11. juni: CRO Mbale

De neste tre dagene tilbrakte vi på dagsenteret til Child Restoration Outreach, min gamle arbeidsplass. Som kjentmann på stedet fikk jeg lov til å vise de andre rundt. Ellers var vi med staben på programmet der det passet, eller var ute og lekte med barna. Det ble mange lykkelige gjensyn, og jeg fikk også mange nye venner, som har kommet til i året som har gått siden jeg forlot Uganda. De som har fulgt Ugandabloggen tidligere, vet en hel del om arbeidet til CRO. Hvis du trenger repetisjon, kan du lese mer her.


På vei til senteret. Det er ikke lett å slippe forbi disse barna uten å måtte knipse et bilde eller to.

Ethvert kontor med respekt for seg selv har motiverende plakater på oppslagstavla. Så også på CRO. Her er et par av de jeg liker best:

Altfor mange av barna på CRO har fått erfare dette på kroppen. Jeg kan vanskelig forestille meg smerten ved å bli avvist av sin egen familie, men det er virkeligheten for mange av barna på senteret.
If you give up, you die...
Her får årets rehabiliteringsklasse undervisning i klasserommet på senteret.
Misjonærpar på tur?
Kjøkkenet er (for å ty til en klisjé) senterets hjerte. Her er kokken OB i gang med forberedelsene til lunsj. På menyen står posho og gule erter som vanlig. Det er ikke veldig spennende, og ikke spesielt godt heller (har smakt det selv flere ganger), men det metter og nærer, og det er jo hovedsaken. Posho er en tykk maisgrøt, så tykk at du kan kna den i hendene og dyppe den i maten som brød, og det krever krefter å røre i den gryta. Men alle som kommer på besøk får prøve, og det er nesten obligatorisk å la seg avbilde med den padleårestore røresleiva i nevene.


Unge Høybråten ser ut som om han har gjort dette hele livet. Det er selvfølgelig bare tull. Sannheten er at jeg nok aldri har klart å lage ferdig en gryte posho, men OB tar mer enn gjerne over.



Gårdsplassen skal vaskes og feies hver dag. Det er viktig at det ser rent og pent ut der man oppholder seg.

Etter lunsj ble det en slags halvoffisiell velkomstseremoni for oss. På CRO vil det si at man samler koret (eller de kormedlemmene som var innom for å spise lunsj) og synger noen sanger for gjestene.
Den obligatoriske velkomstsangen: «Wel-a-come, wel-a-come, our visitors...»
Den like obligatoriske Why me-sangen: «Why, why me, why he, why she, why you, why me? We're wondering why this came to us, oh Lord, why me ...»

Er det én ting de kan på CRO, så er det å få gjester til å føle seg velkommen.

Familieforøkelser

Tida har ikke stått stille siden jeg og Bjarte forlot Mbale. Det er ikke lenger de samme barna som leker ute på gårdsplassen på CRO. På CRO er det første året for de fleste av barna et rehabiliteringsår - et år for å avlære dårlige vaner, lære nye, gode vaner, og tilegne seg de mest grunnleggende ferdighetene man trenger for å begynne på skolen. Så i løpet av de fjorten månedene som har gått siden sist jeg var i Mbale, har de fleste av "våre" barn begynt på skolen. Det betyr at de er mindre på senteret, men de fleste kommer innom til lunsj og kvelds, så det ble mange lykkelige gjensyn.

En annen måte man merker hvordan tida er gått på, er alle giftermålene og fødslene som har funnet sted siden sist. Sosialarbeider Carol har fått en liten sønn. Daglig leder Moses, som giftet seg mens vi var i Mbale, har fått en liten datter. Ronald, som vi var i forlovelsesseremonien til, har giftet seg. Men det aller hyggeligste var nok å treffe tidligere Esther igjen, som gikk på Hald samme året som meg og Ingunn. Hun giftet seg i desember i fjor, med en kar ved navn Emma, som jobber i kaffebransjen. Han var dessverre ikke hjemme den kvelden vi kom på besøk, men Esther inviterte oss villig hjem.

Esther bor i det gamle inderkvarteret i Mbale. For å komme dit, må man svinge såvidt innom slummen (forbi den lille kinoen og boda-boda-holdeplassen) og krysse over banen til Mbale SS. Dette er hjemveien for mange av CRO-barna, og noen av dem gjenkjente oss på lang avstand, og kom løpende («Sheta, Sheta!»). Men vi fikk ristet dem av oss, og fant til slutt huset til Esther og Emma. Esther inviterte oss inn, og vi fikk se bilder både fra oppholdet i Norge og fra bryllupet. Det er gøy å treffe igjen gamle venner.

Fra venstre: Marte, Åsne, Esther og undertegnede. Og jada, Esther har kul på magen, og venter barn i september... (Foto: Ingunn Røse)

Tilbake i Mbale

Jeg er tilbake i Mbale. Tanken er nesten surrealistisk. Da jeg reiste hjem for over ett år siden, visste jeg ikke når jeg skulle komme tilbake. I uker og måneder har jeg gått og drømt og lengta, og nå er jeg plutselig her, og det er akkurat sånn som jeg håpet det skulle være, ja det er enda bedre.

Vi har ikke gitt helt klart beskjed om når vi kom, så noen blir sendt for å hent nøklene til huset hos elektrikeren som har vært inne og skiftet lyspærer, men siden det begynner så smått å regne, bestemmer vi oss for å gå til huset. Vi skal bo på samme sted som jeg og Bjarte bodde da vi var her, så jeg kan veien.

Vi kom på en lørdag, men det var en offentlig høytidsdag i Uganda, så CRO var egentlig stengt, og dagen etter var det søndag, så de to første dagene var vi ikke på senteret. Så da benyttet vi heller tida til å vaske klær og komme oss i orden. Vi var en tur på supermarkedet borti veien for å kjøpe mat, og inderen bak disken ønsket meg velkommen tilbake og spurte hvor jeg hadde gjort av kameraten min. Det er særs hyggelig å bli gjenkjent.

Klesvask - for hånd, selvfølgelig

Wanale-fjellet igjen. Utsikten fra vanntårnet bak huset.

Jinja-Mbale

Strekningen mellom Jinja og Iganga, som vi må forsere for å komme oss til Mbale, er blant de farligste i Uganda. Den vanligste måten å komme seg fra Jinja til Mbale på er med taxi (altså minibuss). Det blir trangt når tjue mennesker skal klemme seg inn på fjorten seter. Fartsgrenser er det ingen som bryr seg om - det er kvaliteten på veien og motoren på bilen som bestemmer topphastigheten - og i tillegg er sikkerhetsbelter mangelvare. Når en slik en kræsjer, er dødstallet som regel tosifret. Vi var med andre ord lite lystne på det alternativet, og dessuten virket det ikke særlig forlokkende å skulle balansere en svær ryggsekk på fanget. Det går store busser også, men det er ekspressbusser fra Kampala, så de går ikke fra bussterminalen i Jinja. Altså måtte vi begi oss ut til hovedveien, der vi håpet å få stoppet en buss som skulle til Mbale.

Her sitter vi og venter spent...

Der satt det også en del andre mennesker som ventet på sine respektive busser. En mann som så ut til å være sjef for bussholdeplassen, spurte oss hvor vi skulle. Vi forklarte at vi skulle til Mbale, men at vi ville ha en stor buss (en STOOOOOR buss), og ikke en taxi. Han oppfattet hvor vi skulle, men prøvde gjentatte ganger å stoppe minibusser som fløy forbi. Heldigvis fikk han ikke napp hos noen av dem. Til slutt vinker mannen på oss. Han har stoppet en privatbil. «You go with him. Mbale direct! Ten thousand, ten thousand». Det er en stasjonsvogn, så de har plass til sekkene våre, men det er bare tre plasser i baksetet. Men bilen ser ut som den er i god stand, og det ser ut som om vi risikerer å sitte her resten av dagen om vi ikke kommer oss av gårde, så vi lar det stå til likevel og presser oss inn i baksetet. To og en halv time med én for mange i bilen er trangt, men det går hvis du stabler i høyden.

Eierne var et hyggelig, smilende par, som tydeligvis ikke snakker så mye engelsk, men mannen snudde seg stadig og smilte til oss, og så ut til å stortrives i sin nye rolle som bussjåfør. Det gikk bra helt til, ca. en time før Mbale, hvor sjåføren var uoppmerksom et lite øyeblikk. Veien mellom Kampala og Mbale er en av de dårligste veiene jeg har vært borti. Den har vært asfaltert en gang, men store deler av den er fryktelig dårlig vedlikeholdt (selv om den er under opprustning i forbindelse med dronningens besøk, selvfølgelig). Mange steder er det mer hull enn asfalt, slik at det ikke er hullene i asfalten man må se opp for, men asfalten rundt hullene. Den strekningen vi kjører på nå, er ganske hel og uten svinger, så sjåføren kan slappe litt mer av.

Jeg ser hullet komme mot oss. Det er ikke veldig stort, men faretruende nok når du kjører i hundre og ti. Jeg ser at sjåføren ikke har sett det - han har snudd seg mot kona si i passasjersetet for å si ett eller annet. BANG! sier det i det ene forhjulet, før noen av oss rekker å reagere, og jeg er sikker på at vi har punktert. Vi stanser og hopper ut. Dekket er - mirakuløst nok - like helt. Mannen kryper under bilen for å se om noe annet er skadet. Så vidt jeg kan se, er det en bit av felgen som har sprukket opp og blitt bendt innover. Men vår smilende venn lar seg ikke stoppe av slike bagateller. Han går i bagasjerommet, finner fram noe som ligner en hammer og banker felgen på plass igjen - noe reservehjul finnes tydeligvis ikke - og så setter vi oss inn og kjører videre. Sjåføren tar opp telefonen og sier noe på swahili. Jeg oppfatter ninakuja pole pole - «jeg kommer sakte», så han gir tydeligvis beskjed om at han blir litt forsinket på grunn av uhellet. «sakte» viser seg å bety at han senker farten fra 110 til 85.


Wanale-fjellet - nesten hjemme (arkiv-foto)

Men felgen holder, og resten av turen går uten problemer. Vi svinger inn mot Mbale, og foran oss kan man såvidt skimte Wanale-fjellet. Nå er vi nesten hjemme. Jeg forklarer mannen hvor han skal slippe oss av. Vi kjører nesten forbi Half-London der vi skal bo, så det er ikke noen vits å kjøre helt inn til byen. Vi hopper ut rett ved Mbale Municipal stadium, ved fotballbanen til Mbale Secondary School. Derfra går turen over banen, såvidt innom de øvre delene av Namatala-slummen, før vi svinger inn på hovedveien i Half-London. På Mbale SS-banen er det fotballkamp, så vi må gå rundt. I enden av banen står det parkert en lastebil som ser merkelig kjent ut. Jeg går litt nærmere for å se om jeg kan tyde skriften på lasteplanet og—blir overfalt bakfra av en enorm mann. Det er OB Sam, kokken på CRO. Lastebilen som så merkelig kjent ut, er selvfølgelig lastebilen til CRO, og det er CRO som spiller. Det viser seg å være finalekampen i distrikts-cupen, og CRO leder. Vi blir trukket fram på første rad. En benk blir tryllet fram fra ingen steder (i Afrika er det aldri mangel på benker eller stoler når man plutselig får gjester), og så er vi omgitt av en skokk med CRO-barn som heier og synger og spiller trommer.

Foto: Åsne Sløttet



Kampen vant vi selvfølgelig, og nok en pokal fikk plass på trofehylla.

Save the AIDS Orphans og Jinja

Det finnes to typer busser i Uganda. Du har ekspressbusser som går på et bestemt klokkeslett, der man må kjøpe plassbillett dagen i forveien, men de går som regel bare på lange strekninger, mellom de store byene. Vi skulle ikke lenger enn til Jinja, som ligger halvannen time fra Kampala, og da må man ta en slik buss som går når den blir full. Da møter man opp i bussparken, finner en buss som går dit du skal, betaler billetten og setter deg og venter. Hvis du er riktig heldig, finner du en buss som er nesten full, ellers kan det fort bli et par timer å vente fra du setter deg på bussen til den faktisk går. Men man vet aldri.

Denne gangen var vi uheldige og måtte vente lenge, noe som passet oss veldig dårlig, siden vi hadde avtalt å møte noen i Jinja tidlig på ettermiddagen. Utenfor Jinja, i en landsby kalt Mafubira, holder Save the AIDS Orphans Uganda (STAO) til. Some navnet antyder, er det en organisasjon som arbeider med foreldreløse etter AIDS-epidemien. De driver en liten skole for barna og en mobil klinikk, og jobber aktivt med å finne fosterfamilier til foreldreløse barn. I tillegg hjelper de enker i landsbyen - gjerne med en symaskin eller noen kyllinger, slik at de kan tjene til eget livsopphold. Kristine og Stefan, søster og svoger til Ingunn, kom i kontakt med STAO mens de var utvekslingsstudenter i Uganda, og da de kom hjem, startet de STAO Norge, sammen med en gruppe andre tidligere utvekslingsstudenter i Bergen. STAO Norge driver innsamlingsarbeid av forskjellig slag, blant annet veldedighetskonserter og julegaveprosjekt. Ca. en gang i året reiser en eller to studenter til Uganda for egen regning, for å overlevere de innsamlede midlene. Alt arbeidet gjøres frivillig, og STAO Norge er en av ytterst få bistandsorganisasjoner som kan skryte av å ha kr. 0 i administrasjonskostnader. Du kan lese mer om STAO Uganda på www.stao-uganda.org og om STAO Norge på www.stao.no.

Bussturen fra Kampala til Jinja går gjennom sukkerplantasjer og teplantasjer - og gjennom Mabira-skogen. Jeg har alltid likt Mabira-skogen. Særlig om kvelden, når lyset skinner skrått gjennom løvtunge trær. Hvis jeg skulle velge et sted fra Uganda å ta med meg hjem, ville jeg kanskje valgt Mabira-skogen, slik at jeg kunne kjøre buss gjennom den hver eneste kveld. Når vi nå kjører gjennom Mabira-skogen, er det ettermiddag. Men det begynner å bli lovlig seint på ettermiddagen, og vi er allerede for seint ute til avtalen vår. Mannen vi skal møte, er Pastor Nelson Lufafa, som er sjef for STAO. Vi skulle møte ham klokka to - når vi endelig er framme i Jinja og har fått ordna oss med hotell, er klokka nærmere fire.

Vi ringer Nelson og avtaler at han skal plukke oss opp et sted i byen. Vi finner plassen, og stiller oss opp og venter. Etter en stund stanser en bil ved siden av oss, og en ung mann hopper ut fra passasjersiden og gir oss alle en klem, mens han snakker i mobilen sin. Han gestikulerer at vi skal sette oss i bilen, og at han skal komme etter. Ingen av oss har møtt Nelson før, men vi må jo bare gå ut fra at det er riktig mann. Det viser seg å stemme. Vi møter Nelson igjen ute i landsbyen, og han viser oss rundt på området.

En ny skolebygning er under oppførelse. I mellomtiden har man klasserom der det måtte være plass.

Denne bygningen skal blant annet bli klinikk og soveplasser for noen av barna. (Foto: Ingunn Røse)

Vi fikk også besøke en av enkene som får hjelp av STAO. (Foto: Ingunn Røse)

(Foto: Ingunn Røse)
STAO Norge har hatt julegaveprosjekt de siste par åra. I likhet med f.eks. Kirkens Nødhjelp, kan man kjøpe «julegaver» - f.eks. en gris. Så får man et kort som man kan legge under juletreet, mens pengene går til Uganda. Men til forskjell fra andre organisasjoner, reiser det folk fra STAO Norge ned og faktisk kjøper en gris (eller et par sko, eller en kasse med kyllinger) for pengene du gir. Her har vi en kyllingfarm som drives av noen av enkene.

Og her bor det en ku som er sponset fra Norge, men den er visst ute og gresser ellerno.

Overalt hvor vi gikk, hadde vi en hale av barn etter oss.

Is it an animal? Is it a bird? No - it's a fruit - Jackfruit. Kanskje den særeste frukten i hele verden.

På badet på hotellet var det et funky rørsystem:



Dagen etterpå hadde vi tenkt oss til Bujagali falls, men truende skyer i horisonten satte en effektiv stopper for planene. Det er ikke nødvendigvis like spennende å se på frådende vannmasser når en tilsvarende vannmengte bøtter ned over hodet på deg. Så da tok vi en tur rundt i nærområdet i stedet.

Lonely Planet-turister på tur... (Foto: Ingunn Røse)

Vi gikk oss litt vill på et tidspunkt. Heldigvis fant vi et skilt som kunne vise oss veien hvor vi var...

Verdens ekleste fugl - på hustak

Bilder fra Kampala

 
De første dagene bodde hos Gloria i Kisaasi, et stykke utafor Kampala sentrum. Her er ett av nabohusene som er under oppbygging. Det er et lite hus, så det de har nøyd seg med ca. 25 arbeidere og én sementblander...

 

Boda boda - motorsykkeltaxi - er framkomstmiddel nummer én i Kampala. Så lenge man holder seg utenfor sentrum, er det ganske trygt.

Hva gjør man med gatebelysning i et land hvor strømforsyningen til tider er ganske sporadisk? Hva med gatelykt med egen strømforsyning? Her har man både solcellepanel og vindmølle på hver mast.

 

Framkomstmiddel nummer to i Kampala er taxi. En taxi i Uganda er ikke en drosje, men en minibuss i rute. Skal du ha drosje, må du spørre etter en «special» eller «special hire». I en slik minibuss - gjerne en Toyota HiAce eller tilsvarende - er det 14 passasjerseter, men de tar gjerne opp mot 20 passasjerer. Bildet over viser en av de to taxi-parkene i Kampala sentrum, som fungerer som bussterminaler. Det ser kaotisk ut, men det eksisterer en eller annen slags mystisk orden som gjør at systemet likevel fungerer. Passasjerer finner fram til riktig kjøretøy, og kommer seg dit de skal. Også vi turister finner veien lett. Det finnes alltid en mann som kan vise oss hvor vi skal gå, så lenge vi klarer å uttale navnet på stedet vi skal til.

 

Jeg prøvde å kopiere ansiktsuttrykket til denne utstillingsdokka, men måtte gi tapt. Noen antydet at det var fordi jeg har liten munn. Jeg skjønner ikke hva de snakker om ...

Trafikken i Kampala sentrum, i nærheten av Owino Market. Å ta boda boda her er en halsbrekkende opplevelse ...

Kampala sentrum.

På vår vandring rundt i Kampalas gater kom vi plutselig over en diger vanndam. Det viste seg å være et vannrør som det hadde gått et alvorlig hull på, så vannspruten sto nesten til himmels.

(Foto: Åsne Sløttet)

I fjor var det valg i Uganda, og et godt budskap kan ikke gjentas for ofte: Power belongs to the people!

Og så noen bilder av den ekleste fuglen i hele verden: Marabou-storken. Dersom du vet lite om dette motbydelige dyret, kan du lese mer på min andre blogg.




Regn ...

Vi hadde med oss makrell i tomat og grøtris til Gloria på bestilling. Her lager vi risengrynsgrøt siste kvelden.

Stay tuned for more! Neste oppdatering fra Jinja.

Men Ugandabloggen var ikke død...

Da jeg avslutta denne bloggen, så det ut til at det kunne bli lenge til neste gang jeg satte foten i Uganda. Så var muligheten der, og jeg grep den med begge hender. Plutselig hadde man en perverst lang sommerferie og masse penger mellom hendene på en gang. Så dermed satte vi kursen mot Afrika. Reiseruta vår så slik ut:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt hver dag, men det tar tid å skrive dagbok. Den som skriver, må reise sakte. Vi skulle dekke tre land og mer enn 150 mil på tre uker. Så det ble ikke til mer enn ett (halvferdig) dagboknotat. Men det lyder (mer eller mindre) som følger:

 

Soloppgang - på vei mot Gardermoen

4. juni 2007
Vi reiser grytidlig om morgenen. Soloppgangen over Gardermoen. Trøtt, trøtt, trøtt. Et lite hopp, og så er vi plutselig i Amsterdam. Derfra skal vi videre med fly til Nairobi - til Afrika. Gaten fylles opp med folk. De fleste er europeere, men det er også noen afrikanere - noen i sommerklær (de skal nok hjem på besøk), og andre i vinterklær (de er nok på vei hjem fra ferie eller forretningsreise). Turen fra Amsterdam er lang, men jeg sover mye. Og så touchdown. Ut av flyet, og så er vi plutselig i Afrika.

Jomo Kenyatta Airport, Nairobi. Vi går av flyet, og Afrika slår mot oss som en vegg. Nei, det stemmer ikke. Det er ingen vegg å gå inn i. Man går av flyet, og ingenting skjer. Likevel merker man at noe er annerledes. Som om selve tiden slår om i en annen takt, eller som om himmelen plutselig er blitt større. Å komme til Afrika er som å gå gjennom et klesskap. Ikke så mye er forandret, bortsett fra at du plutselig befinner deg i en annen verden. Eller kanskje er det bare du selv som er forandret.

Det er mørkt ute. En shuttle-buss står og venter på oss utenfor flyet. Halvparten av passasjerene går ombord - vi andre følger etter en mann som står og vinker på oss (mye av forflytningen på denne turen foregikk ved å følge etter vinkende menn) - tvers over rullebanen. Entebbe er ikke en veldig traffikert flyplass, men synet av en BOEING 373 som takser mot deg på rullebanen er imponerende nok. Passkontrollen foregår i et skur for tiden. Som mesteparten av Kampala by, er flyplassen under renovering. I november skal nemlig et viktig toppmøte i det britiske samveldet finne sted, og da kommer selveste dronningen av England på besøk. Da er det viktig at alt ser tipp-topp ut («I hope she comes every year,» sier vår venn Gloria).

Utenfor terminalen blir vi møtt av et kjent ansikt, og en stemme som sier "Velkommen til Uganda", med en sjarmerende afrikansk aksent. Gloria gikk på Hald sammen med Ingunn og meg, og det blir et særs hyggelig gjensyn. Hun har med seg en kamerat med bil. Vi klatrer ombord, og kjører gjennom mørke gater, hjem til Gloria der vi skal bo de nærmeste dagene.

Følg med, følg med. Flere oppdateringer følger.