Eg er lærar...

Noen av barna jeg skal være lærer for

Og da har vi endelig funnet ut hva vi skal gjøre på dette stedet. Jeg er lærer. Bjarte er sosialarbeider. Så nå jobber vi i hver vår avdeling og har kanskje litt å fortelle hverandre når vi kommer hjem fra jobb. Jeg skal kanskje undervise litt i engelsk.

(Oppdatert 04.03.2009)

Joda, de har gris her

I dag fant jeg restauranten som har svinekjøtt. Den heter Best Bite Gardens og ligger ca. 10 minutter fra Namatala Half-London, der vi bor. (Half-London-biten er viktig å få med. Namatala er navnet på slummen som ligger rett ved siden av oss) De serverer faktisk bare svinekjøtt. Du kan velge mellom liten tallerken, stor tallerken, king size, family size og en kilosporsjon. Men det ser ut som et hyggelig sted. Forholdsvis rent er det også (man lærer å sette pris på sånne små detaljer...). OB sier det er et populært sted for middag med en kald øl til hvis man ikke er frelst og middag med en kald brus hvis man er frelst. Maten er helt grei, hvis du er glad i gris, men kanskje en tanke ensformig.

Tyggis-tatoveringer var populære da jeg var liten også, men blant barna på CRO - eller kanskje det gjelder alle barn i Uganda, hva vet jeg - er det visst en trend å plassere dem på mest mulig synlige steder, som for eksempel i ansiktet ...

(Publisert 10.03.2009)

Kveldsstemning i Mbale

Jeg har kanskje nevnt det før, men Afrika er utrolig vakkert. Jeg går hjem fra byen, lørdag kveld. Sola er i ferd med å gå ned. Vesthimmelen gløder. Det er så mye himmel her. Himmel og fantastiske skyformasjoner. I øst setter kveldslyset himmelen i flammer. Mot nord brygger det opp til tordenvær. Varme, lyserøde glimt flammer opp med ujevne mellomrom. Det blåser en varm vind langs bakken. Rødt støv virvles opp overalt rundt meg. Det er ikke langt hjem, men jeg tar meg god tid. I Afrika er det ingenting som haster. Det er nesten mørkt når jeg kommer hjem, men det har ikke regnet i dag, så det er fortsatt varmt. Jeg blir sittende lenge foran huset og bare se på tordenværet mens dagen sakte forvandles til natt. I Akkurat nå, på dette stedet, er jeg hjemme.

(Oppdatert 04.03.2009)

Muzungu, muzungu!

Muzungu var det første ordet vi lærte her nede. Betydningene er mange. Det betyr "menneske med hvit hud". Det betyr "en som kan gi meg penger". Det betyr "en som har råd til å betale fem ganger så mye som det faktisk koster". Det betyr "en som jeg absolutt må sende barna mine bort for å hilse på". Det betyr "menneske som gjør rare ting". Særlig det siste. Vi er rare uansett hva vi gjør. Særlig hvis vi gjør ting som er helt vanlige, som for eksempel å kjøpe chapatti på sjappa på hjørnet. Chapatti er det lokale til-maten-brødet, en mellomting mellom nan-brød og pannekaker. Og slikt spiser jo ikke muzunguer. Muzunguer spiser hamburgere og pizza og drikker cola. I den forbindelse kan det nevnes at Wimpy's bar & restaurant i Mbale sannsynligvis har de seigeste hamburgerne i verden. Døh, hamburgere kan ikke være seige, vel, sier du kanskje. Men jeg forsikrer deg om at det kan de!

De vanligste frasene som ropes etter oss er: "Muzungu! How are you?" "Yess! Muzungu! Want som carrots/passion fruit/cucumbers?" "Yess! Muzungu! Where are you going? Kampala city? Mount Elgon? Sipi Falls?" (Det tar en stund å få folk til å forstå at vi faktisk bor her og ikke skal lenger enn til Namatala, og jada, det er fullt mulig å gå dit, vi trenger ikke ta sykkeldrosje når vi ikke har dårlig tid.) "Muzungu! Where you from?" "Muzungu! Give me two hundred!" Det siste er det verste. Vi vet jo at veldig mange av dem som ikke har to hundre shilling (mindre enn en krone) til lunsj den dagen. Men vi har ikke nok til alle. Og vi vet at hvis vi gir til noen, kommer resten etter. Og vi skal være her lenge. Så vi er plent nødt til å finne andre måter å hjelpe på.

Bjarte møter fansen...

Ut på tur

I dag har vi vært på tur. En av guttene som har vært på senteret siden vi kom, hadde bestemt seg for at nå ville han hjem, så vi ble sendt på tur med lastebilen. Han bodde i nabodistriktet, Palissa, så turen gikk langt ut på landet. Det var en fantastisk tur. Endelig føltes det som å være i Afrika på ordentlig. Litt eksotisk, litt turistfølelse. Steikende sol, grønn natur og støv. Rødt støv. Overalt.

Resettlement er alltid et spenningsmoment. Grunnen til at barn og unge trekker på gata, hvis de ikke er hjemløse i utgangspunktet, ligger som regel i hjemmet. Mange blir dårlig behandlet, enkelte også mishandlet. Andre bare mistrives. Det er vanskelig å si hvordan det gikk denne gangen. Det vil tida vise. CRO følger opp alle som er blitt sendt hjem. Hvis de fortsatt ikke trives, må de kanskje finne et annet sted de kan bo.

Amisi, gutten som skal omplasseres. Til venstre for ham sitter bestemoren, som han skal bo hos, og til høyre sitter Cate, sosialarbeider på CRO.

Oppfølging av en annen gutt som har vært omplassert tidligere, og som har gjort det veldig bra. Her får han en madrass og et ullteppe som støtte fra CRO.

Trafikkbildet er en tanke annerledes her enn hjemme. Det er dårlige veier og mye dårlige biler. Denne lastebilen hadde mistet et hjul og kjørt ut. Men det var heldigvis ingen dødsulykke.

Når veien svinger og vi endelig kan se Mount Wanale rett foran oss, da vet vi at det ikke er lenge igjen til vi er hjemme.

(Oppdatert 04.03.2009)

Fotball, pokaler, korrupsjon og geitekjøtt

Sportsaktiviteter er en viktig del av arbeidet til CRO. De har både organiserte og uorganiserte sportsaktiviteter. Den organiserte idretten drives gjennom KRIK, som har et stort arbeid i Øst-Afrika i samarbeid med Strømmestifelsen. Her nede heter det CHRISC (Christian Sports Contact), og arbeidet har vært ekstremt vellykket CHRISC har flere medlemmer i Øst-Afrika enn i Norge. Bare i Uganda er det over 4000 medlemmer, fordelt på 102 lag. Moses er, i tillegg til å være daglig leder på CRO, distriktssjef for CHRISC Mbale og regionssjef for CHRISC Øst-Afrika.

CRO har et profesjonelt fotballag av nasjonal kaliber. I fjor ville de ha kvalifisert seg til eliteserien (!), men de tapte en avgjørende kamp helt på tampen. Det vil si: kampen hadde de vunnet hvis ikke dommeren var kjøpt og betalt av det andre laget. Det er sånt man kan slenge beskyldninger om hjemme, men her nede skjer det faktisk. Og folk slipper unna med det. Et annet lokalt lag, Mbale Heroes, gjør det bra i eliteserien nå. Sist gang de spilte mot CRO, tapte de så det sang…

Men CRO deltok også i flere klasser i Øst-Afrika-cupen i sommer, og der klarte U20-laget å hale inn en tredjeplass. Slikt blir det pokal av, og det kan jo ikke gå upåaktet hen. Så dag var det fest. Det begynte med en mini-cup på Mbale Municipal Stadium med blanda lag av både gutter og jenter, stabsmedlemmer og noen av de største barna på senteret. Jeg og Bjarte spilte på hvert vårt lag. Begge ble slått ut i første omgang. Det er litt utfordrende å spille spiss når strategien først blir forklart for hele laget på swahili, før jeg får mine instrukser på engelsk… Hadde lissom vært greit å vite hva resten av laget holdt på med også. Også merker jeg at det er veldig lenge siden jeg har spilt fotball på skikkelig bane med skikkelig regler.

Etter at vi ble slått ut, var vi plutselig blitt en slags æresgjester og fikk egen benk på tribunen sammen med et styremedlem (som var den egentlige æresgjesten). Alle kampene ble avgjort på straffe. Og for første gang ble laget til Moses slått ut i finalen. Fotball er alvorlige saker her. Selv et uformelt arrangement som dette her blir det skikkelig konkurranse av.

Så bar det tilbake til CRO. Her var strømmen gått, og ting hadde vart litt lenger enn man hadde regnet med (African time…), så det var blitt mørkt. Så da ble vi sittende uten under et flakkende lysrør som gikk på høyst variabel generatorstrøm. Men det ble høytidsstemning likevel. Laget ble presentert og gjort stas på med taler fra både Moses og fra æresgjesten. Vi var fortsatt æresgjester og satt på eget bord foran resten av forsamlingen og skulle vel strengt tatt ha holdt tale vi også, men vi slapp denne gangen. Har holdt mange på-sparket-taler etter at vi kom til Uganda. Det hadde vært greit om vi fikk litt tid til å forberede oss, men det virker som om de regner med vi har en fire-fem forskjellige hei-det-er-hyggelig-å-være-her-taler på lager til enhver tid. Men, men. Det går stort sett bra. Og om det høres rart ut, så er vi jo muzunguer. Og muzunguer er jo rare uansett hva de gjør…

Vakta på CRO, Mordechai, er en ivrig supporter av CRO FC. Som en ekstra gulrot hadde han lovet å kjøpe noen geiter til laget hvis de kom hjem fra cupen med pokal. Og han holdt det han lovet. Så i kveld var det fest med geitegryte til alle. Og det var skikkelig fest også. Det er slett ikke hver dag man spiser kjøtt. Og geit er det dyreste kjøttet her nede. Dvs. jeg lurer på om gris er hakket dyrerere, men det er nesten klin umulig å få tak i. Det er en stor andel muslimer i byen, så ingen av slakterne som har det, men vi har hørt vage rykter om at det finnes en restaurant et eller annet sted i nærheten av der vi bor som serverer gris, men vi har ikke klart å finne den ennå.

Uansett, laget ble gjort stas på, og det var stor stemning. Kjente at jeg blei litt stolt av å få være en del av CRO. Dette er gutter (og jente) som bokstavelig talt har jobba seg opp fra gatenivå. De er levede bevis på at det arbeidet som drives her faktisk nytter.

Dette blei visst et langt og kronglete innlegg med mange avstikkere. Sånn kan det gå. Følg med, følg med for mer.

World Food Programme

Frokostservering (illustrasjonsfoto)

Maten som barna på CRO får, kommer fra World Food Programme. Det betyr igjen at den kommer fra hele verden. For eksempel får de gjerne havregrøt til frokost. Havre er det ingen som dyrker i Afrika; den kommer fra Norge. Den norske grøten er veldig populær. Sukker og erter får de fra Danmark. Mais får de fra USA. Osv. På lørdag kom det tre enorme lastebiler fra WFP. Og det var i siste liten, for det begynte å bli slunkent i matlagrene, og senteret har ikke penger for tida. Og det er en ganske fortvilet situasjon når du har 400 barn å fø på.

CRO fungerer også som sentrallager for WFP i Mbale, blant annet fordi de har mye lagerplass. WFP har mange mottakere i området, av forskjellig størrelse. I stedet for at de skal kjøre rundt til alle med de enorme lastebilene sine, blir alt lempet av på CRO, og så kommer de forskjellige hjelpeorganisasjonene og henter det de skal ha her. Så de siste dagene har det vært mye trafikk inn og ut og mye bæring av sekker. Gutta her er små, men skikkelig sterke. Forrige dagen kom det en gutt inn på kjøkkenet med en hundrekilos sekk med ris på skuldrene. Han kan ikke ha veid mer enn åtti kilo selv…"

(Oppdatert 03.03.2009)

Frozen coke

Jeppjepp. Skikkelig kald cola er veldig godt, men man bør ikke la flaskene ligge i fryseren over natta. Det straffer seg, nemlig.

Noen av barna på CRO

De røde t-skjortene betyr at de tilhører årets rehabiliteringskull.

(Oppdatert 03.03.2009)

Om CRO

Nå er det vel kanskje på tide å skrive litt utfyllende om praksisstedet vårt. CRO er forkortelse for Child Restoration Outreach. Organisasjonen ble stiftet i 1992 for å få bukt med det økende gatebarnproblemet i Mbale. Mange av gatebarna er flyktninger fra borgerkrigen i Nord-Uganda, som har pågått i nitten år, og mange er også foreldreløse på grunn av HIV/AIDS. Og en god del av dem har rett og slett rømt hjemmefra av forskjellige årsaker.

Ca. 400 barn er per i dag tilknyttet senteret. Her får de mat tre ganger om dagen og tilbud om fritidsaktiviteter. CRO gir også barna økonomisk støtte til skolegang. Første skritt i arbeidet er rehabilitering. Man kan ikke ta et barn rett fra gata og sende dem inn i det offentlige skolesystemet. Mange har droppet ut av skolen på forskjellige tidspunkter, og noen har ikke gått på skole i det hele tatt. Rehabiliteringsprogrammet innebærer blant annet ett års skolegang på senteret, der man lærer opp barna i de ferdighetene de trenger for å kunne begynne på skolen igjen. For dem som av forskjellige grunner ikke har mulighet til å gjennomføre vanlig skole gang, tilbys det også yrkesopplæring av forskjellig slag. CRO har vært aktive i Mbale i 13 år, og noen av de første barna som kom hit har nå begynt på universitetsutdannelse.

Et annet viktig fokusområde for CRO er naturlig nok å få barn vekk fra gata. Man jobber med å finne årsaken til at det enkelte barn havnet på gata, og gjør sitt beste for å gjenforene dem med familien sin. Dersom dette ikke lar seg gjøre, eller hvis barna er foreldreløse, finner de et sted å bo til dem og betaler husleia for dem.

Det finnes også en klinikk på senteret som behandler småskader eller henviser mer alvorlige tilfeller til sykehuset. CRO får midler fra mange forskjellige organisasjoner, blant annet Strømmestiftelsen i Norge. Noen av inntektene kommer også fra en gård i utkanten av byen, som barna er med på å drive. CRO driver også tilsvarende arbeid i Jinja og i Masaka, to andre byer i Uganda.

Pasjonsfruktjuice

Kokken in action...

Jeg har nevnt det før: Pasjonsfruktjuice er utrolig godt. Og på CRO får vi pasjonsfruktjuice til lunsj hver dag. Så heldige er vi. I dag har vi vært på kjøkkenet og lært hvordan det lages, og har forsøkt å lage det selv hjemme, med stor suksess. Det er to ansatte på kjøkkenet. Kokken heter Sam, men alle kaller ham OB. Det er forkortelse for "Old boy", "because he is everybody's friend". Han er en stor mann (større enn Bjarte), og en skikkelig kraftkar etter å ha stått og rørt i gryta med posho (skikkelig, skikkelig tjukk maisgrøt, eller pudding om du vil) på CRO i ni år.

Den andre ansatte er en koselig dame ved navn Edith. Det er hun som lager pasjonsfruktjuice til oss hver dag. Det lages på følgende måte: Ta en god posjon pasjonsfrukt, kutt av toppen og skrap ut innholdet. Hell fruktkjøttet i en blender og kjør på lav hastighet til fruktkjøttet har løsnet fra frøene. Ha omtrent halvparten så mye sukker som du har fruktjuice i en bolle og hell juicen over. Bland godt. Sil av frøene. Smak til med vann (kokt og avkjølt hvis du befinner deg i et område med dårlig drikkevann). Beregn ca. tre ganger så mye vann som fruktjuice. Serveres iskaldt.

Og som en tilleggsopplysning: Pasjonsfrukt koster seks kroner kiloen her nede.

Shedding

Matlaging i mørket

Klokka sju i går kveld gikk strømmen. George kom inn og holdt oss med selskap. George er den eldste av guttene som bor ved siden av oss. Han går siste året på high school, og leser som en hest til eksamen. Tror ikke han sover mer enn et par timer hver natt for tida. Strømmen går et par ganger i uka, fra ca. sju om kvelden til ca. ti. De kaller det "shedding". Ifølge George gjør de det litt for å kjøle ned utstyret og litt for å selge strømmen andre steder. Men vi har parafinlampe og stearinlys, og colaflasker fungerer utmerket som lysestaker. Og kjøttsuppa på primusen tok sin tid å bli ferdig, så det var bare hyggelig å sitte og spille kort i mørket en stund. Tror vi kokte kjøttet i nærmere tre timer. Det var fortsatt seigt. Men godt var det lell.

(Oppdatert 03.03.2009)

Kjøkkentjeneste

Dette bildet er obligatorisk å ta for alle som kommer på besøk til CRO. Bildet er fra kjøkkenet til CRO, der OB og Mama Edith regjerer. I gryta er det posho til et par hundre sultne gatebarn.

Posho er en slags mais-grøt som lages av maismel og vann og kokes til den blir så tjukk at du kan kna den i hånda til en liten ball. Denne ballen dyppes i suppe eller stuing eller annen mat og spises tradisjonelt med hendene.

På CRO ble det servert Posho til lunsj og middag hver dag, sammen med en tynn stuing av gule erter. Det ser ikke spesielt delikat ut, og jeg var ganske skeptisk første gang jeg fikk tilbud om å dele lunsj med en av guttene på senteret, men det å dele mat har en viktig sosial funksjon i Uganda – uansett hvor lite man har, så deler man gjerne tallerkenen sin –, og det er uhøflig å avslå. Ikke smaker det noe særlig heller, men man blir da mett, og det gir næring. Og det er jo tross alt det viktigste.

(Oppdatert 03.03.2009)

Namatala, Half-London

Her bor vi

 

Og dette er utsikten fra hagen vår...

Framme i Mbale

Bilturen til Mbale gikk veldig bra. Vi følte oss ikke like trygge hele veien, men vi kjørte bra bil, og trafikken på landeveien er ikke så ille. Den kommer bare veldig, veldig fort.

Nå er vi kommet vel i havn og huset vi bor i begynner å ligne et hjem. Vi bor veldig bra. Vi har hvert vårt store soverom, stue og et lite kjøkken. Kokeplata virker ikke, så vi koker vann på primus så det lukter parafin over hele huset, men de har lovt oss en ny kokeplate til neste uke. Og vi har stor, inngjerdet hage med utsikt mot fjellene. På den andre siden et sted ligger Kenya...

I går hadde vi vår første dag på jobb. Vi ble introdusert for staben og fikk en omvisning på stedet. Og så var vi ute å lekte med barna. Veldig artig, og ganske så slitsomt for en nordmann med dårlig kondis. Forsto ikke reglene halvparten av tiden, noe som var ustyrtelig morsomt, selvfølgelig. Tror jeg kommer til å trives her. I dag har vi hviledag, og skal bare en liten tur innom senteret.

Alle gjester blir ønsket velkommen med en sang... Klikk her for levende bilder...

Miriam i blått, Dinah i rødt. Begge var i "vårt" kull i rehabiliteringsklassen.

Jeg klarte aldri å lære meg navnet på alle, men denne karen heter visst Moses, ifølge Kim som var på CRO året før oss.

Og en liten betraktning helt på tampen: Pasjonsfruktjuice er utrolig godt! Fantastisk godt. Og pasjonsfrukt her nede koster nesten ingenting. Vi får det til lunsj på senteret hver dag, og de har lovet å lære oss hvordan vi lager det. Så om dere kommer på besøk om et par ukers tid, skal dere få det er servert...
Følg med, følg med... Flere oppdateringer følger.

Og så var vi i Uganda...

Nå er det vel på tide med en oppsummering av de siste dagers hendelser. Vi ankom Entebbe flyplass fredag morgen rett før soloppgang. Vi er helt på tampen av regntiden nå, så det er ikke altfor varmt, men det kommer til å ta tid før vi venner oss til varmen. Og de sier det er mye varmere i tørketida. Vi ble møtt på flyplassen av en delegasjon bestående av folk fra Strømmes regionskontor i Kampala og representanter for de forskjellige praksisstedene våre. Vår mann i Mbale er Moses Bwayo, en bra fyr. Han er vår kontaktperson og veileder både på CRO og i CHRISC.

Fra flyplassen bar det avgårde til hotellet i Matatu (en Toyota Hiace med fjorten seter). Trafikken her er en risikofylt affære. Vi har så langt klart å identifisere tre trafikkregler: 1. Kjør på venstre side av veien, i hvert fall mesteparten av tiden. 2. I den gra det finnes fartsgrenser, prøv å ikke ligge mer enn førti kilometer over. 3. Jo større bil du har, jo mer forkjørsrett har du. Men vi har hatt gode sjåfører, og ingen episoder så langt.

Veilederne for de respektive teamene underholder med sang på hotellet.

Helgen har gått med til å bli kjent med staben på Strømme-kontoret, prøve ut den lokale maten, møte med den norske ambassadøren og generell avslapping og sosialt samvær med Øst-Afrika-teamet og våre nye afrikanske venner. En myk start, med andre ord. Søndag var vi på gudstjeneste i kirken til Priscilla, regionssjefen for Strømme i Øst-Afrika (Folk er på fornavn med hverandre på Strømme-kontoret. På det området har de adoptert litt norsk kultur.) Det var en bra opplevelse. Bra lovsang og mye liv i benkeradene. Er litt uvant med både bibeltime og preken i løpet av samme gudstjeneste, men jeg kan venne meg til dette her. Han som holdt preken var litt vanskelig å følge, dessverre (rimelig tykk afrikansk aksent), men det jeg fikk med meg, var bra.

Besøk på den norske ambassaden.

Tirsdag morgen ble vi sendt hvert til vårt. Per og Jon som skulle til Tanzania reiste avgårde klokka fire om morgenen. Vi var litt bekymret for dem, i og med at de var de desidert verste syvsoverne på Hald, men så vidt jeg har skjønt, løste de det med ikke å sove i det hele tatt den natta. Håper de fikk sovet litt på flyet. Helga og Vigdis dro avgårde med bil vestover mot Bushenyi, mens Silje og Kathrine ble igjen i Kampala. Selv dro vi østover mot Mbale.
Fotball med naboer utenfor hotellet

Og slik ser sola i Afrika ut

Vel framme i Kampala. Alle åtte. Hotellet har helt grei standard. Ennå en liten stund skal vi få være turister. Det blir ikke alvor før på mandag, når alle drar hvert til sitt. Fortsatt kan man synes det er eksotisk at en av Egypts magre kuer står og beiter på den andre siden av muren. Det er varmt. Det er bare én stikkontakt på rommet, så jeg bytter på å bruke vifta og lade batterier.

Klar for avreise...

I morgen er den store dagen. Her er alt kaos. Ingenting er pakket, ingenting er klart. Og hodet mitt har ikke helt skjønt at vi skal reise heller. De siste avskjedene er tatt. Men jeg har kontroll på pass, vaksinasjonskort og flybilletter, og tvillingsøster Kristin skal kjøre meg til flyplassen. Og man har da hele natta til pakking. Sove kan en gjøre i grava…

Skal møte Bjarte, Silje og Kathrine, Vigdis og Helga og Per og Jon på Gardermoen i morgen tidlig. Vi skal være sammen de første dagene i Kampala før vi reiser hvert til vårt i Uganda og Tanzania. Også skal vi jo henge seks timer på Heathrow mens vi venter på flyet videre. Men, men. Tida flyr når man har det moro.

Dette blir siste innlegg jeg skriver fra Norge. Neste gang jeg lar høre fra meg her, er det med Afrikas røde støv under skosålene. Stay in touch. Skriv kommentarer og send mailer. Kanskje dukker jeg opp på msn fra tid til annen også. Vi får se. Har ikke full oversikt over internettmulighetene der vi skal være ennå. Men verden er ikke så stor som den engang var. Det er ikke umulig å holde kontakten selv om man er langt unna. Litt vanskeligere er det nok, men slett ikke umulig. Ha det bra alle sammen og ta godt vare på Norge mens jeg er borte. Vi sees igjen i mai.

Farvel til Hald for denne gang

Solnedgang ved Sjøsanden

Seks ukers opphold på Hald er til ende. Det har vært noen intense uker, både sosialt og faglig. Undervisning hver dag mellom ni og fire, og med 67 studenter fra 8 forskjellige land på internat er det ikke enkelt å skulle være asosial. Så mye søvn har det ikke blitt. Men det blir jo litt annerledes i Uganda, da, når sola går ned mellom seks og halv sju hver kveld og man skal være inne klokka åtte.

Forkurset på Hald har vært spennende og lærerikt. Det har vært alt fra sport og leker til fattigdomsproblematikk, ledertrening, teamarbeid og kursing i hvordan man forholder seg til barn i utsatte situasjoner. Det siste var kanskje det nyttigste vi hadde på hele kurset. Veldig relevant for oss som skal jobbe med gatebarn.

Alle tre programmene på Hald er utvekslingsprogrammer. Og utvekslingen går begge veier. På samme måte som vi skal reise sørover og jobbe med forskjellige prosjekter i sør, har vi også 26 studenter fra forskjellige land i sør på Hald. De fleste av disse skal jobbe forskjellige steder i Norge i barnehager, menigheter og med lagsarbeid. I tillegg har Team Nettverk et sør-sør-utvekslingsopplegg mellom Madagaskar og Brasil i år, så noen av oss går kultursjokk nummer to i møte i løpet av de nærmeste dagene.

Men nå er det farvel til Hald for denne gangen. Men volleyballbanen (Med ny sand… Takk, Per!), sjøen, Mandalselva, stjernehimmelen og Jonas B. er der nok fortsatt når vi kommer tilbake i mai. Og det blir artig å kunne snakke norsk med våre utenlandske venner og utveksle erfaringer og historier fra våre respektive utenlandsopphold. Men mai er langt unna. Første etappe er over. Det er nå det virkelig begynner.

Ellers har denne bloggen gått fra å være Kjetils Uganda-blogg til å bli Kjetil og Stein Bjartes Uganda-blogg. Vi regner med å blogge litt her begge to når vi får teknikken opp og gå. Bjarte er en fin fyr. Tror vi kommer til å bli et bra team.

(Oppdatert 03.03.2009)