En våt muzungu er ti ganger morsommere. Og en av boda-boda-guttene skulle på død og liv låne meg sykkelen sin. (Boda-bodaer er de lokale sykkeldrosjene. Du tar en sykkel, eventuelt en moped, og settere en pute på bagasjebrettet. Står for det meste av den innenbys transporten i Mbale) Så nå har de noe å snakke om hele uka. Jeg begynner å få litt av et rykte i byen. Det hender jeg jogger også.

Valgkamp

Valgkamp her er hakket mer bråkete enn hjemme. Og mye morsommere. Vi skulle absolutt hatt mer trommer og fløyter og dansing i gatene hjemme i Norge. Disse menneskene heier på Besigye.

For noen år siden skrev jeg et dikt som jeg har lyst til å gjengi her. Det er det eneste diktet jeg noen gang har fått publisert (i et dansk vitenskapelig tidsskrift, intet mindre), og det går som følger:

Hvorfor bananfluer er roten til alt ondt - en sterkt subjektiv og politisk ukorrekt allegori
Bananfluer er roten til alt ondt
de forpester miljøet
de er smittebærere
de er som skapt til å ødelegge enhver god atmosfære
de passer ikke å ha med på stevnemøte
de gir anstendige fluer et enda mer frynsete rykte enn de
hadde fra før av, og fortjener det
de tar maten fra barna
de er altfor små for størrelsen,
ikke er de pene heller
den største tenkelige ydmykelse for en buddhist ville være å bli
gjenfødt som bananflue
de setter sitt eget liv høyere enn andres fluers
mange rasister er bananfluer
om jeg fikk velge ville jeg i hvert fall ikke valgt bananflue
bruk stemmen din

ikke stem bananflue!

Vi har nemlig fått det konstantert: Hvor der er bananer, er der også bananfluer. Og bananfluer formerer seg i et imponerende tempo. Har jeg nevnt at jeg hater bananfluer?

Og plutselig hadde vi fri igjen

Problemet med offentlige høytidsdager i Uganda er at ingen egentlig vet sikkert når de kommer før det annonseres på radioen. Så i dag troppet vi optimistiske opp på jobb, fulle av friskt pågangsmot for en ny dag, bare for å bli møtt av en tom gårdsplass. Er visst en eller annen muslimsk festdag. Så i dag blir det oppgavejobbing for fullt. Jada, Harald, oppgaven er på vei, den. Men vi er i Afrika nå, serru, og her skjer det meste litt pole pole.

Og så gikk strømmen igjen

Og så gikk strømmen igjen. Tredje kvelden på rad. Ser ut til at de har begynt å ta strømmen annenhver kveld nå, i stedet for tredjehver. Og i går var det visst en sånn derre teknisk feil. Sånn går det når det er tørke og lav vannstand i Victoria-sjøen. Det aller meste av strømproduksjonen i Uganda er vannkraft, og det aller meste av vannet kommer nettopp fra Victoria-sjøen. De vurderer for øyeblikket å stoppe strømproduksjonen ved ett av vannkraftverkene, noe som vil redusere den samlede produksjonen med 46 %. Sånn kan det gå. Vi begynner å bli mer og mer takknemlige for de gangene det faktisk skjer noe når vi slår på lysbryteren. Og hey, parafin og kull er en brukbar erstatning i de aller fleste tilfeller.

De har stengt snarveien vår :-(

Skikkelig også. De har visst prøvd en gang før, bare med piggtråd, men noen i nabolaget med avbitertang satte en effektiv stopper for det prosjektet. Så nå har de satt ned to store påler også. Støpt i sement. Sukk. Det betyr fem hundre meter ekstra å gå til alt. Men, men. Jeg har lovt å være positiv. Det betyr masse ekstra mosjon også.

Finn én feil

Fundamentet er på plass

Og så var grunnmuren ferdig. Og kassa tom, tydeligvis. Har i hvert fall ikke vært noen aktivitet her siden før jul. Men vi har fått et plant og fint underlag til å spille badminton på…

"Vi ruler lissom gata..."

Disse ungene bor på vei til jobb. Og nå har de oppdaget at jeg har kamera også…

There and back again

Det er skikkelig, skikkelig varmt i Mbale. I går kveld fikk vi haik hjem med en kanadier som hadde termometer i bilen. 33 grader klokka sju om kvelden. Første arbeidsdag på CRO i dag. Lenge siden jeg har gått den veien nå. Er seint ute. Det hadde vært fristende å ta en fridag, men jeg har lovt barna at jeg skal være her i dag. Og man skal holde det man lover. Disse barna har opplevd altfor mange svik, altfor mange brutte løfter. Tror ikke alle har skjønt at vi bare har vært på ferie og ikke har dratt hjem igjen til Norge før tida.

Jeg svinger inn gjennom porten og blir møtt av en strøm av gaulende barn. «Sheta, Sheta!» iblandet ett og annet «Stein, Stein!» De har ikke helt lært forskjellen ennå; det er så forvirrende med to navn som begynner på S. Det er godt å være tilbake igjen. Blir en stund til neste gang jeg reiser bort.

Klyngefotball!

Finnes det egentlig noen øvre grense for hvor mange spillere som kan være på banen på en gang? Her spilles det med godt over tjue på hvert lag.

Endelig hjemme

Endelig er vi innafor døra. Det tok sin tid. Jeg og Bjarte og Helga og Vigdis begynte reisen fra Dar es Salaam klokka sju i går morges. Silje og Kathrine er igjen i Dar noen dager til. Vi gikk på bussen, fant plassene våre og satte oss til rette. Og ble sittende i fire timer mens de prøvde å fikse dynamoen på bussen. Ikke snakk om at vi skulle bytte buss. Tror ikke de har noen busser til overs, egentlig. Til slutt kom vi oss endelig av gårde. Det er varmt å kjøre buss i Tanzania. Men turen til Nairobi går greit, bortsett fra at vi kommer skikkelig seint fram, og flere har sittet og ventet på bussen i mange, mange timer.

Vi kommer oss videre. En eller annen gang i løpet av natta kjører vi feil og må snu og kjøre tilbake igjen. Det nærmer seg daggry. Plutselig står vi stille igjen.

4/1-06 07:50
Stuck i Kenya. Bussen brøt sammen midt ute på en kornåker in the middle of nowhere, rett før daggry. Så trilla vi for sakte fart til nærmeste landsby. Den heter Molo og ligger et sted mellom Nairobi og Uganda-grensa. Fem og en halv time etter skjema, and counting.

09:12
Fortsatt i Molo. Har spist Andazi og drukket melkete på Mashallah Hotel, et koselig, lite etablissement oppe i skråninga. Og blitt ledd av og snakket om. Er nok ikke så ofte det stopper mzunguer her. Byen er en krysning mellom Geilo og en eller annen småby i Alaska. Ute er det skikkelig påskevær. Det er slett ikke alltid det er varmt i Afrika, bare så det er sagt. I natt har det vært hutrekaldt. Har hatt gåsehud for første gang på veldig, veldig lenge. Det ligger for øyeblikket fem menn på forskjellige steder under bussen og mekker. De har ligget der en stund.

10:15
Alt er visst galt med denne bussen. Noen har litt spøkefullt begynt å lete etter en Jona ombord. Vi tror han kom på i Nairobi.

10:38
African time på sitt beste. Bussen er i gang igjen, men nå er begge sjåførene borte.

10:51
Og vi er på veien igjen.

10:55
Falsk alarm. Nå sitter vi og venter på å få sveiset fast noen bolter. Men det skjer i hvert fall noe.

11:07
Det er ikke lett å snu en stor buss, men nå er vi omsider på veien på ordentlig.

Så var vi på veien igjen. Det går litt sakte, og det er mange rare lyder i motoren, men vi beveger oss i det minste. Det går bra hele veien til grensa, hvor jeg og Bjarte hopper av. Vi sitter på et lasteplan inn til Tororo og tar en taxi derfra til Mbale. Vi er i byen kvart på seks om kvelden. 35 timer på reisefot. Ny pers. Og alle var enige om at dette var noe å skrive hjem om.

Zanzibar!

Og så var ferien over. Vi har hatt en skikkelig sydenferie. Sånn ferie du ser bilder av i reisekatalogene, men som liksom aldri blir det samme når du kommer dit. Men Zanzibar er akkurat sånn som det ser ut på bildene. Vannet er nesten latterlig turkis, og strendene er så lange og hvite at det grenser til det klisjéfylte. Det er forsiden av medaljen. Baksiden finner du hvis du beveger deg mer enn hundre meter fra stranda og hotellene med solbadende turister som velter seg i luksus. Fattigdommen er absolutt til stede her også. Men turistene er en kjærkommen inntektskilde også for lokalbefolkningen. (""My name is Captain John/James/Cook/Shearer, I have a boat. And a restaurant. Want to go fishing? Want to go snorkling? Then afterwards you can eat at my restaurant."" eller ""you want massage/henna tattoo?"" eller ""you give me football!"")

Det har vært en spesiell jul. Vi spiste grillet tunfisk til julemiddag og var ute og snorklet første juledag. Men juleevangeliet ble lest og julegaveutdeling ble det også. Men nyttårsaften var stuslige greier. Ikke en eneste rakett. Sukk. Vel, vel. Vi får ta det igjen til neste år. Bildene nedenfor er tatt av Jon og Vigdis, da undertegnede hadde mistet kameraet sitt under en haug med klær før han reiste på ferie. Sånn kan det gå.

I lastebilen, på vei mot grensa

Framme på Zanzibar. Jeg og Per har utviklet en lei uvane med å kaste jenter i vannet. Både Silje og Kathrine har fått unngjelde denne uka.
Seierherrene...
Vi er framme... og skikkelig slitne
Siljes bursdag. Denne kelneren var en tanke plaget av blitzen på kameraet til Jon

Noen liker fart og spenning
Julemiddag..



Stonetown er gamlebyen i Zanzibar town. Den er full av små, trange smug og krokete gater som du kan gå deg skikkelig, skikkelig vill i.