Many farewells

A cold morning in Kampala. Blue Mango hotel. Watching LOST on DSTV. Mbale is left behind. We left on Sunday. Last week was spent doing things for the last time. Walking around in the market. Having my last rollex in Naboa Road. Last goodbyes. Evaluation and reports. Friday was our last official day at CRO. We had a send-off seremony with the staff and the children. Our children. So far away now. On Saturday we are floating around like ghosts. In limbo. Not really gone, not really there. We've said our goodbyes, but we've not yet left.

And then we go. Back in Kampala. Last time at the Blue Mango. Today we'll visit the Strømme office. For the last time. Tomorrow we fly home. Home. It is a strange word. Home is where your loved ones are. Where your friends are. I have many homes now. It is time to go back to one of them.

«Don't go back,» they tell me. «Sheta, don't go!» And why would I, really. Why do I want to leave this place, where every day is an adventure? Is this the end? No, this is not the end of my journey. It is just the beginning of the next lap. This is a wonderful world; there are plenty of adventures to be made, even in Norway. It is your attitude towards life that matters, not where you choose to live it. I think I am quite ready for another adventure.

This concludes my blog.

My journey is nearing the end, and so is this blog. Next week will be busy with evaluation and writing reports, so this might very well be my last post from Mbale. Looking back at what I have written since I came, I can only conclude: There is no method to this madness. First of all, the chronology of my updates has been horrible. I keep adding stuff often several weeks back in time, so the articles appear near the bottom of the page. A couple a weeks ago, I posted something way back in November (you can find it in the archives, it’s worth a read if you take the trouble to look it up).

Secondly, the end is better than the beginning. As it always is. I sincerely apologise for statements like «that’s the way it is in Africa» and all the times I have made assumptions and opinions into facts. I have often been tempted to go back and edit some of the previous posts (and in a couple of cases, I have actually done it), but I have decided to leave the blog as it is. This journey is also a personal journey, a coming of age story, and this blog reflects my growing understanding, or maybe my growing appreciation of my lack of understanding, of life in Africa, in Uganda, in Mbale.

And now, suddenly, these passages in English appear only in the final month of my stay. Surely, any English speaking readers must have been thoroughly scared away by now. If I was to do this over again, I would probably have done it more systematically – maybe alternate between English and Norwegian in every second post or something. As I say, there is no system to it. But I digress. There is no way I can write this blog again, without living it again, and for that, unfortunately (or fortunately?) you only get one chance.

This blog can be read the way it is presented – from top to bottom – or in chronological order – from bottom to top, but for the latter option, you will have to look in the archives – from September 2005 onwards. Anyway, this is a Uganda-blog. After I leave this country, I will continue blogging at hoybraten.blogspot.com, maybe not as frequently as here, but I will try to maintain a steady pace, nonetheless. Stay tuned!

Oasis of life

Jeg sitter på Oasis of Life. Det er en restaurant litt utenfor byen. Skiltet i Republic Street reklamerer med «Real British and European Cuisine». Og det er faktisk ett av de få stedene som holder det det lover. Du får skikkelig vestlig mat, og jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det er det eneste stedet i hele Øst-Uganda du får mør biff (de får det kjørt inn fra en slakter i Kampala). Med andre ord, alltid et populært sted å ta med seg gjester, særlig folk som har vært i Afrika en stund og er blitt litt matleie.

Det er litt dyrt – du må fort ut med 70-80 kroner for en god middag med drikke til – så vi kan ikke gå her altfor ofte, men det er som regel her vi går hvis vi er litt slitne, lengter litt hjem eller har en eller annen liten ting å feire. Av og til ender vi opp her uavhengig av hverandre. I dag var Bjarte på vei ut da jeg gikk inn.

Det har begynt å regne. Skikkelig. De to amerikanske jentene som nettopp kom inn døra, er søkkvåte. Jeg er ennå ikke blitt så afrikansk at jeg nekter å gå ut i regnvær, men det er førti minutter å gå hjem herfra, og det kan bli skikkelig kaldt. Kan se ut som det blir dessert på meg også i dag.

Biffen min er dobbelt så stor som den pleier å være. Jeg skal ikke klage, men når man vanligvis spiser kjøtt maks to ganger i uka, og da bare et par-tre biter med masse ris til, blir en så stor biff en tanke vanskelig å fordøye. Der røyk planen om dessert. Får heller ta en varm kopp te når jeg kommer hjem.

Regnet har løyet til en sakte, tett yr når jeg går ut. Nesten norsk høstregn. Og det er mørkt. Strømmen har gått igjen. Den skulle ha vært fireogtjue timer av og fireogtjue på, men i det siste har den vært av og på hele tiden. Det gjør det en tanke vanskelig å planlegge en del ting, for eksempel bruk av datamaskin.

Dette oppholdet har vært en leksjon i hvor viktig strøm faktisk er. Hvis du går gjennom gata der alle verkstedene ligger en dag det er strøm, arbeider sveiserne som gale. I Kampala finnes det sveisefirmaer som jobber tjuefiretimers skift for tiden. Strømkrisen truer med å knekke økonomien i Uganda. Selv har jeg begynt å stå opp klokka seks i det siste, rett og slett for å utnytte dagslyset.

Det er ikke lenger mulig å ha ferskvarer i kjøleskapet i mer enn et par dager. Kjølediskene på supermarkedene var tvilsomme i utgangspunktet – nå er de fullstendig no-no. Is som kan spises uten å bli syk, er så godt som umulig å få tak i – på Oasis of Life har de sluttet helt å ta det inn. Eplepaien serveres nå med varm custard i stedet.

Ser med andre ord ikke ut som det blir noe te på meg i kveld. Da blir det å krølle seg sammen på haugen med madrasser i stua med et ullteppe rundt seg i stedet, og lese bok i lommelyktlys. En ting man lærer i Afrika er å tilpasse seg. For eksempel er store deler av denne bloggen faktisk kladdet for hånd – rett og slett fordi det ikke har vært strøm til PCen. Jeg vet min gamle norsklærer fra KG ville bli varm om hjertet hvis hun visste det – hun var en tanke nervøs for at jeg skulle glemme håndskriften min, kan jeg huske.

Strømmen kommer tilbake etter rundkjøringa. Te er tilbake på menyen. Og i kveld kan jeg bruke datamaskinen min også.

Vi er tilbake på CRO. På en måte føles det som om vi har reist hjem allerede, og bare er tilbake en svipptur for å hilse på. Det er to uker til vi forlater Uganda, ti dager til vi drar fra Mbale. Vi rekker knapt å si hei før vi må dra igjen.

Det er en annen grunn til at det er annerledes å komme tilbake igjen også. Skoleferien er begynt. Det betyr at senteret er fullt av barn hele dagen, og at alle de vi rakk å bli godt kjent med i juleferien er tilbake i Mbale. Stella er tilbake. George er også her et par dager til, før han reiser tilbake til Masaka.

Ellers fikk rehabiliteringsklassen endelig uniformer på påskefesten rett før vi dro – gule CRO-t-skjorter og mørkegrønne skjørt eller shorts. Plutselig var alle nyvaskede, med nybarbert hode og iført nye, rene klær. Og plutselig var alle sammen mye vanskeligere å skille fra hverandre på avstand. Både jenter og gutter har samme sveisen, helt til de slutter på skolen – fra 0-5 millimeter. En nyttig regel som kanskje også burde innføres i norske skoler – den er uhyre effektiv mot hodelus.

Uansett: Jeg har tenkt å gjøre mitt beste for å nyte tiden som er igjen. Og prøve å ikke å tenke altfor mye på alle jeg skal reise fra. Jeg gleder meg jo til å treffe alle dere der hjemme også.

Lost in Africa

Vi har vært turister denne uka. Backpackere, Lonely Planet style. Når du treffer en annen hvit person i Afrika, må du som regel igjennom det vanlige hilsningsritualet. Man presenterer seg og stiller spørsmål som «So, what are you doing here?» og «So, how long are you staying?». Jeg må innrømme at det ikke er uten en viss stolthet jeg har kunnet svare «volunteer» og ikke «tourist» på det første, og «seven months» og ikke «just passing through» på det andre.

Vi har liksom sett litt ned på turistene mens vi har vært her. Grupper i innleid buss som stopper tre minutter i Mbale for å kjøpe vann på et av supermarkedene, i stedet for gjennom vinduet langs veien som alle andre, på vei til en eller annen lodge ved foten av Mount Elgon. Unge mennesker med identiske ryggsekker og hver sin utgave av Lonely Planet – East Africa i hånden, som sitter i baren på Blue Mango og forteller med glassaktig blikk om alle de «unike» Afrika-opplevelsene de har hatt (som stort sett innbefatter safari i Kenya, gorilla-tracking i øst-Uganda og strandferie på Zanzibar).

Men denne uka har vi altså sluttet oss til turistenes rekker og fått kjenne på kroppen hvordan det er å faktisk reise i Afrika, ikke bare sitte stille på ett sted. Og jeg må si at min respekt for backpacker-rasen har økt en smule. Jeg mener de har det ikke lett. Alt som kan gå galt, går som regel galt. Men det gir deg jo desto mer å skrive hjem om. Jeg ville lagt ut bilder, men jeg er som kjent lens for digitalkamera for tiden. Så dere får nøye dere med den følgende reiseskildringen som jeg har valgt å kalle Lost in Africa, i beste Bill Bryson-stil. Det er nemlig det alle sier til oss når vi kommer tilbake, etter å ha vært borte en stund. «You were lost!» «Where have you been lost from?»

Lost in Africa
Vi er i Kampala. Det er grytidlig om morgenen – sola har ennå ikke stått opp. Portvakta på Blue Mango har skaffet oss en special hire. Sjåføren viser seg å være Max, en mann som har kjørt oss et par ganger før. Han opererer tydeligvis i området. Vi finner til slutt stasjonen for Jaguar-bussene, og han slipper oss av med en advarsel om at det er mange pene jenter i Rwanda. Vi skal til Rwanda.

Vi går bort til billettluka. «Two tickets to Kigali for seven o’clock,» sier jeg. «We have reservations.» Mannen bak skranken peker på bussen som står klar til å gå. «That is the seven o’clock bus. It is full.» Alle våre protester om at vi faktisk har bestilt billetter på forhånd, er nytteløse. Men hvorfor vil vi ta sju-bussen, vil mannen vite. Den går jo en omvei på ti mil. Det er mye bedre å ta åttebussen. Det er en ekspressbuss, så vi vil være i Kigali klokka tre. Ingenting av dette stemmer med det den samme mannen sa på telefonen dagen før. Men uansett – vi har ikke noe annet valg enn å sette oss og vente en time. Billettene våre er solgt til noen andre, og det ser ikke ut til at mannen har tenkt å kaste noen av.

The first rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Vi kommer oss på åttebussen. Den drar – utrolig nok – presis. Vi hadde bestemt oss for å reise så tidlig som mulig. Det er greit å utnytte de kjølige morgentimene, og: man kan jo alltids sove på bussen. Men på bussen er det selvfølgelig radio. På luganda. Ingen av oss kan noe annet på luganda enn «god morgen». Og det virker som det er en uskreven lov i Afrika om at alt skal kjøres på full styrke. Biler kjøres så fort som veien tillater (noe som gjør humpete jordveier uendelig mye tryggere enn gode asfaltveier), og lyden på radioen settes selvfølgelig på fullt. Noe annet ville jo være sløsing med god lydkapasitet.

Etter hvert blir radioen slått av. Og TVen slått på. Det er nemlig DVD-spiller i bussen. Det er Nollywood-film som står på programmet. Nigeria har en blomstrende filmindustri – et slags Afrikas svar på Bollywood, bortsett fra at nivået er ti hakk lavere på alt fra skuespill til teknisk utstyr. Filmen er engelskspråklig, men den er dubbet til luganda – noen har visst bestemt seg for å lære oss språk på denne turen. Og volumet ligger fremdeles en tanke over smertegrensen. På et tidspunkt spør vi konduktøren om han kan skru ned lyden. «Turn down the volume?» spør han med vantro i blikket. «Nooooo…» Et par minutter etterpå blir lyden skrudd ned et halvt hakk. Jeg gir opp prosjektet.

The second rule of survival in Africa is: Whatever you do, don’t get annoyed.

Måten de dubber filmer på i Uganda er for øvrig fascinerende. Det er ett menneske som oversetter hele filmen. Han er ikke skuespiller, men en såkalt VJ, eller Video Jockey. Og han oversetter ikke bare replikkene heller. Han småprater gjennom hele rulleteksten, og fyller også opp replikkløse sekvenser med små kommentarer. «Nå kjører bilen ut av garasjen.» «Denne skuespilleren har gjort stor suksess med filmer som…» osv., osv. Vi rekker tre lugandiserte Nollywood-filmer før vi når Kigali.

Vi kjører vestover fra Kampala for første gang. Det er vest i Uganda at pengene er å finne. Bananplantasjene strekker seg så langt øyet kan se. Vi passerer store flokker med Ankole-kyr med gigantiske horn som får en til å undre seg på hvordan dyret i det hele tatt klarer å holde seg på beina. Et par ganger passerer vi en lastebil fullastet med disse kyra. Du ser bare horna som stikker opp over kanten, som sylkvasse spyd. På toppen av lasteplanet står det en mann i bar overkropp og passer på. Hvis det kommer en uventet hump og han mister balansen, vil han bli spiddet på flere steder.

Vi nærmer oss grensa. Landskapet blir mer og mer øde, mer og mer ulendt. De enorme slettene, sumpene og skogene vi er vant til å se i Uganda blir gradvis avløst av runde, grønne åser. Grenseposten er noe av det mest øde jeg har vært borti. En liten klynge med hus på Uganda-siden, en liten klynge på Rwanda-siden. Som på de fleste andre afrikanske grenseposter, står det et tyvetalls menn rundt de forskjellige kontorene og er veldig behjelpelige med å fortelle deg hvordan du skal fylle ut de forskjellige skjemaene, før de spør om du har penger å veksle. Men vær forsiktig – disse menneskene er profesjonelle svindlere. Jeg har 180 000 shilling å veksle, min mann pønsjer inn 108 000 på kalkulatoren sin, og tror jeg ikke ser det.

The fourth rule of survival in Africa is: Never trust a money changer.

Rwanda. Var det noen som hadde hørt om Rwanda før 1994? Var det noen som hadde hørt om de vakre, grønne åsene, den friske, kjølige lufta, den klare himmelen, de enorme vulkanene? Hvem hadde reist langs de slyngete veiene som snor seg mellom åser og opp og ned over fjell, sett mennesker i fargeglade klær mot alt det grønne som vandrer i flokker oppover og nedover åsene med bylter på hodet, utrettelige, tilsynelatende fra ingensteds til ingensteds? Ikke mange jeg kjenner, i hvert fall.

Hvor går grensen for menneskelig galskap? Hva får tilsynelatende normale mennesker til å gå ut og hakke løs på sine naboer og kolleger med macheter? Hva gikk galt i Rwanda? Åtte hundre tusen tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av de hundre dagene massakrene varte. Hvordan kan noe så grotesk ha funnet sted i et land some r så vakkert? Nasjonen bærer fortsatt sårene i dag, tolv år etter. På gatene ser vi tiggere med avkappede lemmer. Forrige uke kunne vi lese i avisene i Uganda at nye levninger var blitt gravlagt i minnesenteret i Kigali. Hvert år på denne tiden flagger hele landet på halv stang – i hundre dager. Det tar tid å lege sårene.

Vi ankommer Kigali i kveldingen. Bussturen tok ti timer – ikke sju som vi var blitt lovet. Men akkurat det begynner å bli en vanesak. Og her støter vi på første hindring – ingen minibanker. Det vil si: minibanker finnes overalt i byen, men ingen som tar utenlandske kort. Vi hadde med oss en god slump penger, men ikke på noen måte nok. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å utsette problemet til dagen etterpå og gå og trøstespise en rådyr middag på Mille Collines (jada, det derre Hotel Rwanda-hotellet). Biffen var for øvrig ganske seig.

Neste dag legger vi ut på ekspedisjon for å ta ut penger. Vi har spurt rundt, og har relativt sikre kiler på at Bank of Kigali er det eneste stedet i landet som tar VISA. Det foregår slik at du gir kortet og passet ditt til mannen i skranken (etter å ha stått en evighet langs veien). Mannen ser lenge på kortet, på passet, på deg og tilbake på kortet. Han sjekker noe på datamaskinen. Løfter telefonrøret uten å si noe som helst – før han forteller deg at kortet ditt er avvist. Heldigvis hadde jeg to kort med meg. Det gikk på andre forsøk. Så drar han kortet gjennom en gammeldags VISA-maskin, du skriver under, og blir sendt til en annen luke (og en ny kø) for å hente pengene.

The fourth rule of survival in Africa is: Always bring a second credit card. You never know when the one you have will be rejected for no particular reason at all.

Endelig ute av banken bærer det ut til byen for å finne bussen til Lake Kivu. Ifølge Lonely Planet skal den tre timer lange turen gjennom Rwandas grønne åser og forrevne vulkanlandskap være en stor naturopplevelse. Og det er absolutt verdt turen. Selv om den er hakket mer svingete enn det som strengt tatt er behagelig, og selv om turen tilbakelegges sammen med atten andre passasjerer i en fjortenseters matatu.

På vei over fjellet stopper vi ved en av de mange kullovn-i-veikanten-restaurantene. Mannen ved siden av meg kjøper en grillet maiskolbe. Han knekker den i to og gir meg halvparten. I Uganda er vi midt i maissesongen for tiden, og grillet mais selges på hvert gatehjørne. Men det er bare hvit mais. Hvit mais er tungt fordøyelig og generelt ganske smakløst. Den halve kolben jeg sitter med i hånda, derimot, er gul. Skikkelig sweet corn. Det er den beste maisen jeg har smakt på veldig, veldig lenge.

Vel framme ved Lake Kivu støter vi på neste problem. Vi trenger hotell. Det ligger mange av dem langs stranda. Noen er fulle, andre er dyre. Vi går innom et titalls hoteller, uten større hell. Til slutt kommer vi til en bom. Og en bu der det sitter en vakt. Ooops. Ingen vei videre. Dette er grensa til Kongo. Det er fristende å ta en tur over, bare for å si at vi har vært der. Men vi har single entry-visum til Rwanda, og det blir en tanke dyrt å skulle kjøpe nytt visum for å komme inn igjen.

Til slutt finner vi et sted å bo. Lake Kivu er bilharzia-fri, det vil si at det faktisk er ganske trygt å bade der. Men noen av oss har ikke med badetøy. I tillegg er det rett og slett litt kaldt i Rwanda, så det blir ikke noen bading på meg i hvert fall.

Og så tilbake igjen. Først til Kigali. Natt på hotel. Uten myggnett. Er ikke noe særlig malaria her. Vet ikke om jeg har nevnt hvor dypt og inderlig jeg hater myggnettet mitt. Og kaldt om natta. Fantastisk. Så opp lenge før det blir lyst, taxi ned til bussparken, sove på bussen.

Jeg våkner på grensa. I panikk over mangelen på minibanker har jeg tatt ut altfor mye penger. Jeg har altfor mye igjen. Pengevekslerne flokker seg rundt meg. Tolv stykker med hver sin kalkulator som prøver å overbevise meg om at man skal dele og ikke gange når man veksler Rwanda-franc til Uganda-shilling. Jeg blir stående i tjue minutter og kjefte på dem til jeg får de pengene jeg skal ha. I mellomtiden holder bussen på å kjøre fra meg.

Vi tilbringer natta i Bushenyi, hos Vigdis og Helga. Og vi får konstatert det de for så vidt har fortalt oss det siste halve året: det er langt ute på landet – ca. en og en halv gate. Vi er innom både bensinstasjonen og supermarkedet for å sjekke om de har sjokolade i dag. Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet å bo her selv, jobbet for biskopen og dyrket grønnsaker i hagen. Mbale virker plutselig ikke så lite lenger.

På veien til Kampala stopper vi innom Masaka og besøker CRO-prosjektet der. Senteret i Mbale er det eldste – prosjektene i Masaka og Jinja ble opprettet i hhv. 1998 og 2002. I Masaka jobber to av de eldste guttene fra CRO Mbale som frivillige. Vi treffer Mike. George, som var sjef på ungdomssenteret i Mbale, der vi bor, er på påskeferie i Mbale. Vi traff ham så vidt før vi dro. Sånn kan det gå.

Vi drar videre til Kampala før lunsj. Sjekker inn på Blue Mango igjen – for endte gang. Blue Mango hotell har blitt et slags hjem nummer to for oss i Uganda. Damen i resepsjonen gliser bredt hver gang vi kommer inn, og selv taxi-sjåførene utenfor porten kjenner meg igjen når jeg kommer. Men nå er det snart slutt. Dette er nest siste gang vi er i Kampala i denne omgang.

Vi tar buss til Jinja dagen etter. Bussene i Afrika går når de er fulle. Denne gangen tar det lang tid. Vi blir sittende over to timer før vi begynner å bevege på oss.

The fifth rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Det er allerede sent på ettermiddagen når vi kommer fram til Jinja, og vi bruker lang til på å finne CRO-senteret. CRO er ikke fullt så kjent i Jinja og Masaka som i Mbale, der alle vet hvor senteret ligger. Så vi rekker bare en kort omvisning før vi må dra videre mot Mbale.

Den aller siste Afrika-bussturen vår i denne omgang – Moses har lovt å kjøre oss til Kampala når vi skal hjem – så det er vel bare passende at vi ender opp med å ta langdistanse-matatu for første gang. Så har vi gjort det også. Anbefales ikke, hvis du ikke da er ute etter en skikkelig Afrika-opplevelse. Det er ingenting som er så afrikansk som å sitte trangt og kjøre styggfort i et vrak av en Toyota Hiace på en skikkelig hullete asfaltvei.

Vi har en uke og to dager igjen på CRO. En uke og to dager til å rydde, pakke, bestemme hva som skal være med hjem, hva som skal bli igjen, ta farvel, gjøre ting for siste gang. En tid for å oppsummere, evaluere, rapportere. Forberede oss på å reise hjem. Ingenting varer evig, selv om man gjerne ville det. Alt må ta slutt. På tide å dra hjem, begynne på noe nytt, fortsette reisen. Men det blir ikke siste gang jeg ser Uganda. Har fått altfor mange venner her. Jeg kommer tilbake. God willingly.

Ja, forresten. Har visst hoppet over en regel. Fant ikke noe sted å putte den inn, men den er nyttig likevel, så jeg slenger den med her:

The third rule of survival in Africa is: Never look in the kitchen.

Which way to go?

Arkivfoto
Ja, så har man slengt av gårde en søknad til samordna opptak. Men ikke vet jeg hva det skal bli av meg til slutt. Det kanskje aller snodigste med hele affæren er at det har dukket opp et studium i Bergen øverst på søknaden min. Hva betyr så dette? Skal den unge Oslo-patrioten gå i eksil over fjellet i to år? Har han fått heteslag? Eller skyldes det kanskje en Knudsen og Ludvigsen-sang jeg fant på iPoden min her om dagen (lurer på om den stammer fra PCen til Per)? Den går som følger: «E ve te Bergen, ve te Bergen me de samme / Der har e de som fisken i vannet / Vått og kaldt og breiflabb over alt» Den som lever får se.

Nok et arkivfoto... Er dette byen for en som meg?

Back to the stone age

Denne bloggen møter for tiden utfordringer på utstyrsfronten. Nærmere bestemt når det gjelder teknisk utstyr for bildeproduksjon. Jeppjepp. Kameraet mitt er borte igjen. De som kjenner historien, vet at det er andre kameraet som blir borte i løpet av oppholdet. Pluss et par hektiske leteaksjoner under Hald-oppholdet. Og er du ekstra observant, husker du kanskje at jeg ikke hadde med kamera til Zanzibar heller, da det lå gjemt hjemme under en haug med klær... Tror jeg har satt Act Now-rekord i forbruk av fotoutstyr. Så nå er vi over i den analoge verden, med null kontroll på hvordan bildene blir seende ut, og endeløs, pinefull venting på framkalling. Sånn kan det gå når man ikke passer på tingene sine...

Are the Norwegian fjords open in the week-ends?

The stereotypical American cruise tourist (no offense intended to real American cruise tourist, of course; I don't really know very many...) in Norway is loud, obnoxious, narrow-minded, and in general not very bright. It is one of these who is said to have raised the question above. And the answer should be obvious: The fjords are natural formations – there is no way to shut them down. They are simply too large. One could ask the same question about Tororo Rock. Is the Tororo Rock open on Sundays? Of course it is. There is even a cable lift to the top. And the lift is open on Sundays. So far so good. The trouble is, to be allowed to use the lift you need the signature of an official from town. Anyone can get the signature, and it doesn’t cost anything, but the office is closed on Sundays. So we had to enjoy the view of the Rock from one of the nearby hills. Much to the relief of Silje and all my other friends who, for some reason, have been strongly opposed to the idea of an African cable lift...

And now I have the dubious pleasure of presenting some of the very last pictures from my Olympus mju digital 600 camera. It will be sorely missed.

African time is beginning to affect me. My friend Derick was going to take me to Tororo to visit his family yesterday. We were supposed to leave at ten in the morning. But by ten I was not yet ready. I went out to tell Derick. He wasn’t even dressed, and had started washing his clothes. So I decided to trek into town to do some small errands while I waited. We agreed to meet up at the internet café at Janam supermarket. I went to the ATM. The ATM was not working. These mysterious technical failures usually last for only about ten minutes, but I decided to take breakfast across the street while waiting. And read the newspaper all the way through. By the time Derick appeared at Janam, I had only just sat down. And it took us another twenty minutes to get going from there. In the end, we only arrived about two hours late.

Om å kalle en spade en spade

Ugandas to store dagsaviser, Daily Monitor og New Vision kjører annonsekrig for tida. New Vision satser på å være den avisa som gir deg alle sidene av en sak, slik at du kan bestemme selv, Monitor hevder å kunne tilby «Truth every day». I det siste har kampanjene begynt å anta latterlige dimensjoner. De følgende to eksemplene er fra Daily Monitor.
Is it food? Is it a Vegetable? Is it a weapon? Of course it can be all these things and more, but the truth is - it's a potato. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth after investigating all sides of a story, then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide.
A digging tool? A piece of sculpture? Something for slashing? Sure, it can be all these things and more but the truth is - it's a spade. You buy a newspaper to get to the truth not just lots of disjointed possibilities. If a newspaper hasn't got the guts to give you the truth then it's time to switch to one that is independent, bold and balanced enough to do so. You decide. Decide on the Daily Monito because a spade is a spade, not a big spoon!

Why do you punish yourself?

When Africans move around, they move gracefully. Which means very slowly. So if you want to keep up with an African, you need to make sure you walk slowly enough. You have to walk African speed, not Muzungu speed. Bazungu walk fast. And too much, according to the boda boda-riders in town. They are frustrated that we give them too little business. «Why do you punish yourself by walking?» one of them asked me some time ago.

There is only one thing that makes an African walk fast, and that is rain. Personally, I like taking long walks in the rain, especially in the sort of slow, dense, drizzle we have been having lately – like autumn rain in Norway. Minus the hot shower afterwards, of course. But I digress.

Last night, one of the CRO kids accompanied me home. Spectacular rods of lightning were splitting the sky, for a split second lighting up the landscape like the sun on high noon. There was rain in the air, and I almost had to run to keep up with the boy. Some school girls tried to follow us, giggling. I tried to explain to them that this time it is not me walking fast, but they just laughed. I guess they have seen me jogging.

Some of the guys around town (that is the usual sitters – boda boda-guys, taxi drivers and loiterers) have taken to calling me Mafabi. Apparently, they have decided that since I have been around for so long, I must be an African, more specifically a Mugisu by tribe, and not a Muzungu as the first thought. The only problem is that some of them have also begun addressing me exclusively in Lugisu. This makes communications a bit hard, since the only Lugisu word I know is «Melembe», which means something like «hello». Nevertheless, I have decided to accept my new name. And I’ll better have Derick help me hone my language skills.

Fredelig kappestrid?

Denne helga har vi hatt distriktsturnering i fotball for ungdoms- og videregående skoler i Mbale. Det har vært en interessant opplevelse, for å si det mildt. For min del begynte det med at jeg passerte Mbale Progressive Academy på vei inn til byen. Der var det stor ståhei, og en gjeng skoleelever sto og kastet stein mot skolebygningen.

Jeg henvendte meg til nærmeste boda boda-syklist – de er som regel godt informert om hva som rører seg. Steinkasterne kom visstnok fra Mbale Secondary School. Vi sto og så på mens disse forsvant, og bøllene fra Progressive, bevæpnet med pinner og stokker, gjorde seg klare til å gjengjelde aksjonen.

Senere på kvelden snakket jeg med Derick. Han hadde vært på stadion, hvor det visstnok hadde vært fullt opprør. Politiet hadde til og med vært inne med tåregass for å spre mengden. Folk tar skolefotball en tanke mer seriøst her enn hjemme.

Picking coffee

Vi har høstet kaffe de siste par ukene...

Jeg befinner meg i Cathedral Avenue, på vei tilbake til jobb etter en tur på markedet. Plutselig lyder det et smell. En bil med krøll i eksospotta? Det smeller igjen. Geværskudd? «Don't worry, my friend,» sier den nærmeste boda-gutten. «It's the rebels. They've come to take over the country by force.» En liten mengde har begynt å stimle sammen rundt sidegata der lyden kom fra, men de fleste fortsetter med det de holder på med, og lar seg ikke affisere av denne tilsynelatende invasjonenen av opprørskrigere. To skudd til, rett etter hverandre. Definitivt geværskudd. «But for us, we are safe,» fortsetter min nye venn. «We support Besigye!»

Joda, det har gått rykter om at Kizza Besigye, lederen for det største opposisjonspartiet, hadde planer om å gå til krig hvis han tapte valget. At han har soldater gjemt på hemmelige steder rundt i landet. At han har tilknytning til PRA-geriljaen, til LRA-geriljaen. Men ryktene stammer stort sett fra feil kilder, det vil si fra folk som har all interesse av å skade ham - som president Museveni. Og i går ble klagesaken hans i kjølvannet av valgresultatet (som forventet) avvist i retten.

Men uansett: I slike situasjoner er som regel det klokeste å så fort som mulig befinne seg et annet sted enn i begivenhetens sentrum. Man vet aldri. Så jeg lar være å undersøke saken nærmere.

Senere på dagen: Ingen invasjon denne gangen. Men et eller annet var det som skjedde. Den sikrest kilden til informasjon i denne byen er som regel gjengene med dagdrivere, løsgjengere, boda boda-syklister og taxi-sjåfører som sitter på gjerdet mesteparten av dagen og har lite annet å gjøre enn å utveksle nyheter. I Cathedral Avenue får jeg raskt greie på hva som har skjedd.

Oppover langs hele Cathedral Avenue, og i sidegatene rundt, sitter det menn og tygger grønne blader. Jeg aldri fått helt klarhet i hva det er - de har et lokalt navn som jeg aldri klarer å få med meg (jeg har fått mange tilbud om å prøve, men avslår høflig men bestemt hver gang). Men så vidt jeg har klart å få på det rene, dreier det seg om Qat, eller noe lignende - et mildt narkotisk stoff. Det er i hvertfall forbudt, selv om politiet sjelden bryr seg.

Men i dag hadde de plutselig bestemt seg for å gjøre noe med saken. Politiet stormet området, skjøt noen skudd i lufta, jagde de fleste og fanget to. Ikke en voldsomt vellykket aksjon, i og med at alle sammen var tilbake på gata igjen, minutter etter at politiet hadde forlatt åstedet. Men ingen invasjon denne gangen, i hvert fall.

På tide å avise kjøleskapet?

Bildet er tatt etter at unge Høybråten har ekskavert et ekstra brysomt stykke kjøtt som ingen liksom har hatt lyst til å ta tak i. Når man bare har strøm annenhver dag, er det ikke bra å oppbevare kjøtt i fryseren...

Cameras are fun...

Not out of Kampala yet. I'm looking for guitar strings. There is one music shop in Mbale that sells used guitars - the one i bought is ancient, but it desperately needs new strings. And there is no shop in Mbale that carries guitar strings.

I ask one of the taxi drivers at the shopping arcade close to the taxi park. He doesn't know where I can find what I'm looking for, but another guy that listens in on our conversation offers to take me to the right shop. «Ooooh, take care my friend.» says the taxi driver in a low voice. I don't like the look of the man either, so i decline politely and ask him for directions instead. Then I walk off.

After walking for about three minutes, I hear someone calling me. The man has followed me! «You will not be able to find it on your own,» he insists. «Let me take you there.» I allow him to pass me, then I quickly double back and duck into the nearest shop. I pretend to look at mobile phones for a few minutes, then I set off in the opposite direction.

Do you know the place?

I've been lead on a wild marabou chase. I was supposed to visit Stella, last years Act Nower from CRO, on semi-official business. I give the name of the school to one of the boda boda men in town. «Do you know where it is?» I ask. «Yes, yes,» he replies, &laqou;I know.» (One should think that by now i would be able to tell when someone only is after my business...) He agrees to take me for four thousand shillings. Well out of the town, on Entebbe road, the driver turns and asks me: «So, do you know the place?raquo; If I had been a violent man, I could have snapped his neck.

It takes another fifteen minutes before we find another boda-guy who actually «knows the place». It turns out to way out past the airport, more than thirty kilometres away, and way out of the range of a boda boda motorcycle. Now, I could have taken a matatu from there, but it is getting late. I am supposed to travel to Mbale today, and I need to be on the road well before nightfall. I do not intend to brave the Jinja-Iganga road in the dark - I value my life.

And the moral of the story? The boda boda-man got away with eight thousand shillings. I guess he was happy. And you should always try making the world a happier place.

Kampala. Hot sun on the tarmac. Potholes. Hordes of marabou storks. Get tomorrow's newspapers today! (Vi gir deg nyhetene før de skjer...) Voices. Cries from the market stalls. Honking horns of the minibus taxis. Dust and congestion an dust, dust, dust.

Kampala has what?
Kampala has life. Edible cheese. Decent cinemas. Places to be alone. Places to be together. Kampala is my home in some ways these days, Mbale in others. Soon I will be bound for the other home. The old one. The real one?

The day of my return is approaching. And these past couple of weeks, the thought has been haunting my mind. I am pulled between two worlds. A part of me is ready to go home. Another part is reluctant to leave this place behind. A friend of mine has said that your heart actually grows if you keep leaving pieces of it in different places. A large piece of my heart will stay behind in Africa.

A quote from the film Solaris came to my mind recently. It is a science fiction film, but not of the Star Trek kind. It is from the end of the film. The protagonist has just returned to Earth after some very strange experiences in a space station circling a distant planet. The quote goes:

«Earth. Even the word sounded strange to me now... unfamiliar. How long had I been gone? How long had I been back? Did it matter? I tried to find the rhythm of the world where I used to live. I followed the current. I was silent, attentive, I made a conscious effort to smile, nod, stand, and perform the millions of gestures that constitute life on earth. I studied these gestures until they became reflexes again. But I was haunted by the idea that I remembered her wrong, and somehow I was wrong about everything.»

When I return to Norway, things will not be the same. The world has not stood still in my absence. Things have change. But more importantly: I have changed. I set out for an adventure, and I thought it was coming to an end. But I have realized now that it is only beginning. This world is a strange and wonderful place. The adventure is not in where you choose to spend your life, but how you choose to live it.

Spreading the norwegian culture, pt. 2: The Nordstoga experiment

Eksperimentet med å utsette ugandere for norsk kultur fortsetter. For noen uker siden inviterte vi noen av CRO-gutta på norsk middag. De fleste av dem hadde friskt i minnet et lignende prosjekt fra et tidligere Act Now-team (med norsk brødmat og pålegg...), og de var i det hele tatt svært vanskelige å overtale. Og vi kan etter eksperimentet konkludere med at mange av de viktigste kulturforskjellene mellom Norge og Uganda ligger i valget av garnityr. Sausen, soppstuingen og potetene var det ikke mange som likte. Indrefileten (bestilt fra Kampala via Mbales eneste europeiske restaurant, så langt må du for å få tak i mørt kjøtt...) falt imidlertid i smak hos de fleste.

Jeg har hatt stor glede av iPoden min mens jeg har vært i Uganda. Og under juleferien på Zanzibar klarte jeg også å sikre meg en del ny musikk fra macen til Jon, deriblant den norske perlen Kveldssang for deg og meg med Odd Nordstoga (den med grisen som hyler...). Jeg har testet denne sangen på en rekke av ungene på CRO. Alle, uten unntak, ba meg skifte sang. Derav kan man konkludere at ugandiske gatebarn liker heller ikke Odd Nordstoga. Tror denne delen av norsk kultur kan vise seg vanskelig å spre.

Tørke i Øst-Afrika

Regntida er i gang. Det regner nesten hver dag i Uganda. Men det regner for lite. Forrige regntid, i fjor høst, kom altfor seint og varte altfor kort, og man er redde for at det samme kommer til å skje denne gangen. I vår del av landet merkes det mest som akkutt strøm-mangel - vi har stort sett strøm annethvert døgn - og ofte er det ikke vann i springen på dagtid.

Andre steder er situasjonen kritisk: Ifølge FN står 17,5 millioner mennesker på Afrikas horn i fare for å dø på grunn av vann- og matmangel. Folk får hjelp, men ikke på langt nær nok. Du kan være med å hjelpe, f.eks. ved å støtte Kirkens Nødhjelp (Kontonr. 1602 40 26535) eller Røde Kors (Kontonr. 69, nettbank/telegiro: 8200 06 10190), som begge opererer i de tørkerammede områdene.

Sipi falls

Denne uka har vi hatt besøk av seks jenter (+lærer) fra Sagavoll folkehøyskole. En god unnskyldning for å være litt turister. Så nå har vi besøkt den ene av egnens to turistattraksjoner: Sipi Falls. Den andre, Mount Elgon, ser det ikke ut til at vi rekker å besøke før vi kommer hjem. Er liksom litt mer tiltak å skull bestige et fjell.

Det var en foss, ja.

Har lovt å fortelle alle vennene mine at Kiteywo Tom er en dyktig guide. Så neste gang du besøker Sipi Falls vet du hvem du skal spørre etter...

On the road again

Usynlige barn

Borgerkrigen i Nord-Uganda har rast i tjue år, uten at verdenssamfunnet har løftet en finger. Det har vært en usynlig konflikt med usynlige ofre. Tusener av mennesker er tvunget til å leve i enorme flyktningeleirer, der stråhyttene står så tett at en brann fort kan ødelegge både to og tre tusen hjem, mens innbyggerne står maktesløse og ser på. I flere byer i Nord-Uganda fylles gatene hver kveld av barn («nattpendlere» som de kalles), fordi gata tross alt er litt tryggere enn de ubeskyttede leirene, der LRA-geriljaen på sine plyndringstokter dreper, voldtar og lemlester. Og barn blir bortført for å brukes som soldater.

Da konflikten i Sør-Sudan endelig kom på den internasjonale agendaen, øynet uganderne håp. Verdens blikk var rettet mot et sted bare få kilometer nord for den ugandiske grensa. Endelig ville Ugandas glemte krig bli satt på kartet. Men heller ikke denne gangen ble det gjort noe. Krigen i Nord-Uganda havnet, paradoksalt nok, i skyggen av en glemt konflikt. Verden hadde nok med Sudan; mediene hadde ikke plass til enda en glemt krig.

Nå fylles ugandiske aviser igjen av håpefulle artikler. En dokumentarfilm om barnesoldater i Nord-Uganda går for tiden sin seiersgang rundt i USA. Tre unge filmstudenter reiste i 2003 til Sør-Sudan for å lage en dokumentar fra konflikten der, men de fant ikke nok stoff av det slaget de var ute etter. Det fant de derimot på sørsida av grensa – i Uganda. Resultatet ble dokumentarfilmen Invisible Children.

Håpet er nå at verden, gjennom filmmediet, skal få øynene opp for Nord-Uganda, for en konflikt der det begås grusomheter som minner om rapportene fra folkemordet i Rwanda i 94. Folk er slitne etter 20 år med en krig som myndighetene ikke har maktet (eller ønsket?) å gjøre slutt på. Og det er barna som bærer de tyngste byrdene. Foreldreløse, flyktninger, barn som tvinges til å drepe for ikke selv å bli drept. Disse barna fortjener å bli sett.

Se Siljes blogg for mer info om LRA og Nord-Uganda-konflikten. Bergens Tidene hadde også nylig en artikkel om konflikten.

About coming and going

«Sheta, when are you going back?» Det er langt fra første gang det har vært hvite på CRO. Prosjektet ble grunnlagt av en nederlender i 1992, og hundrevis av europeere og amerikanere har vært innom siden den gang. Noen har vært der bare noen timer. Andre har blitt en uke, et par måneder, et halvt år… Men alle har reist tilbake. Barna på CRO har visst siden jeg kom at jeg en dag må dra tilbake. Jeg er hvit. Det er det hvite gjør. Det skjer så regelmessig at selve uttrykket «going back» nærmest er reservert for oss, og jeg må være veldig forsiktig med å bruke det hvis jeg snakker om noe annet enn min forestående tilbaketur til Norge. Og hver gang vi har reist noe sted så barna har sett det – til Zanzibar i juleferien, til Kampala, til Nairobi – har vi måttet være veldig påpasselige med å forklare tydelig hvor vi dro, og selv da var det mange som trodde vi hadde reist for godt.

«When are you going back?» Jeg har fått dette spørsmålet utallige ganger siden jeg kom. I begynnelsen var det enkelt. Jeg kunne si det var lenge til. Men nå, nå når kalenderen viser sju uker igjen og antallet sider under høyre pekefinger minsker faretruende raskt, er det en ting som opptar meg mer og mer. Snart må jeg begynne å svare «snart».

Og straks er det et annet spørsmål som melder seg, som er vel så vanskelig, men likevel mer fylt av håp: «When are you coming back?» Der svaret på det første spørsmålet er ubønnhørlig klart og tydelig, er mangelen på svar på det andre kanskje enda vanskeligere. Hva kan jeg si? Selvfølgelig kommer jeg tilbake. En eller annen gang, kommer jeg tilbake. Jeg vet ikke når, eller hvor lenge, men jeg vet at jeg må tilbake. Dette stedet har vært hjemmet mitt altfor lenge til at jeg bare kan legge det bak meg.

Og når jeg igjen passerer gjennom den latterlig lave døra i porten på CRO, så håper jeg at det fortsatt finnes barn der som husker navnet mitt. De er blitt litt eldre. Noen er blitt for store for å klatre på meg. Kanskje har David lært å stappe inn skjorta si. Emma er kanskje ferdig utdannet tannlege. Kanskje Derick endelig har fått fart på sangkarrieren sin. Jeg håper på å se mange kjente ansikter. Og mange nye. Jeg håper CRO vil fortsette å gi barna i Mbale en ny sjanse også i årene som kommer. Det har de fortjent.

My friend Derick - The constant gardener...

Nytt mobilnummer

Et eller annet surrehue har klart å rote bort sim-kortet mitt. Så nå har jeg byttet telefonnummer. Fra og med nå er jeg å finne på +256 782 255687. Den som melder får svar.

In hindsight: Et dypdykk i presidentvalget i Uganda

Støvet har lagt seg. Folk har pakket ned de gule t-skjortene og bananbladene. De fleste butikkene – som har holdt stengt noen dager av frykt for opptøyer – har åpnet igjen. Presidentvalget har kommet og gått, og det meste ser ut til å være tilbake til det vanlige igjen. Og man kan spørre seg om dette valget har forandret noe som helst Det er den samme mannen som sitter på toppen. Landet har gått over fra «nullpartisystem» (les: ettpartisystem) til flerpartisystem, men i realiteten betyr det ikke så mye. Ikke for rikspolitikken i hvert fall. Musevenis parti, NRM, endte opp med mer enn to tredjedeler av mandatene i parlamentet.

Resultatet av presidentvalget var en knusende seier til den sittende presidenten. Museveni fikk i overkant av fire millioner stemmer, mens hovedmotstanderen, Besigye endte opp med to og en halv million. Det er et overveldende flertall. Selv i et land som Uganda skal det mye til å klare å jukse seg til halvannen million stemmer. Likevel kan jeg ikke helt forstå at de internasjonale observatørene så fort slo seg til ro med at dette valget var fritt og rettferdig. Selv om observatørene ikke så noe selv, så har rapportene om uregelmessigheter vært legio. Det var ca. 20.000 stemmestasjoner rundt omkring i landet – langt flere enn man har mulighet til å overvåke.

Dette valget hadde i realiteten to kandidater. Både Ssebana, Obote og Bwanika endte opp med under to prosent av stemmene. I valgkampen ble det foreslått av medlemmer av opposisjonen å gå sammen i en koalisjon under Besigye. Det ble det aldri noe av formelt sett, men i praksis var det vel egentlig det som skjedde. De fleste tilhengerne av de tre andre opposisjonskandidatene endte med å stemme Besigye, siden han var den eneste som hadde en reell sjanse.

Museveni selv stiller for en tredje periode. Inntil i høst hadde man en grense på to perioder, før parlamentet vedtok en grunnlovsendring. Hvorvidt avstemmingen gikk riktig for seg, vet jeg ikke nok til å avgjøre, men ryktene sier at hver stemme kostet to millioner shilling (ca. 7600 kr).

Dette var det første reelle flerpartivalget i Ugandas historie. Men det var også det første valget der mange av velgerne ikke kjente noe alternativ til det sittende regimet. Mange av årets førstegangsvelgere er født etter at Museveni kom til makten. Det virker som om frykt for forandring har vært en viktig faktor i dette valget. Besigye har ikke politisk erfaring. Folk vet ikke hvordan han ville styre. Museveni kjenner de. Og landet har tross alt nytt økonomisk framgang under hans styre, etter at Amin kjørte landet på felgen. Et regimeskifte i Afrika er dessuten sjelden fredelig, og folk, her som andre steder i verden, vil gjerne ha fred. Den eneste regionen der Besigye vant en overveldende seier var i nord (76%!). Folket i nord har lidd under karimajong-krigere som har herjet og stålet kuer siden Museveni kom til makta, og LRA-geriljaen som har voldtatt og lemlestet og bortført barn i området like lenge. Folk i nord har ingen kjærlighet til Museveni.

Hovedinntrykket man sitter igjen med etter valgkampen, er at den var forbausende lite politisk. Museveni valgte å spille på sitt styre så langt, og lovet fortsatt økonomisk framgang og utvikling. Besigye, derimot gikk til valg under slagordet «Vote for change», som vel bare er en annen måte å si «ikke stem på han andre» på. Dekningen i mediene har vært heller skjev. New Vision, den statseide dagsavisa, har gitt mest dekning til Museveni. Daily Monitor, den privateide dagsavisa, har i praksis fungert som et organ for Besigye og gitt de andre opposisjonskandidatene lite spalteplass. En viktig nyvinning i denne valgkampen (selv om Museveni ikke deltok) var en debatt mellom presidentkandidatene på nasjonal TV. Mer utstrakt bruk av massemediene ville gi mer oppmerksomhet til politiske saker, noe denne valgkampen har hatt et sårt behov for.

En annen stor skjevhet i valgkampen var at opposisjonen hadde svært lite tid til å organisere seg etter at forbudet mot partivirksomhet ble opphevet ved folkeavstemming i juli i fjor. Avisene har dessuten rapportert om at NRM har brukt statlige midler til å drive valgkamp for Museveni, noe som er eksplisitt forbudt etter ugandisk valglovgivning.

Den største uregelmessigheten i valgkampen var nok likevel fengslingen og de påfølgende rettssakene mot Besigye. Kort tid etter at han kom tilbake til landet, etter å ha vært i eksil siden 2001, ble han arrestert, siktet for ulovlig besittelse av skytevåpen, høyforræderi og voldtekt. Hvorvidt han er skyldig i det han står tiltalt for, skal jeg ikke ta stilling til, men tidspunktet for arrestasjonen var i hvert fall mistenkelig beleilig for Museveni. Og det at han tilbrakte begynnelsen av valgkampen i fengsel og store deler av den i retten, både for sivil og militær domstol, ga presidenten et stort forsprang. Besigye ble frikjent for voldtekt i går, og ifølge dagens aviser er det lite som tyder på at forræderisaken kommer til å bli tatt opp igjen.

Også rundt selve gjennomføringen av valget var det mange uregelmessigheter. Mange velgere oppdaget på valgdagen at de var slettet fra manntallene fordi man av en eller annen grunn hadde fått det for seg at de var døde. Flere stemmeurner var ikke forseglet. Ved mange stemmestasjoner manglet det materiell. Det er også mistanke om at flere mindreårige fikk lov til å stemme. Flere velgere ble flyttet til en annen stemmestasjon, uten at de fikk vite hvilken. Det er også meldt om flere tilfeller av vold og trusler. Musevenis juridiske rådgiver, Fox Odoi var så uheldig å ble fotografert med en AK-47 i hendene, rettet mot en gruppe menn som ligger på bakken med bar overkropp. Fotografen jobbet for Daily Monitor. Odoi blir sannsynligvis (forhåpentligvis?) stilt for retten.

Til slutt må det nevnes at Besigye ennå ikke har godtatt valgresultatet. Han skal nå prøve dem for retten, slik han gjorde det ved forrige valg, med svært lite hell. Det er ikke mange som tror han kommer til å ha større suksess denne gangen heller. Når det er sagt, er det ting som tyder på at det eneste frie, rettferdige valget i Besigyes bok er et valg der Besigye står igjen som vinner.

Så på spørsmål om dette valget var fritt og rettferdig, må svare bli et rungende TJA! Så vidt jeg kan se er det to trender som har gjort seg gjeldende. Den ene går i retning av mer frihet og demokrati. Selv om det nok har vært mange uregelmessigheter rundt valget, er det færre enn forrige gang. Det har vært mindre vold, og tilsynelatende mindre juks. Den andre går i retning av mer politisk ensretting. Museveni har ikke fått mindre makt under flerpartisystemet – snarere tvert imot. Og det er lite som tyder på at han kommer til å gå av med pensjon med det første. Kanskje har Afrika fått enda en livstidspresident. Det vet vi først ved neste valg, i 2011.

Uganda har to store dagsaviser - statseide New Vision og privateide og opposisjonsvennlige Daily Monitor. Daily Monitor melder i dag at
myndighetene har blokkert avisas hjemmeside, i tillegg til signalene fra radiostasjonen KFM som eies av samme selskap. Begge kanaler har fortløpende publisert resultater fra stemmetellingen, uavhengig av valgkommisjonen. I følge dagens papiravis skulle nettsidene være oppe igjen, i dag, men jeg har ennå ikke klart å få den opp... Ironisk nok ligger også valgkommisjonens egen hjemmeside, der de offisielle stemmetallene skulle bli publisert fortløpende, nede.

FDCs presidentkandidat, Kizza Besigye, har kunngjort at hans parti ikke vil godta det offisielle valgresultatet før de mottar signerte kopier av stemmeprotokollene fra alle distriktene. Han anmoder samtidig sine tilhengere om ikke å lage bråk. Det har så vidt jeg kan forstå vært litt uroligheter rundt FDCs hovedkontor i Kampala, og politiet tok i bruk tåregass for å spre mengden, men det er ikke meldt om skadde. Fortsatt rolig i Mbale.

And the winner is...

Tilhengere av president Museveni feirer seieren i Mbales gater

I dag, kl. 1655 lokal tid, ble General Yoweri Museveni offisielt erklært valgets vinner. Etter at 98% av stemmene er talt opp, har Museveni 59,8% mot Besigyes 37,36%. Her i byen er det jubel og dans i gatene. For noens vedkommende. Det er også mange skuffede ansikter å se. Mange hadde virkelig håpt på et skifte nå. Men valget har i det minste vist at landet er i stand til å mobilisere en levedyktig opposisjon. Det har tross alt ikke vært tillatt å drive partivirksomhet i Uganda lenger enn siden juli i fjor.

Opposisjonen har vært tidlig ute med beskyldninger om fusk. Blant annet har flere velgere møtt opp med stemmekortene sine, bare for å finne ut at de ikke står i mantallet. Enkelte av disse gikk til valgkontoret for å forhøre seg om hva som hadde skjedd, og fikk vite at de var slettet fra listene fordi de var døde... På valgkommisjonens hjemmesider er de eksakte stemmetallene fra bare et fåtall distrikter offentliggjort så langt.

Men som nevnt tidligere, observatørene har stort sett vært fornøyd med gjennomføringen av valget, så man bør kunne påstå at dette valget i hvert fall til en viss grad har vært fritt og rettferdig. Vi følger situasjonen i dagene som kommer...

Fortsatt rolig i byen. Har vært og kjøpt aviser. Ikke mye å melde. Internasjonale observatører melder at selve valget har stort sett har gått riktig for seg, men at det har vært en del snusk i valgkampen. Bl.a. skal statens ressurser ha blitt brukt til å drive valgkamp for presidenten, i tillegg til fengslingen og de påfølgende rettssakene som mildt sagt har vært en hemsko for Besigyes valgkamp. Besigyes parti, Forum for Democratic Change, har også levert en offisiell klage til valgkommisjonen, der de hevder at kommisjonen med vilje venter med å offentliggjøre resultatene fra en rekke distrikter der Besigye nyter stor popularitet, slik at Museveni lettere kan manipulere sluttresultatet.

Om valgresultatets innvirkning på trafikksituasjonen

Jeg var ute og gikk sammen med min venn Derick i går ettermiddag. De første valgresultatene var akkurat publisert, med en klar ledelse til Museveni, til Dericks store begeistring. På veien tilbake insisterer han på at vi skal gå langt inne på veiskulderen. Han er redd for at noen skal kjøre oss ned "i pur glede". Og sant nok. Det virker som om folk kjører enda styggere og fortere enn de pleier. Jeg lurer på hvilken virkning valgresultatet vil ha på ulykkesstatistikken generelt. Ellers er det fortsatt rolig i Uganda. På Kapital FM opplyses folk i Kampala om at det er ingen grunn til å holde seg inne i dag. Man kan trygt gå på byen (er visst på Club Silk det skjer) eller på kino i kveld. Stillingen så langt er Museveni: 60,80% Besigye: 35,96% etter at 63,54% av stemmene er opptalt. Alt tyder med andre ord på at «The Big Man» blir sittende. Vi venter nye resultater i firetida.

Dagen derpå...

I går gikk uganderne til stemmeurnene for å avgjøre hvem som skal bli landets president de neste fem åra. Foreløpig er det ikke mye å si, annet enn at selve valget stort sett har gått rolig og fredelig for seg. Det har vært flere rapporter om forsøk på fusk, men det virker som det er mindre enn forventet. Så langt leder sittende President Museveni med 60,47% mot Besigyes 36,4%. Men bare 16% av stemmene er talt opp så langt, så det er ennå for tidlig å si hvordan det vil slå ut. De andre tre kandidatene ligger an som følger: Ssebaana 1,47%, Bwanika 1% and Miria Obote 0,6%. Vi vil følge situasjonen fra Mbale og holde folket oppdatert, så langt strøm- og internettforholdene i denne byen tillater det...

Uganda decides

I dag er den store dagen. Uganda skal ikke bare velge president - også parlamentet skal fornyes - det første flerparti-parlamentet på et kvart århundre. I alt er det tre forskjellige stemmesedler som skal i urnene i dag.

Jeg og min venn Derick trosset usikre værutsikter og gikk for å utøve Dericks borgerplikt.

Man skulle ikke tro været skulle være noen hindring for å benytte seg av stemmeretten, men i Uganda foregår stemmingen utendørs, muligens for å vanskeliggjøre valgfusk...

Lokalet til CRO var tidligere en bruktbilforretning. Denne bilen var det visst ingen som ville ha, men den fungerer fint som lekestativ også...

Hvor er bjarte?

Forlovelsesfest

En forlovelse i Uganda er mer enn bare en utveksling av ringer. En høytidelig presentasjon for foreldrene hører også med. For foreldrene - og klanen - er en vel så viktig del av giftermålet som paret selv. Faktisk kan du komme i fengsel hvis du gjør ei jente gravid for så å nekte å gifte deg med henne - fordi du snyter foreldrene hennes for medgiften.

Det er Ronald i regnskapsavdelingen på CRO som skal forloves. Hans tilkommende kommer fra en landsby oppe i fjellene, og hele brudgommens ankom i kolonne - to timer for sent, vi er ikke i Afrika for ingenting...

Under selve seremonien satt bruden og brudgommens klan på hver sin side, med ansiktene vendt mot hverandre. Hele den første delen av seremonien foregikk gjennom mellommenn - en som representerte brudens far, og en som snakket for brudgommen. Alle formalitetene med medgift og slikt var ordnet på forhånd, men de gjorde likevel et stort nummer av å forhandle om "prisen" - blant annet forventet brudgommens far erstatning for at vi kom så sent som vi gjorde.

Endelig blir de to partene enige, og en gruppe av klanens unge damer føres fram.

Disse kan da umulig være i gifteklar alder...


Hmmm... Disse var visst bare med for å synge. Tror ikke det var meningen at noen av dem skulle loves bort i dag.


Ikke mye hell her heller.


Men her var det visst en mulighet for at det fantes noen aktuelle kandidater...


En av brudens venninner kalles ut på teppet for å identifisere bruden.


Og så må vi finne brudgommen.


Han har gjemt seg helt bakerst.

Endelig begynner selve forlovelsesseremonien. Den har modell av et halvveis gjennomført bryllup. Vi har prest til stede. Det er taler. Paret utveksler ringer, men får ikke stå for nærme hverandre. Vi har to kaker, og brudeparet får hver sin kakespade. De får servere hverandre, men ikke mate hverandre.

Også, i beste afrikansk stil, blir maten servert - helt til slutt. For så fort gjestene har spist opp, er festen over, og alle drar hjem. Heldigvis ble det ikke regn denne kvelden. Det er farlig å kjøre i fjellet når det regner - det går stadig jordskred - så da hadde vi måttet bli natta over.

Walking barefoot through the streets of Mbale. Jazz on my iPod, blocking out the cacophony of morning. Freedom for my feet. Whispers behind my back. This is something unthinkable: A white man walking barefoot? What has happened? «Hey, muzungu, where are your shoes?» So many of my friends walk around with no shoes. Why can’t I? But there is a difference. I chose to leave my shoes behind today. My friends have no choice. Poverty is lack of opportunity. Poverty is the lack of freedom to choose whether or not to put your shoes on. As long as there is poverty, there is no freedom.

Street walk

Hver formiddag går sosialarbeiderne på CRO en runde rundt i byen for å se etter barn som skulle vært på senteret. Særlig nå i rekrutteringsfasen er dette viktig. Ikke alle som kommer til senteret og ber om å bli tatt opp i programmet, er gatebarn. Mange av dem blir sendt dit av foreldrene sine for å få gratis mat og skolegang. Disse daglige gaterundene (i tillegg til de grundigere dag- og natt-befaringene som utføres rundt disse tider) er derfor viktige for å kartlegge hvem som faktisk befinner seg på gata. Turen går innom de stedene mange av gatebarna oppholder seg for å tjene penger, som områdene rundt markedet og taxi-parken.

Disse jentene sorterer bønner i nærheten av markedet.

Disse barna plukker kullrester fra en søppeldynge utenfor taxi-parken.

Det er alltid stas med besøk

Namatala

Prosessen med å velge ut hvem som skal få være med i årets rehabiliteringsklasse fortsetter. I dag har vi vært på tur i Namatala-slummen, sammen med de av barna som har fortalt at de bor der. Nå skal vi hjem til hver og en av dem og sjekke om historiene deres stemmer.

Namatala er ikke den verste slummen i verden. Det er lite som minner om de klassiske bildene man ser på TV, med skakke blikkskur og trange gater fulle av søppel. I Namatala er det tradisjonelle, runde jordhytter som dominerer, og den minner i grunnen mest om den afrikanske landsbygda. Man kan leie en jordhytte her for 5000 shilling i måneden (ca. 20 kr.), men selv det er i stiveste laget for mange av dem som bor her.

Det er mye som ikke stemmer. En som har sagt han bor hos svigerinna si, bor i virkeligheten hos moren. Noen tar oss med til feil hus. Noen viser seg å ha yngre søsken som de ikke har fortalt om (hvis det er flere barn i en familie, tar CRO i de fleste tilfeller bare inn den yngste). Det er langt å gå. Slummen er stor. Det er lenge siden sist jeg ble så solbrent.

Idet vi går forbi en av hyttene, oppdager Carol en liten gutt som sitter i veikanten. Han har ikke noe annet på seg enn en skitten t-skjorte, og han har et dratt uttrykk i ansiktet. Han er en av våre – fra fjorårets rehabiliteringsklasse – en av dem som akkurat har begynt på skolen. Han heter Leese. Det er ikke mer enn en ukes tid siden sist vi så ham på senteret, og da var han sunn og frisk. Nå ser han ut som et skjelett. Carol spør bestemora som sitter ved siden av hvorfor hun ikke har tatt ham med til klinikken på CRO. Hun trekker litt på skuldrene og fortsetter med det hun holder på med.

Det blir raskt tatt affære. Leese og bestemora blir plassert på hver sin boda boda og sendt av gårde til klinikken i hui og hast. Det viser seg heldigvis å ikke være annet enn malaria, og med riktige medisiner, og rikelig med sunn og næringsrik mat, burde han snart være på beina. Men han har ikke blitt stelt godt med hjemme.

Besøk i Mbale

Fra neste uke får vi tre jenter fra Birkeland folkehøyskole på besøk. De skriver også blogg, på www.swaziland.no/bf. Hvem vet, kanskje det kommer noe pent om oss der etterhvert...

Night survey

Det er februar. Skoleferien er slutt for de fleste, og nesten alle fra rehabiliteringsklassen har nå begynt på skolen. Det er tid for å rekruttere nye barn. Hver dag står det en lang kø av barn utafor porten og håper på å slippe inn. Det er ikke alltid lett å avgjøre hvem som trenger hjelp og hvem som bare er sendt dit av foreldrene sine. Derfor går sosialarbeiderne på CRO på befaring ute i byen i flere omganger – både på dagtid og nattestid – og registrerer hvem som faktisk er på gata.

I går var det night survey. Vi møtte opp på politistasjonen i ellevetida. Det er ikke trygt å bevege seg ute i byen så seint, så vi får med oss to politifolk – med store geværer – som beskyttelse. Utstyrt med hver vår lommelykt tråler vi smug og portrom og grøftekanter rundt om i byen. Hvert barn som sover ute blir nøye registrert. Vi finner ikke så mange denne gangen. Diskoteket er åpent ennå, så mange er oppe ennå.

Julius lyser med lykta si i en grøftekant rett utafor lokalene til CRO. Fire søvnige hoder stikker opp. «Teacher, how are you?» Disse er en del av CRO allerede, men har ennå ikke fått noe sted å bo. En av dem kommer løpende bort til meg. Han heter Samuel og er en av de blideste ungene i verden. «Sheta, Sheta!» Sosialarbeiderne snakker med dem en stund. Alle blir behørig registrert før vi sier god natt og går videre. I natt skal jeg sove i en seng. Disse små vennene mine trekker armene innunder t-skjorta og legger seg til å sove i en grøft, under et bilvrak. Men det er mildt i natt – de kommer ikke til å fryse så mye.

Nytt skoleår...

Skoleåret begynner i februar i Uganda, etter to måneders juleferie. Det betyr at hele rehabiliteringsklassen begynner på skolen rundt disse tider. Så omtrent 55 av ungene våre tropper nå opp på senteret til lunsj i nye skoleuniformer. Det betyr at vi ser litt mindre til dem, siden de ikke er på CRO hele dagen lenger, men skal ikke legge skjul på at jeg ikke er rent lite stolt. De er på en måte litt mine barn alle sammen. Samtidig har rekrutteringen av en en ny gruppe unger begynt. Vi har noen spennende uker foran oss.

Looking very smart...

Og den nye rehabiliteringsklassen begynner å fylles opp...

En av de nye guttene. Han er kanskje den skjønneste ungen i hele verden.

Bryllup

Helgas store høydepunkt var bryllupet til Moses og Elizabeth. Moses er daglig leder på CRO Mbale, og Elizabeth har samme jobb på CRO Masaka, så det ble et skikkelig CRO-bryllup, dette her. Og det var en stor begivenhet i lokalmiljøet også. Planleggingen har pågått i ukevis, ikke minst har finansieringen krevd mye tid og energi. Den foregוr slik at venner og familie og bekjente bidrar med det de har rוd til. Katedralen var fullsatt, og på festen var det rundt 1000 gjester.


Brudeparet ankommer festen.

Looking very smart... (Og jada, Lise. Slipset er kjøpt i Kampala, så det er et ekte Uganda-slips)

Dette er det første bryllupet jeg har vært i hvor vi har måttet spise med hendene. På den annen side er det vel kanskje bare like greit å slippe å legge ut for bestikk til tusen gjester.

Ojome is a businessman in the making, I'm sure.

"Sir, you want a lollex?"

Hvis du får dette spørsmålet på gata i Beijing, bør du si nei takk. Du er heldig hvis den går mer enn ei uke, og selv om det står "Rolex" på
urskiva, er innholdet så made in china som det får blitt. Hvis noen spør om det samme på gata i Mbale, derimot, er det en annen historie. Rollex, eller "Roll-eggs" består av ett stykk chapati (en mel-og-vann-lefse stekt i frityrolje) rullet sammen med ett stykk omelett av egg, løk og grønn paprika. Det kan absolutt anbefales. Så
hvis du er sulten i denne byen noen gang, vet jeg om et bra kullovn-gatekjøkken i en bakgate til Bishop Wasike Road.

Flaskepost

Flaskepantsystemet i Uganda er en historie i seg selv. Etter nitidige
undersøkelser og oppgitte diskusjoner med diverse kioskeiere, klarte
vi til slutt å gjennomskue systemet. Utgangspunktet er som følger:

En flaske brus koster 5-600 shilling. Selve flaska koster i tillegg
200 shilling. So far, so good. Men så begynner det å bli komplisert.
De fleste kioskeierne er nemlig ikke i utgangspunktet interessert i at
du betaler for panten. De vil heller beholde flaska. Og hvis du
insisterer på å betale for flaska, forventer de at du kommer tilbake
med den til samme kiosken for å få pengene tilbake. Det tok så lang
tid før vi skjønte detta her, at hos dama i nabohuset får vi ikke
betale pant i det hele tatt, lenger.

Vi har studert lokalbefolkningen og kommet fram til to vanlige
løsninger på problemet: For det første kan man sette seg ned og drikke
brusen på stedet (det er dårlig bordskikk å stå og drikke...) og så
sette igjen flaska. Personlig foretrekker jeg denne løsningen, siden
det innebærer kun et minimum av planlegging. Alternativt kan man ta
med seg riktig antall tomflasker hjemmefra og levere i kiosken når man
handler, så får man ta med seg de nye flaskene hjem.

På vei til jobb. Jeg roter opp små skyer av støv for hvert skritt jeg tar. Små, nakne barneføtter har satt sine spor her før meg. Gresset i veikanten er gult og vissent, men trærne langs veien er overstrødd med rosa blomster. Lukta av støv og brent gress ligger over byen. Det er ulidelig varmt. Hvis vi ikke får regn snart, kommer jeg til å krepere.

Hvem av disse to ville du helst kjøpt bruktbil av?

De to sterkeste kandidatene til presidentvalget. Å rive ned valgplakater er forøvrig kriminelt i Uganda og straffes med bøter inntil 400 000 shilling eller fengsel. Det har vært flere tilfeller så langt i valgkampen.