My journey is nearing the end, and so is this blog. Next week will be busy with evaluation and writing reports, so this might very well be my last post from Mbale. Looking back at what I have written since I came, I can only conclude: There is no method to this madness. First of all, the chronology of my updates has been horrible. I keep adding stuff often several weeks back in time, so the articles appear near the bottom of the page. A couple a weeks ago, I posted something way back in November (you can find it in the archives, it’s worth a read if you take the trouble to look it up).

Secondly, the end is better than the beginning. As it always is. I sincerely apologise for statements like «that’s the way it is in Africa» and all the times I have made assumptions and opinions into facts. I have often been tempted to go back and edit some of the previous posts (and in a couple of cases, I have actually done it), but I have decided to leave the blog as it is. This journey is also a personal journey, a coming of age story, and this blog reflects my growing understanding, or maybe my growing appreciation of my lack of understanding, of life in Africa, in Uganda, in Mbale.

And now, suddenly, these passages in English appear only in the final month of my stay. Surely, any English speaking readers must have been thoroughly scared away by now. If I was to do this over again, I would probably have done it more systematically – maybe alternate between English and Norwegian in every second post or something. As I say, there is no system to it. But I digress. There is no way I can write this blog again, without living it again, and for that, unfortunately (or fortunately?) you only get one chance.

This blog can be read the way it is presented – from top to bottom – or in chronological order – from bottom to top, but for the latter option, you will have to look in the archives – from September 2005 onwards. Anyway, this is a Uganda-blog. After I leave this country, I will continue blogging at hoybraten.blogspot.com, maybe not as frequently as here, but I will try to maintain a steady pace, nonetheless. Stay tuned!

Oasis of life

Jeg sitter på Oasis of Life. Det er en restaurant litt utenfor byen. Skiltet i Republic Street reklamerer med «Real British and European Cuisine». Og det er faktisk ett av de få stedene som holder det det lover. Du får skikkelig vestlig mat, og jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det er det eneste stedet i hele Øst-Uganda du får mør biff (de får det kjørt inn fra en slakter i Kampala). Med andre ord, alltid et populært sted å ta med seg gjester, særlig folk som har vært i Afrika en stund og er blitt litt matleie.

Det er litt dyrt – du må fort ut med 70-80 kroner for en god middag med drikke til – så vi kan ikke gå her altfor ofte, men det er som regel her vi går hvis vi er litt slitne, lengter litt hjem eller har en eller annen liten ting å feire. Av og til ender vi opp her uavhengig av hverandre. I dag var Bjarte på vei ut da jeg gikk inn.

Det har begynt å regne. Skikkelig. De to amerikanske jentene som nettopp kom inn døra, er søkkvåte. Jeg er ennå ikke blitt så afrikansk at jeg nekter å gå ut i regnvær, men det er førti minutter å gå hjem herfra, og det kan bli skikkelig kaldt. Kan se ut som det blir dessert på meg også i dag.

Biffen min er dobbelt så stor som den pleier å være. Jeg skal ikke klage, men når man vanligvis spiser kjøtt maks to ganger i uka, og da bare et par-tre biter med masse ris til, blir en så stor biff en tanke vanskelig å fordøye. Der røyk planen om dessert. Får heller ta en varm kopp te når jeg kommer hjem.

Regnet har løyet til en sakte, tett yr når jeg går ut. Nesten norsk høstregn. Og det er mørkt. Strømmen har gått igjen. Den skulle ha vært fireogtjue timer av og fireogtjue på, men i det siste har den vært av og på hele tiden. Det gjør det en tanke vanskelig å planlegge en del ting, for eksempel bruk av datamaskin.

Dette oppholdet har vært en leksjon i hvor viktig strøm faktisk er. Hvis du går gjennom gata der alle verkstedene ligger en dag det er strøm, arbeider sveiserne som gale. I Kampala finnes det sveisefirmaer som jobber tjuefiretimers skift for tiden. Strømkrisen truer med å knekke økonomien i Uganda. Selv har jeg begynt å stå opp klokka seks i det siste, rett og slett for å utnytte dagslyset.

Det er ikke lenger mulig å ha ferskvarer i kjøleskapet i mer enn et par dager. Kjølediskene på supermarkedene var tvilsomme i utgangspunktet – nå er de fullstendig no-no. Is som kan spises uten å bli syk, er så godt som umulig å få tak i – på Oasis of Life har de sluttet helt å ta det inn. Eplepaien serveres nå med varm custard i stedet.

Ser med andre ord ikke ut som det blir noe te på meg i kveld. Da blir det å krølle seg sammen på haugen med madrasser i stua med et ullteppe rundt seg i stedet, og lese bok i lommelyktlys. En ting man lærer i Afrika er å tilpasse seg. For eksempel er store deler av denne bloggen faktisk kladdet for hånd – rett og slett fordi det ikke har vært strøm til PCen. Jeg vet min gamle norsklærer fra KG ville bli varm om hjertet hvis hun visste det – hun var en tanke nervøs for at jeg skulle glemme håndskriften min, kan jeg huske.

Strømmen kommer tilbake etter rundkjøringa. Te er tilbake på menyen. Og i kveld kan jeg bruke datamaskinen min også.

Vi er tilbake på CRO. På en måte føles det som om vi har reist hjem allerede, og bare er tilbake en svipptur for å hilse på. Det er to uker til vi forlater Uganda, ti dager til vi drar fra Mbale. Vi rekker knapt å si hei før vi må dra igjen.

Det er en annen grunn til at det er annerledes å komme tilbake igjen også. Skoleferien er begynt. Det betyr at senteret er fullt av barn hele dagen, og at alle de vi rakk å bli godt kjent med i juleferien er tilbake i Mbale. Stella er tilbake. George er også her et par dager til, før han reiser tilbake til Masaka.

Ellers fikk rehabiliteringsklassen endelig uniformer på påskefesten rett før vi dro – gule CRO-t-skjorter og mørkegrønne skjørt eller shorts. Plutselig var alle nyvaskede, med nybarbert hode og iført nye, rene klær. Og plutselig var alle sammen mye vanskeligere å skille fra hverandre på avstand. Både jenter og gutter har samme sveisen, helt til de slutter på skolen – fra 0-5 millimeter. En nyttig regel som kanskje også burde innføres i norske skoler – den er uhyre effektiv mot hodelus.

Uansett: Jeg har tenkt å gjøre mitt beste for å nyte tiden som er igjen. Og prøve å ikke å tenke altfor mye på alle jeg skal reise fra. Jeg gleder meg jo til å treffe alle dere der hjemme også.

Lost in Africa

Vi har vært turister denne uka. Backpackere, Lonely Planet style. Når du treffer en annen hvit person i Afrika, må du som regel igjennom det vanlige hilsningsritualet. Man presenterer seg og stiller spørsmål som «So, what are you doing here?» og «So, how long are you staying?». Jeg må innrømme at det ikke er uten en viss stolthet jeg har kunnet svare «volunteer» og ikke «tourist» på det første, og «seven months» og ikke «just passing through» på det andre.

Vi har liksom sett litt ned på turistene mens vi har vært her. Grupper i innleid buss som stopper tre minutter i Mbale for å kjøpe vann på et av supermarkedene, i stedet for gjennom vinduet langs veien som alle andre, på vei til en eller annen lodge ved foten av Mount Elgon. Unge mennesker med identiske ryggsekker og hver sin utgave av Lonely Planet – East Africa i hånden, som sitter i baren på Blue Mango og forteller med glassaktig blikk om alle de «unike» Afrika-opplevelsene de har hatt (som stort sett innbefatter safari i Kenya, gorilla-tracking i øst-Uganda og strandferie på Zanzibar).

Men denne uka har vi altså sluttet oss til turistenes rekker og fått kjenne på kroppen hvordan det er å faktisk reise i Afrika, ikke bare sitte stille på ett sted. Og jeg må si at min respekt for backpacker-rasen har økt en smule. Jeg mener de har det ikke lett. Alt som kan gå galt, går som regel galt. Men det gir deg jo desto mer å skrive hjem om. Jeg ville lagt ut bilder, men jeg er som kjent lens for digitalkamera for tiden. Så dere får nøye dere med den følgende reiseskildringen som jeg har valgt å kalle Lost in Africa, i beste Bill Bryson-stil. Det er nemlig det alle sier til oss når vi kommer tilbake, etter å ha vært borte en stund. «You were lost!» «Where have you been lost from?»

Lost in Africa
Vi er i Kampala. Det er grytidlig om morgenen – sola har ennå ikke stått opp. Portvakta på Blue Mango har skaffet oss en special hire. Sjåføren viser seg å være Max, en mann som har kjørt oss et par ganger før. Han opererer tydeligvis i området. Vi finner til slutt stasjonen for Jaguar-bussene, og han slipper oss av med en advarsel om at det er mange pene jenter i Rwanda. Vi skal til Rwanda.

Vi går bort til billettluka. «Two tickets to Kigali for seven o’clock,» sier jeg. «We have reservations.» Mannen bak skranken peker på bussen som står klar til å gå. «That is the seven o’clock bus. It is full.» Alle våre protester om at vi faktisk har bestilt billetter på forhånd, er nytteløse. Men hvorfor vil vi ta sju-bussen, vil mannen vite. Den går jo en omvei på ti mil. Det er mye bedre å ta åttebussen. Det er en ekspressbuss, så vi vil være i Kigali klokka tre. Ingenting av dette stemmer med det den samme mannen sa på telefonen dagen før. Men uansett – vi har ikke noe annet valg enn å sette oss og vente en time. Billettene våre er solgt til noen andre, og det ser ikke ut til at mannen har tenkt å kaste noen av.

The first rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Vi kommer oss på åttebussen. Den drar – utrolig nok – presis. Vi hadde bestemt oss for å reise så tidlig som mulig. Det er greit å utnytte de kjølige morgentimene, og: man kan jo alltids sove på bussen. Men på bussen er det selvfølgelig radio. På luganda. Ingen av oss kan noe annet på luganda enn «god morgen». Og det virker som det er en uskreven lov i Afrika om at alt skal kjøres på full styrke. Biler kjøres så fort som veien tillater (noe som gjør humpete jordveier uendelig mye tryggere enn gode asfaltveier), og lyden på radioen settes selvfølgelig på fullt. Noe annet ville jo være sløsing med god lydkapasitet.

Etter hvert blir radioen slått av. Og TVen slått på. Det er nemlig DVD-spiller i bussen. Det er Nollywood-film som står på programmet. Nigeria har en blomstrende filmindustri – et slags Afrikas svar på Bollywood, bortsett fra at nivået er ti hakk lavere på alt fra skuespill til teknisk utstyr. Filmen er engelskspråklig, men den er dubbet til luganda – noen har visst bestemt seg for å lære oss språk på denne turen. Og volumet ligger fremdeles en tanke over smertegrensen. På et tidspunkt spør vi konduktøren om han kan skru ned lyden. «Turn down the volume?» spør han med vantro i blikket. «Nooooo…» Et par minutter etterpå blir lyden skrudd ned et halvt hakk. Jeg gir opp prosjektet.

The second rule of survival in Africa is: Whatever you do, don’t get annoyed.

Måten de dubber filmer på i Uganda er for øvrig fascinerende. Det er ett menneske som oversetter hele filmen. Han er ikke skuespiller, men en såkalt VJ, eller Video Jockey. Og han oversetter ikke bare replikkene heller. Han småprater gjennom hele rulleteksten, og fyller også opp replikkløse sekvenser med små kommentarer. «Nå kjører bilen ut av garasjen.» «Denne skuespilleren har gjort stor suksess med filmer som…» osv., osv. Vi rekker tre lugandiserte Nollywood-filmer før vi når Kigali.

Vi kjører vestover fra Kampala for første gang. Det er vest i Uganda at pengene er å finne. Bananplantasjene strekker seg så langt øyet kan se. Vi passerer store flokker med Ankole-kyr med gigantiske horn som får en til å undre seg på hvordan dyret i det hele tatt klarer å holde seg på beina. Et par ganger passerer vi en lastebil fullastet med disse kyra. Du ser bare horna som stikker opp over kanten, som sylkvasse spyd. På toppen av lasteplanet står det en mann i bar overkropp og passer på. Hvis det kommer en uventet hump og han mister balansen, vil han bli spiddet på flere steder.

Vi nærmer oss grensa. Landskapet blir mer og mer øde, mer og mer ulendt. De enorme slettene, sumpene og skogene vi er vant til å se i Uganda blir gradvis avløst av runde, grønne åser. Grenseposten er noe av det mest øde jeg har vært borti. En liten klynge med hus på Uganda-siden, en liten klynge på Rwanda-siden. Som på de fleste andre afrikanske grenseposter, står det et tyvetalls menn rundt de forskjellige kontorene og er veldig behjelpelige med å fortelle deg hvordan du skal fylle ut de forskjellige skjemaene, før de spør om du har penger å veksle. Men vær forsiktig – disse menneskene er profesjonelle svindlere. Jeg har 180 000 shilling å veksle, min mann pønsjer inn 108 000 på kalkulatoren sin, og tror jeg ikke ser det.

The fourth rule of survival in Africa is: Never trust a money changer.

Rwanda. Var det noen som hadde hørt om Rwanda før 1994? Var det noen som hadde hørt om de vakre, grønne åsene, den friske, kjølige lufta, den klare himmelen, de enorme vulkanene? Hvem hadde reist langs de slyngete veiene som snor seg mellom åser og opp og ned over fjell, sett mennesker i fargeglade klær mot alt det grønne som vandrer i flokker oppover og nedover åsene med bylter på hodet, utrettelige, tilsynelatende fra ingensteds til ingensteds? Ikke mange jeg kjenner, i hvert fall.

Hvor går grensen for menneskelig galskap? Hva får tilsynelatende normale mennesker til å gå ut og hakke løs på sine naboer og kolleger med macheter? Hva gikk galt i Rwanda? Åtte hundre tusen tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av de hundre dagene massakrene varte. Hvordan kan noe så grotesk ha funnet sted i et land some r så vakkert? Nasjonen bærer fortsatt sårene i dag, tolv år etter. På gatene ser vi tiggere med avkappede lemmer. Forrige uke kunne vi lese i avisene i Uganda at nye levninger var blitt gravlagt i minnesenteret i Kigali. Hvert år på denne tiden flagger hele landet på halv stang – i hundre dager. Det tar tid å lege sårene.

Vi ankommer Kigali i kveldingen. Bussturen tok ti timer – ikke sju som vi var blitt lovet. Men akkurat det begynner å bli en vanesak. Og her støter vi på første hindring – ingen minibanker. Det vil si: minibanker finnes overalt i byen, men ingen som tar utenlandske kort. Vi hadde med oss en god slump penger, men ikke på noen måte nok. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å utsette problemet til dagen etterpå og gå og trøstespise en rådyr middag på Mille Collines (jada, det derre Hotel Rwanda-hotellet). Biffen var for øvrig ganske seig.

Neste dag legger vi ut på ekspedisjon for å ta ut penger. Vi har spurt rundt, og har relativt sikre kiler på at Bank of Kigali er det eneste stedet i landet som tar VISA. Det foregår slik at du gir kortet og passet ditt til mannen i skranken (etter å ha stått en evighet langs veien). Mannen ser lenge på kortet, på passet, på deg og tilbake på kortet. Han sjekker noe på datamaskinen. Løfter telefonrøret uten å si noe som helst – før han forteller deg at kortet ditt er avvist. Heldigvis hadde jeg to kort med meg. Det gikk på andre forsøk. Så drar han kortet gjennom en gammeldags VISA-maskin, du skriver under, og blir sendt til en annen luke (og en ny kø) for å hente pengene.

The fourth rule of survival in Africa is: Always bring a second credit card. You never know when the one you have will be rejected for no particular reason at all.

Endelig ute av banken bærer det ut til byen for å finne bussen til Lake Kivu. Ifølge Lonely Planet skal den tre timer lange turen gjennom Rwandas grønne åser og forrevne vulkanlandskap være en stor naturopplevelse. Og det er absolutt verdt turen. Selv om den er hakket mer svingete enn det som strengt tatt er behagelig, og selv om turen tilbakelegges sammen med atten andre passasjerer i en fjortenseters matatu.

På vei over fjellet stopper vi ved en av de mange kullovn-i-veikanten-restaurantene. Mannen ved siden av meg kjøper en grillet maiskolbe. Han knekker den i to og gir meg halvparten. I Uganda er vi midt i maissesongen for tiden, og grillet mais selges på hvert gatehjørne. Men det er bare hvit mais. Hvit mais er tungt fordøyelig og generelt ganske smakløst. Den halve kolben jeg sitter med i hånda, derimot, er gul. Skikkelig sweet corn. Det er den beste maisen jeg har smakt på veldig, veldig lenge.

Vel framme ved Lake Kivu støter vi på neste problem. Vi trenger hotell. Det ligger mange av dem langs stranda. Noen er fulle, andre er dyre. Vi går innom et titalls hoteller, uten større hell. Til slutt kommer vi til en bom. Og en bu der det sitter en vakt. Ooops. Ingen vei videre. Dette er grensa til Kongo. Det er fristende å ta en tur over, bare for å si at vi har vært der. Men vi har single entry-visum til Rwanda, og det blir en tanke dyrt å skulle kjøpe nytt visum for å komme inn igjen.

Til slutt finner vi et sted å bo. Lake Kivu er bilharzia-fri, det vil si at det faktisk er ganske trygt å bade der. Men noen av oss har ikke med badetøy. I tillegg er det rett og slett litt kaldt i Rwanda, så det blir ikke noen bading på meg i hvert fall.

Og så tilbake igjen. Først til Kigali. Natt på hotel. Uten myggnett. Er ikke noe særlig malaria her. Vet ikke om jeg har nevnt hvor dypt og inderlig jeg hater myggnettet mitt. Og kaldt om natta. Fantastisk. Så opp lenge før det blir lyst, taxi ned til bussparken, sove på bussen.

Jeg våkner på grensa. I panikk over mangelen på minibanker har jeg tatt ut altfor mye penger. Jeg har altfor mye igjen. Pengevekslerne flokker seg rundt meg. Tolv stykker med hver sin kalkulator som prøver å overbevise meg om at man skal dele og ikke gange når man veksler Rwanda-franc til Uganda-shilling. Jeg blir stående i tjue minutter og kjefte på dem til jeg får de pengene jeg skal ha. I mellomtiden holder bussen på å kjøre fra meg.

Vi tilbringer natta i Bushenyi, hos Vigdis og Helga. Og vi får konstatert det de for så vidt har fortalt oss det siste halve året: det er langt ute på landet – ca. en og en halv gate. Vi er innom både bensinstasjonen og supermarkedet for å sjekke om de har sjokolade i dag. Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet å bo her selv, jobbet for biskopen og dyrket grønnsaker i hagen. Mbale virker plutselig ikke så lite lenger.

På veien til Kampala stopper vi innom Masaka og besøker CRO-prosjektet der. Senteret i Mbale er det eldste – prosjektene i Masaka og Jinja ble opprettet i hhv. 1998 og 2002. I Masaka jobber to av de eldste guttene fra CRO Mbale som frivillige. Vi treffer Mike. George, som var sjef på ungdomssenteret i Mbale, der vi bor, er på påskeferie i Mbale. Vi traff ham så vidt før vi dro. Sånn kan det gå.

Vi drar videre til Kampala før lunsj. Sjekker inn på Blue Mango igjen – for endte gang. Blue Mango hotell har blitt et slags hjem nummer to for oss i Uganda. Damen i resepsjonen gliser bredt hver gang vi kommer inn, og selv taxi-sjåførene utenfor porten kjenner meg igjen når jeg kommer. Men nå er det snart slutt. Dette er nest siste gang vi er i Kampala i denne omgang.

Vi tar buss til Jinja dagen etter. Bussene i Afrika går når de er fulle. Denne gangen tar det lang tid. Vi blir sittende over to timer før vi begynner å bevege på oss.

The fifth rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Det er allerede sent på ettermiddagen når vi kommer fram til Jinja, og vi bruker lang til på å finne CRO-senteret. CRO er ikke fullt så kjent i Jinja og Masaka som i Mbale, der alle vet hvor senteret ligger. Så vi rekker bare en kort omvisning før vi må dra videre mot Mbale.

Den aller siste Afrika-bussturen vår i denne omgang – Moses har lovt å kjøre oss til Kampala når vi skal hjem – så det er vel bare passende at vi ender opp med å ta langdistanse-matatu for første gang. Så har vi gjort det også. Anbefales ikke, hvis du ikke da er ute etter en skikkelig Afrika-opplevelse. Det er ingenting som er så afrikansk som å sitte trangt og kjøre styggfort i et vrak av en Toyota Hiace på en skikkelig hullete asfaltvei.

Vi har en uke og to dager igjen på CRO. En uke og to dager til å rydde, pakke, bestemme hva som skal være med hjem, hva som skal bli igjen, ta farvel, gjøre ting for siste gang. En tid for å oppsummere, evaluere, rapportere. Forberede oss på å reise hjem. Ingenting varer evig, selv om man gjerne ville det. Alt må ta slutt. På tide å dra hjem, begynne på noe nytt, fortsette reisen. Men det blir ikke siste gang jeg ser Uganda. Har fått altfor mange venner her. Jeg kommer tilbake. God willingly.

Ja, forresten. Har visst hoppet over en regel. Fant ikke noe sted å putte den inn, men den er nyttig likevel, så jeg slenger den med her:

The third rule of survival in Africa is: Never look in the kitchen.

Which way to go?

Arkivfoto
Ja, så har man slengt av gårde en søknad til samordna opptak. Men ikke vet jeg hva det skal bli av meg til slutt. Det kanskje aller snodigste med hele affæren er at det har dukket opp et studium i Bergen øverst på søknaden min. Hva betyr så dette? Skal den unge Oslo-patrioten gå i eksil over fjellet i to år? Har han fått heteslag? Eller skyldes det kanskje en Knudsen og Ludvigsen-sang jeg fant på iPoden min her om dagen (lurer på om den stammer fra PCen til Per)? Den går som følger: «E ve te Bergen, ve te Bergen me de samme / Der har e de som fisken i vannet / Vått og kaldt og breiflabb over alt» Den som lever får se.

Nok et arkivfoto... Er dette byen for en som meg?

Back to the stone age

Denne bloggen møter for tiden utfordringer på utstyrsfronten. Nærmere bestemt når det gjelder teknisk utstyr for bildeproduksjon. Jeppjepp. Kameraet mitt er borte igjen. De som kjenner historien, vet at det er andre kameraet som blir borte i løpet av oppholdet. Pluss et par hektiske leteaksjoner under Hald-oppholdet. Og er du ekstra observant, husker du kanskje at jeg ikke hadde med kamera til Zanzibar heller, da det lå gjemt hjemme under en haug med klær... Tror jeg har satt Act Now-rekord i forbruk av fotoutstyr. Så nå er vi over i den analoge verden, med null kontroll på hvordan bildene blir seende ut, og endeløs, pinefull venting på framkalling. Sånn kan det gå når man ikke passer på tingene sine...

Are the Norwegian fjords open in the week-ends?

The stereotypical American cruise tourist (no offense intended to real American cruise tourist, of course; I don't really know very many...) in Norway is loud, obnoxious, narrow-minded, and in general not very bright. It is one of these who is said to have raised the question above. And the answer should be obvious: The fjords are natural formations – there is no way to shut them down. They are simply too large. One could ask the same question about Tororo Rock. Is the Tororo Rock open on Sundays? Of course it is. There is even a cable lift to the top. And the lift is open on Sundays. So far so good. The trouble is, to be allowed to use the lift you need the signature of an official from town. Anyone can get the signature, and it doesn’t cost anything, but the office is closed on Sundays. So we had to enjoy the view of the Rock from one of the nearby hills. Much to the relief of Silje and all my other friends who, for some reason, have been strongly opposed to the idea of an African cable lift...

And now I have the dubious pleasure of presenting some of the very last pictures from my Olympus mju digital 600 camera. It will be sorely missed.

African time is beginning to affect me. My friend Derick was going to take me to Tororo to visit his family yesterday. We were supposed to leave at ten in the morning. But by ten I was not yet ready. I went out to tell Derick. He wasn’t even dressed, and had started washing his clothes. So I decided to trek into town to do some small errands while I waited. We agreed to meet up at the internet café at Janam supermarket. I went to the ATM. The ATM was not working. These mysterious technical failures usually last for only about ten minutes, but I decided to take breakfast across the street while waiting. And read the newspaper all the way through. By the time Derick appeared at Janam, I had only just sat down. And it took us another twenty minutes to get going from there. In the end, we only arrived about two hours late.

Om å kalle en spade en spade

Ugandas to store dagsaviser, Daily Monitor og New Vision kjører annonsekrig for tida. New Vision satser på å være den avisa som gir deg alle sidene av en sak, slik at du kan bestemme selv, Monitor hevder å kunne tilby «Truth every day». I det siste har kampanjene begynt å anta latterlige dimensjoner. De følgende to eksemplene er fra Daily Monitor.
Is it food? Is it a Vegetable? Is it a weapon? Of course it can be all these things and more, but the truth is - it's a potato. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth after investigating all sides of a story, then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide.
A digging tool? A piece of sculpture? Something for slashing? Sure, it can be all these things and more but the truth is - it's a spade. You buy a newspaper to get to the truth not just lots of disjointed possibilities. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide. Decide on the Daily Monito because a spade is a spade, not a big spoon!

Why do you punish yourself?

When Africans move around, they move gracefully. Which means very slowly. So if you want to keep up with an African, you need to make sure you walk slowly enough. You have to walk African speed, not Muzungu speed. Bazungu walk fast. And too much, according to the boda boda-riders in town. They are frustrated that we give them too little business. «Why do you punish yourself by walking?» one of them asked me some time ago.

There is only one thing that makes an African walk fast, and that is rain. Personally, I like taking long walks in the rain, especially in the sort of slow, dense, drizzle we have been having lately – like autumn rain in Norway. Minus the hot shower afterwards, of course. But I digress.

Last night, one of the CRO kids accompanied me home. Spectacular rods of lightning were splitting the sky, for a split second lighting up the landscape like the sun on high noon. There was rain in the air, and I almost had to run to keep up with the boy. Some school girls tried to follow us, giggling. I tried to explain to them that this time it is not me walking fast, but they just laughed. I guess they have seen me jogging.

Some of the guys around town (that is the usual sitters – boda boda-guys, taxi drivers and loiterers) have taken to calling me Mafabi. Apparently, they have decided that since I have been around for so long, I must be an African, more specifically a Mugisu by tribe, and not a Muzungu as the first thought. The only problem is that some of them have also begun addressing me exclusively in Lugisu. This makes communications a bit hard, since the only Lugisu word I know is «Melembe», which means something like «hello». Nevertheless, I have decided to accept my new name. And I’ll better have Derick help me hone my language skills.

Fredelig kappestrid?

Denne helga har vi hatt distriktsturnering i fotball for ungdoms- og videregående skoler i Mbale. Det har vært en interessant opplevelse, for å si det mildt. For min del begynte det med at jeg passerte Mbale Progressive Academy på vei inn til byen. Der var det stor ståhei, og en gjeng skoleelever sto og kastet stein mot skolebygningen.

Jeg henvendte meg til nærmeste boda boda-syklist – de er som regel godt informert om hva som rører seg. Steinkasterne kom visstnok fra Mbale Secondary School. Vi sto og så på mens disse forsvant, og bøllene fra Progressive, bevæpnet med pinner og stokker, gjorde seg klare til å gjengjelde aksjonen.

Senere på kvelden snakket jeg med Derick. Han hadde vært på stadion, hvor det visstnok hadde vært fullt opprør. Politiet hadde til og med vært inne med tåregass for å spre mengden. Folk tar skolefotball en tanke mer seriøst her enn hjemme.

Picking coffee

Vi har høstet kaffe de siste par ukene...

Jeg befinner meg i Cathedral Avenue, på vei tilbake til jobb etter en tur på markedet. Plutselig lyder det et smell. En bil med krøll i eksospotta? Det smeller igjen. Geværskudd? «Don't worry, my friend,» sier den nærmeste boda-gutten. «It's the rebels. They've come to take over the country by force.» En liten mengde har begynt å stimle sammen rundt sidegata der lyden kom fra, men de fleste fortsetter med det de holder på med, og lar seg ikke affisere av denne tilsynelatende invasjonenen av opprørskrigere. To skudd til, rett etter hverandre. Definitivt geværskudd. «But for us, we are safe,» fortsetter min nye venn. «We support Besigye!»

Joda, det har gått rykter om at Kizza Besigye, lederen for det største opposisjonspartiet, hadde planer om å gå til krig hvis han tapte valget. At han har soldater gjemt på hemmelige steder rundt i landet. At han har tilknytning til PRA-geriljaen, til LRA-geriljaen. Men ryktene stammer stort sett fra feil kilder, det vil si fra folk som har all interesse av å skade ham - som president Museveni. Og i går ble klagesaken hans i kjølvannet av valgresultatet (som forventet) avvist i retten.

Men uansett: I slike situasjoner er som regel det klokeste å så fort som mulig befinne seg et annet sted enn i begivenhetens sentrum. Man vet aldri. Så jeg lar være å undersøke saken nærmere.

Senere på dagen: Ingen invasjon denne gangen. Men et eller annet var det som skjedde. Den sikrest kilden til informasjon i denne byen er som regel gjengene med dagdrivere, løsgjengere, boda boda-syklister og taxi-sjåfører som sitter på gjerdet mesteparten av dagen og har lite annet å gjøre enn å utveksle nyheter. I Cathedral Avenue får jeg raskt greie på hva som har skjedd.

Oppover langs hele Cathedral Avenue, og i sidegatene rundt, sitter det menn og tygger grønne blader. Jeg aldri fått helt klarhet i hva det er - de har et lokalt navn som jeg aldri klarer å få med meg (jeg har fått mange tilbud om å prøve, men avslår høflig men bestemt hver gang). Men så vidt jeg har klart å få på det rene, dreier det seg om Qat, eller noe lignende - et mildt narkotisk stoff. Det er i hvertfall forbudt, selv om politiet sjelden bryr seg.

Men i dag hadde de plutselig bestemt seg for å gjøre noe med saken. Politiet stormet området, skjøt noen skudd i lufta, jagde de fleste og fanget to. Ikke en voldsomt vellykket aksjon, i og med at alle sammen var tilbake på gata igjen, minutter etter at politiet hadde forlatt åstedet. Men ingen invasjon denne gangen, i hvert fall.

På tide å avise kjøleskapet?

Bildet er tatt etter at unge Høybråten har ekskavert et ekstra brysomt stykke kjøtt som ingen liksom har hatt lyst til å ta tak i. Når man bare har strøm annenhver dag, er det ikke bra å oppbevare kjøtt i fryseren...

Cameras are fun...

Not out of Kampala yet. I'm looking for guitar strings. There is one music shop in Mbale that sells used guitars - the one i bought is ancient, but it desperately needs new strings. And there is no shop in Mbale that carries guitar strings.

I ask one of the taxi drivers at the shopping arcade close to the taxi park. He doesn't know where I can find what I'm looking for, but another guy that listens in on our conversation offers to take me to the right shop. «Ooooh, take care my friend.» says the taxi driver in a low voice. I don't like the look of the man either, so i decline politely and ask him for directions instead. Then I walk off.

After walking for about three minutes, I hear someone calling me. The man has followed me! «You will not be able to find it on your own,» he insists. «Let me take you there.» I allow him to pass me, then I quickly double back and duck into the nearest shop. I pretend to look at mobile phones for a few minutes, then I set off in the opposite direction.

Do you know the place?

I've been lead on a wild marabou chase. I was supposed to visit Stella, last years Act Nower from CRO, on semi-official business. I give the name of the school to one of the boda boda men in town. «Do you know where it is?» I ask. «Yes, yes,» he replies, &laqou;I know.» (One should think that by now i would be able to tell when someone only is after my business...) He agrees to take me for four thousand shillings. Well out of the town, on Entebbe road, the driver turns and asks me: «So, do you know the place?raquo; If I had been a violent man, I could have snapped his neck.

It takes another fifteen minutes before we find another boda-guy who actually «knows the place». It turns out to way out past the airport, more than thirty kilometres away, and way out of the range of a boda boda motorcycle. Now, I could have taken a matatu from there, but it is getting late. I am supposed to travel to Mbale today, and I need to be on the road well before nightfall. I do not intend to brave the Jinja-Iganga road in the dark - I value my life.

And the moral of the story? The boda boda-man got away with eight thousand shillings. I guess he was happy. And you should always try making the world a happier place.